Det var et fantastisk flott nordlys over Trondheim på fredag. Tobias fanget noe av dette med mobilen:

Jeg tror vi må være litt kjappere ut med kamera neste gang, dette er et mektig skue!
… om familie, jobb, fritid og livet generelt
I dag skulle man vært på Svalbard, gitt. Kameraet på Gretebu fanget en ekstra gyllen himmel over Tre Kroner i øyeblikket da sola stakk frem fra måneskyggen igjen. Bildeserien under viser utsikten fra flyplassen i Ny-Ålesund i minuttene før, under og etter solformørkelsen. Snedige greier, sant?
Det var på Svalbard og på Færøyene man kunne se den totale fasen av solformørkelsen i formiddag. Det er månen som skygger for sola når en slik formørkelse forekommer, og i våre områder er det lenge til neste gang – hele 46 år – og jeg tror kanskje at jeg ikke får med meg den. Datoen er 20. april 2061 klokken 02.52. Ettersom den skjer på natta, kan den ikke sees fra Trondheim. Så da så.
Også her i Trondheim kunne vi se en delvis formørkelse (93,4% av solskiva dekket), selv om den spektakulære koronaen ikke dukket opp her, heller ikke det merkelige midt-på-dagen-mørket. Bildet over er faktisk tatt med min svært så enkle mobiltelefon.
Været var spektakulært vakkert og klart på Svalbard, og også her i Trondheim var det nesten skyfritt første del av formørkelsen, så vi fikk med oss fenomenet fra orkesterplass på takterrassen på jobben.
Som den teknologibedriften vi er fikset vi raskt egnet utstyr for å se på sola – et lass med gamle floppydisker var ypperlige til formålet.
På denne nettsiden er det masse informasjon å finne om denne happeningen.
Som en kuriositet kan jeg nevne at måneskyggen denne gangen forlater Jorda ved nordpolen. Og fordi det også er vårjevndøgn 20. mars, inntreffer formørkelsen idet Sola for første gang kommer til syne etter et halvt års vintermørke – et sjeldent og morsomt sammentreff.
Jan-Erik Ovaldsen, astronom ved UiO
I går kveld var det heftig nordlys. Jeg raste rundt som en liten tornado for å finne kamerastativet som selvfølgelig ikke var der. Deretter en øvelse i å prøve å huske hvordan jeg skulle stille inn kameraet på lang nok lukkertid til å slippe inn lyset. Med litt hoppende stjerner i bakgunnen fikk jeg i alle fall fanget noe av det spektakulære synet …

Jeg skulle ønske jeg kunne få til bilder som viser akkurat det jeg ser noen ganger. Kveldsturene rundt haugen er ganske vakre, til tross for mangfoldige minusgrader og barfrost. Et håndholdt nattbilde ble kanskje ikke så aller verst likevel. Med litt godvilje kan man skimte Orions belte på stjernehimmelen der oppe til høyre.
