Det var et fantastisk flott nordlys over Trondheim på fredag. Tobias fanget noe av dette med mobilen:
Jeg tror vi må være litt kjappere ut med kamera neste gang, dette er et mektig skue!
Tag: astronomi
Nordlys i september
Er det vanlig …? Fantastisk fargespill på himmelen her i kveld. Og jeg var ganske overrasket over at mobiltelefonen greide å få med noe av det på bilde. Kanskje det hjalp at jeg vaska linsa på kameraet her om dagen.
Spenstig!
Solformørkelse i nord
I dag skulle man vært på Svalbard, gitt. Kameraet på Gretebu fanget en ekstra gyllen himmel over Tre Kroner i øyeblikket da sola stakk frem fra måneskyggen igjen. Bildeserien under viser utsikten fra flyplassen i Ny-Ålesund i minuttene før, under og etter solformørkelsen. Snedige greier, sant?
Det var på Svalbard og på Færøyene man kunne se den totale fasen av solformørkelsen i formiddag. Det er månen som skygger for sola når en slik formørkelse forekommer, og i våre områder er det lenge til neste gang – hele 46 år – og jeg tror kanskje at jeg ikke får med meg den. Datoen er 20. april 2061 klokken 02.52. Ettersom den skjer på natta, kan den ikke sees fra Trondheim. Så da så.
Også her i Trondheim kunne vi se en delvis formørkelse (93,4% av solskiva dekket), selv om den spektakulære koronaen ikke dukket opp her, heller ikke det merkelige midt-på-dagen-mørket. Bildet over er faktisk tatt med min svært så enkle mobiltelefon.
Været var spektakulært vakkert og klart på Svalbard, og også her i Trondheim var det nesten skyfritt første del av formørkelsen, så vi fikk med oss fenomenet fra orkesterplass på takterrassen på jobben.
Som den teknologibedriften vi er fikset vi raskt egnet utstyr for å se på sola – et lass med gamle floppydisker var ypperlige til formålet.
På denne nettsiden er det masse informasjon å finne om denne happeningen.
Som en kuriositet kan jeg nevne at måneskyggen denne gangen forlater Jorda ved nordpolen. Og fordi det også er vårjevndøgn 20. mars, inntreffer formørkelsen idet Sola for første gang kommer til syne etter et halvt års vintermørke – et sjeldent og morsomt sammentreff.
Jan-Erik Ovaldsen, astronom ved UiO
Nordlys
I går kveld var det heftig nordlys. Jeg raste rundt som en liten tornado for å finne kamerastativet som selvfølgelig ikke var der. Deretter en øvelse i å prøve å huske hvordan jeg skulle stille inn kameraet på lang nok lukkertid til å slippe inn lyset. Med litt hoppende stjerner i bakgunnen fikk jeg i alle fall fanget noe av det spektakulære synet …
Nightshot
Jeg skulle ønske jeg kunne få til bilder som viser akkurat det jeg ser noen ganger. Kveldsturene rundt haugen er ganske vakre, til tross for mangfoldige minusgrader og barfrost. Et håndholdt nattbilde ble kanskje ikke så aller verst likevel. Med litt godvilje kan man skimte Orions belte på stjernehimmelen der oppe til høyre.
Nordlys og stjerner
Nå har det vært fantastisk nordlys over trønderne i lang tid, den ene kvelden mer spektakulær enn den andre. Og da må man jo ut med kamera.
- Forsøk #1: Batteriene døde på kameraet, fant dessuten ikke stativet
- Forsøk #2: Nordlyset bortevekk da jeg endelig kom ut, men fant stativet
- Forsøk #3: Ikke så spektakulært at det gjorde noe, kunne like gjerne vært lysene fra byen
Men så dukket det opp noen spredte glimt igjen, og ettersom Olav allerede hadde lua på seg etter hundeturen og nordlyset var synlig fra verandaen, så ble det jammen et slags resultat. Ikke så aller verst, faktisk.
Det hadde sikkert sett tøffere ut hvis vi gikk opp i marka i mørket, men etter erfaringene #1, #2 og #3 hadde vi grunn til å regne med at det ikke ville gi stort bedre resultat. Synes bildet ble fint jeg 🙂
Samtidig fikk vi også et brukbart bilde av Karlsvogna, det har jeg ønsket meg lenge. Den pinnen som stikker opp i nedkant av bildet er toppen på parabolantennestativet på taket. Og så skimtes nordlyset litt også, liksom. Artig.
Kometland
I helgen fikk vi komme på besøk til Kometland i Volda. Mammas fetter Knut har jeg skrevet om før, og det var spennende å få komme til observatoriet hans og ta en titt. Nå var det midt på en sommerdag, så særlig mye stjernekikking ble det ikke. Men anlegget er et imponerende stykke arbeid, med masse leketøy som noen hver kunne ønske seg! Det spørs om det kan bli et oppsving i astronomiaktiviteter på Vikan denne høsten.
Starry, starry night
Endelig er vi på hytta igjen. På veien hit hadde vi masse regn, litt sludd, litt hagl og litt snø. Det var med andre ord jevnt overskyet, så overraskelsen var både gledelig og stor da skyene trakk seg til side og det åpenbarte seg en fantastisk stjernehimmel. Nå er det heller ikke noen måne som “forstyrrer” lyset fra stjernene, så jeg vandret ut i natten med hund, kamera og stativ. Jeg ble ganske fornøyd med et par bilder – det er tross alt første gang jeg prøver meg på dette. Neste tur skal jeg prøve å få med Karlsvogna eller andre kjente stjernebilder, litt artig det også.
Måneskinnsnatt
Etter dagevis med tungt skydekke klarnet det opp i kveld. Det var så månelyst at jeg ikke trengte lykt på kveldsturen med Lukas. Jeg fikk lyst å prøve å fange den nydelige himmelen, men selvsagt var jeg så treg med linse, stativ og tankevirksomhet at det rakk å bli en del skyer. Allikevel – en måne som er full om fire dager med Jupiter som følgesvenn og glitter på sjøen; det kaller jeg okei utsikt fra verandaen.
Og innen jeg rakk å skrive dette er det blitt helt overskyet og hvitt på verandaen. Nå kommer snøen…!
Himmelgreier
I 1989 ble det oppdaget en ny komet. Knut B. Aarseth er mammas fetter, så vi har en vaskeekte astronom i familien (i tillegg til Tobias) og et himmellegeme som bærer hans navn raser avgårde der oppe. Den blir aldri mer å se for oss på denne kloden, det gir litt weird perspektiv på ting.
Nå på høsten er stjernehimmelen helt ubeskrivelig vakker – så lenge det er skyfritt. På hytta er det heller ikke så mye lys rundt som forstyrrer, og jeg har så lyst å få tatt bilder av stjernene. Ikke er jeg proff, ikke er kameraet mitt tilnærmet proft og ikke kan jeg masse lure triks. Men med litt tålmodighet og prøving og feiling bør det vel være mulig, tenker jeg. I 2004 tok jeg bildet under her som viser Månen, Mars og Venus. Jeg har sett Saturn i stjernekikkert, med ringer og greier. Men skulle det være en eller annen ny lysende prikk der oppe, så er det helt sikkert ikke jeg som oppdager den.
