… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Nå er jeg på vei tilbake til full jobb. Tiden er kommet for en tur på sykehuset for kontroll, og selv om jeg ikke tar noenting på forskudd så har jeg planer om å friskmelde meg fra nå av. For uansett kan jeg bruke noen plusstimer og feriedager til å jobbe meg gradvis opp til heltidsdager igjen. Det er det jeg vil, og det er det jeg trenger. Det er morsomt å jobbe med morsomme ting, og det er godt å føle at man gjør nytte for seg. Og så har jeg så trivelige kollegaer at dagene går som en røyk 🙂
Lukas gjør hva som helst for en godbit. Hvis godbiten skulle vise seg å være tørrfisk eller krumkake tror jeg han kunne slått stiften eller gjort en salto uten tilløp – så godt er det! Når vi roter oss ut i skogen og snøen får han løpe fritt (eller med sporline) så lenge jeg har godteri på lur i lomma, for da er han lynsnar til å lystre på innkalling. Jeg må være flinkere til å trene ham, innkalling bør virke uansett om jeg har noen belønning eller ikke.
Nå som jeg er flinkere til å gå har jeg planer om litt lengre turer de dagene jeg er hjemme. Både jeg og hunden har godt av det, ganske så sikkert. Jeg ser frem til møte med sykehusøvrigheta om en måneds tid, da får jeg vite hva jeg bør, skal, må og får gjøre for å trene opp rygg og desslike. Får satse på å ikke ramle på glatta de neste dagene også da.
I dag er en slags merkedag. Jeg har tatt stingene – alle de 16 doble, det ble 32 lugg. Og den aller siste sprøyta med Klexane (som skal forhindre blodpropp). Jeg har ingen andre store planer enn å trene. Gå, gå og gå.
Ikke så pent å se på kanskje, du er tilgitt om du ikke vil lese dette. Men her kommer i alle fall en beskrivelse av operasjonen min. Så får advent og jul og familiehygge og hund bli hovedfokus i dagene som kommer.
Jeg fikk ikke noen til å ta bilder under operasjonen, og det var vel ikke å vente heller. Men jeg fikk et bilde av operasjonssåret etter to dager, da bandasjen ble skiftet for første gang.
Ved hjemreise fikk jeg med masse papirer, også epikrise som beskriver hva som er gjort. Jeg snakket med en av legene som opererte og han kunne fortelle at operasjonen tok fire og en halv time. Det hørtes overraskende lenge ut, synes jeg. Men de hadde vel litt å holde på med mens jeg var der.
Glidningen min er nå skrudd på plass med fire skruer. Den laminektomien som var planlagt ble ikke utført, fordi det ble vurdert at nerverøttene hadde godt med plass etter at de andre tingene ble fikset. Derimot fant de tydelige artroser på fasettleddene mine. Der ble “taggene” fjernet og benmassen gjenbrukt til å lage nytt bein. I tillegg ble det tatt bein fra hofta mi for å ha nok beinmasse til å bygge opp de leddene som ble fjernet. Både disse og virvlene som er skrudd fast vil nå være uten bevegelighet, altså helt avstivet.
At det ble transplantert bein fra hofta visste jeg ikke før jeg reiste hjem, men det var en grei forklaring på de uforståelige smertene jeg hadde i hofta.
Skruene skal ikke fjernes, de vil være der resten av mitt liv. På skuddårsdagen neste år skal jeg til kontroll og ta nye røntgenbilder. Da har forhåpentligvis tilgroingen kommet så langt at jeg kan begynne å trene på orntli’ også. Neste uke skal jeg fjerne stingene. Jeg gleder meg til jeg kan klø meg uten å være redd for å røske ut noe!
… er å komme hjem! Nå er jeg installert i sofakroken, med tv og pc, piller og drikke. Jeg har til og med fått dusje, hvilken salighet! 🙂 Nå skal jeg kose meg med Lukas den nærmeste tiden, han skjønner ikke helt hvorfor vi ikke kan løpe ut og leke i snøen tror jeg…
Jeg antar jeg nå kvalifiserer for medlemskap i metall i kroppen-klubben. Sånn ser ryggen min ut heretter:
Bare en liten statusmelding; jeg har gått i dag. I rapportskjemaet for mobilisering står det: Hun har suttet på sengekanten. Jeg vil presisere at jeg ikke har gjort det, altså! Men jeg synes fremgangen er stor, jeg satser på at det fortsetter sånn.
.. vel overstått. Et døgn i morfinrus er overstått i alle fall. Jeg er så proppfull av væske at jeg nesten ikke greier å åpne øynene, så jeg tror jeg lukker dem en stund til. Så kommer jeg tilbake med rapport senere. Tusen takk alle sammen for lykkønskninger!
Klokka 7 i morgen tidlig er jeg klar for operasjon i ryggen min. Laminektomi og fiksasjon står det på papiret. Jeg regner ikke med å være på nett igjen helt umiddelbart etterpå, men om noen dager håper jeg å kunne rapportere litt. Jeg ønsker alle en god uke på vei mot advent – selv kommer jeg hjem til adventstaker og stjerner om en ukes tid.
Jeg teller dager. Og gruer meg litt. Nesten mest av alt gruer jeg til å være borte fra Lukas en hel uke, for han får nok ikke komme på sykehusbesøk. Derfor koser vi oss litt ekstra mens vi har alenetid sammen om dagene.
Selv om jeg gruer, så ser jeg frem til å bli bra i ryggen, ikke minst få til å sitte igjen. Det skal bli bra kjekt! Fem dager. De går sikkert fort.
Jeg har vært på møte med NAV. Dette var et såkalt dialogmøte, der det skal legges vekt på arbeidsgivers tilrettelegging for den sykmeldte og også arbeidstakers motivasjon for å komme raskere tilbake i jobb. Jeg skjønner at dette kan ha en fornuftig hensikt i blant. Men jeg forstår ikke helt ressursbruken i mitt tilfelle. For arbeidsgiveren min er faktisk veldig flink til å tilrettelegge, vise fleksibilitet og tilgjengeliggjøre arbeidsoppgaver. Og jeg er på ingen måte umotivert for jobb, tvert i mot. Jeg vil gjerne jobbe full tid, og den eneste grunnen til at jeg ikke har vært 100% sykmeldt er nettopp mitt eget ønske om å holde en viss kontakt med arbeidsoppgavene mine.
Men det stopper seg selv når fysikken ikke fungerer. Den eneste måten jeg kan komme tilbake i full jobb på er ved å bli bra i ryggen. Nå har jeg heldigvis fått en dato, en noenlunde oversiktlig rekonvalesensperiode og en ganske okei prognose. Da skjønner jeg egentlig ikke hvorfor fire-fem personer skal bruke to-tre-fire timeverk for å kalle inn, planlegge og gjennomføre et møte som strengt tatt er helt overflødig. En drøyt halv arbeidsuke! Bare fordi regelverket sier at det må gjøres sånn.
Jeg må legge til at det var en del nyttig informasjon å få, selv om jeg like gjerne kunne fått et brev om disse tingene. Jeg er i alle fall mer enn noen gang ivrig på å bli raskt bra, for noen attføring kan jeg ikke havne i!