Om familie, jobb, fritid og livet generelt

Jeg skjønner fortsatt ikke hva det er jeg gjør som resulterer i en så inni hampen vond arm. Fortsatt den venstre. Og jeg er fortsatt høyrehendt. Jeg merker selvfølgelig ekstra godt at den venstre faktisk er vesentlig i det daglige når den er vond. Men jeg er jo ikke avhengig av den verken for finmotoriske eller muskelkrevende operasjoner. Men at den bare henger med som et slags appendiks er ikke tilfelle. Jeg føler fortsatt at jeg vil bli kvitt den, som i “gnage den av” når den er sånn. Mulig det bare ville føre til andre problemer, da…

Det hadde vært kjekt med et kikkhull inn i albuen

I dag måtte jeg altså ta turen til lege igjen. Jeg måtte på nytt forklare at det eneste som hjelper er å gjøre ingenting. Og det er ikke noe som skjer av seg selv verken hjemme eller på jobb. Å gjøre ingenting krever mye konsentrasjon, kan jeg opplyse om.

Jeg har i alle fall nå fått henvisning til operasjon – tro om det vil hjelpe?

Tennisalbue (lateral epicondylitt)

Smerter på utsiden av albuen skyldes gjentatte belastninger i albuen. Smertene skyldes ikke betennelse, men små rifter og arrvev i senefestet på det ytre albueutspringet. Diagnosen stilles ved vanlig undersøkelse og eventuelt MR bilder for å sikre diagnosen.

Behandlingen er i første omgang hvile, tøyninger, og endring av aktivitet. Kortisoninjeksjon som må settes rundt – og ikke i – senen blir også forsøkt.. Dersom plagene ikke gir seg, er operasjon aktuelt.

Tennisalbue: Operasjonen

Operasjonen gjøres i narkose. Det legges et snitt på utsiden av albuen. Senefestet lokaliseres og arrvev fjernes. Ved operasjon bedres plagene i ca 80 % av tilfellene, men bare 50-60 % blir helt kvitt plagene.

Jeg kan ikke annet enn å sette min lit til ekspertene og håpe at det finnes en løsning for meg også. Jeg har fått kortisonbehandling(er) over en lang periode. Jeg har gjort øvelser, og jeg har vært hos kiropraktor gjentatte ganger. Etter nesten tre måneder på hel og delvis sykmelding var jeg ganske bra i mer enn to måneder. Men sakte har det kommet snikende igjen. Siden påske (omtrent) har det ikke vært til å overse, og de siste par ukene er det såpass vondt at jeg både mister nattesøvn og får trøbbel med bevegelser og gjøremål.

Enn så lenge er jeg sykmeldt 60% med tilleggsordre om å gjøre sykmeldingen gjeldende også hjemme. Jeg skal ikke gjøre det samme mer enn to dager etter hverandre. Kanskje jeg da kan finne ut mer om årsaken?  Så får jeg vel se da – om jeg greier meg med bare høyrehåndsarbeid en stund fremover.

…at jeg må ta det med ro. Armen min blir ikke bra av seg selv hvis jeg bare gjør det jeg gjør. Så da får jeg ta det litt mer med ro igjen da, vel? Det var kanskje ikke noe sjakktrekk å begynne å lempe stein på hytta i påskeferien, men det kjentes liksom så greit ut på forhånd. Jeg noterer meg at jeg skal tenke på armen litt oftere. Og litt mer på alvor.

Litt mindre håndarbeid – av alle slag – en stund

Den siste tiden har jeg igjen kjent armen min mer enn jeg setter pris på. Det hadde vært snedig om den bare kunne være der når jeg trenger den, uten å gi seg så innmari til kjenne hele tiden. Og igjen prøver jeg å finne ut akkurat hva det er jeg gjør som fører til disse smertene. Det er ikke akkurat sånn at det er uutholdelig – det er jo nok av folk som sliter med kroniske store smerter, og jeg er nok ikke en av dem – det er bare det at det er så konstant. Som tannpine, eller hodepine. I armen. Det er mer enn 10 måneder siden jeg begynte å plages, og jeg har ikke så veldig lyst på enda et sånt år. Kunne det bare vises hvor det er vondt og hvor vondt det er… Uff!

Der er det vondt...

Jeg har nå min egen kiropraktor. Han er siste tilskudd på listen som består av en doktor, en tannlege, en snekker og en elektriker. De siste to er Olav, da.

Kiropraktoren sier han kan fikse armen min, og så lenge ingenting annet ser ut til å virke lar jeg ham prøve. Jeg er ekstremt skeptisk til denne behandlingen må jeg innrømme. Det er vel derfor jeg aldri har vært hos en kiropraktor tidligere. Men alle rykter om knasende lyder og manipulasjon av ledd er helt sanne. Til tross for det faktum at armen og albuen verker, insisterte han på å trekke  og trykke alt fra fingrene, oppover armen, via nakken og et stykke nedover ryggen. Lyden og følelsen er skremmende!

Jeg kan jo ikke gi opp etter bare én time. Jeg skal tilbake om ti dager, etter ferien. Og jeg må vel stålsette meg for enda en “slapp av, jeg skal bare løse opp dette leddet litt” og den ugne følelsen…

For å ha sagt det; armen er kanskje bittelitt bedre nå i kveld. Jeg kan forvente økte smerter i morgen, men forhåpentligvis ikke verre enn før.

Jeg dro til legen igjen i dag. Armen har gradvis blitt verre de siste dagene, og kompensering har ført til at nakke og skuldre også er blitt vonde. Kanskje er dette også grunnen til at jeg har hatt daglig hodepine i det siste? I alle fall, ingen flere unnskyldninger, sa doktoren. Jeg er sykmeldt en uke og skal snart tilbake til ham. Jeg skulle ønske han pønsket ut en mirakelkur innen da.

Så her sitter jeg og har gitt etter for legens råd. Jeg kan vel se en del filmer eller noe. Men jeg vil ikke gi opp – jeg skal være tilbake ganske snart både på jobb, volleyball og hyttebygging. Håper jeg.

I dag dro jeg tilbake til legen. Armen verket verre en noen gang og jeg trengte hjelp. Hans første forslag var å sykmelde meg, noe som selvsagt hadde vært fint, men jeg er ikke så sikker på at det å være borte fra jobb vil hjelpe nevneverdig. Så vi ble enige om en prøveperiode de to ukene som er igjen før sommerferien starer. Han forslo deretter å sette en kortisonsprøyte. Og halleluja! Det virket. Smerted ble borte øyeblikkelig. Det varte i omtrent to timer.. Nå er det mye verre enn før og jeg holder på å bli gal.

Sammen med injeksjonen settes det et smertestillende stoff som virker umiddelbart. Kortisonen trenger litt tid for å virke. Det var i det minste (kortversjonen av) hva jeg ble forklart. Så jeg antar smertestillendestoffet sluttet å virke før kortisonen skyter inn. Håpet er nå at en kveld med piller merket med trekanter (noe som betyr ingen bilkjøring) vil virke lenge nok til at langtidseffekten kan tre i kraft. Hvis det ikke skjer må jeg vel ringe legen igjen og takke ja til en sykmelding. Jeg krysser fingre for en smertefri dag i morgen. Alt er bedre enn dette.

I går dro jeg til gartneriet og kjøpte sommerblomster til pottene på trappeterrassen og vinduskassene. Dette gjorde underverker for adkomsten til huset. Hagen har ellers vært ekstremt neglisjert de siste par årene. Noen ganger har jeg lyst å kaste meg ut i det og fjerne ugress, klippe rosebusker og trær. Men jeg har liksom ikke tid til noe særlig hagearbeid denne sommeren og jeg innser at naturen får seire også i år.

Vi har ikke noen stor hage, men den er koselig og intim. Jeg har en del planter som jeg liker veldig godt, noen er arv fra riktig gamle dager. Både bestemor og oldemor hadde grønne fingre og la mye av fundamentet for min fargerike sommerglede. Et par av de største buskene planlegger vi å flytte til Solfang senere i år. Kanskje jeg har fått både inspirasjon og to sterke armer innen den tid.

Doktoren hadde ikke noen mirakelkur for armen min. Men det er bare en tennisalbue, sa han. Diagnosen høres mye kulere ut på latin, epikondylitt lateral. Jeg kan bli bra snart. Eller jeg kan få beholde det lenge. Uten en åpenbar årsak er det ikke så lett å unngå det som forårsaker smerten. Så jeg får bare prøve å ikke bruke armen i det hele tatt, i alle fall være litt oppmerksom på hvordan. Jeg fant følgende informasjon om tennisalbue: Den største risikofaktoren for epikondylitt lateral er alder. Det burde jeg jo gjettet. Litt tidlig etter min mening, men det ser ut som jeg på full fart mot uløpsdato.

Jeg har en vond arm. Jeg tror at hvis jeg var et dyr, så ville jeg gnage den av…  Jeg greide omsider å bestille time hos legen, forhåpentligvis kan han fortelle meg hva som er galt, hvorfor det er så innmari vondt og få det til å forsvinne. Hvis jeg er heldig, så sier han “Hmmm, dette var enkelt, her er en pille, gå hjem og bli bra”. Jeg vet ikke hvordan det startet, men jeg har jo gjort en del fysisk arbeid i det siste. Men det er den venstre armen, og jeg forstår ikke helt hvordan jeg kan ha brukt den på en måte som skulle resultere i dette. Kanskje det er en betennelse men det er ikke ett enkelt punkt som er vondt eller mulig å si om det er muskler, bein eller sener som verker. Jeg våkner om nettene, har mest lyst å gråte om dagene når jeg uforvarende bruker armen. Det er som en dundrende hodepine, bare nært albuen. Skal jeg bruke den og provosere smerten til å forsvinne, eller skal jeg holde den i ro og forsøke å la være å bruke den?

Vel vel, nok klaging. Helgen nærmer seg. Om noen dager sier doktoren at alt blir bra snart. Og jeg kan vel forsikre om at jeg ikke skal gnage av meg armen.