longyearbyen – SKRIBLERIER FRA GRETES HODE

Ny-Ålesund revisited

Tenk, så har jeg vært på Svalbard én gang til! Denne gangen ble det et ganske kompakt besøk der jeg sammen med prosjektleder Helge har presentert fiberkabelprosjektet for styret i Uninett.
Det startet så bra med flytur via Bodø til Tromsø (riktignok litt forsinket, men pyttsann …) og en veldig grei etappe fra Tromsø til Longyearbyen. Der sjekket vi inn bagasje og ble krysset av på passasjerlista for miniflyet til Ny-Ålesund. Men så kom det melding om kansellering sammen med et forrykende snøføykvær.
Dermed ble vi værfaste i Longyearbyen frem til grytidlig tirsdag morgen.
Denne dagen var været atskillig bedre, det var til og med utsikt under innflyving til Ny-Ålesund. På vår første befaring ute på Brandalsletta traff vi denne flokken med rein:

En snartur ned på gammelkaia ble det også tid til, der kunne vi se protectorshell-dekket kabel sno seg utover. I bakgrunnen er Kvadehuken og Brandalsletta til venstre, og Kapp Mitra omtrent midt på bildet.
Vi fikk installert oss på Nordpolhotellet og gjorde noen enkle ommøbleringer som forberedelse til kveldens presentasjoner. Med besøk både fra Kings Bay-ledelsen og fra Kartverket fikk styret en grundig og god innføring både i stedets historie, dagligliv og ikke minst de tekniske utfordringene som nå er mangfoldig forbedret gjennom fiberkabelen.
Under frokosten onsdag morgen fikk vi besøk av denne vesle sjarmøren. Han møter etter sigende trofast opp utenfor Servicebygget hver morgen, trolig i håp om litt tillegsfôr – det kan vel være snaut med føde her i vinterhalvåret! Det er forresten Amundsenmasta vi ser til høyre i bildet.
Deretter var det tid for utendørs befaringer og et gjensyn med den tag’a kabeltrommelen vi brukte som bord da vi kappet tau i 2014. Vind og snøføyk hadde moderert seg i løpet av natta og vi fikk tidvis nydelig solvær. Men med minusgrader ned mot 17-18 grader og vind i kuling-sjiktet var det en ganske kjølig opplevelse å rusle rundt Marinlaben, Havnelageret og gammelkaia.
En pitstop med varm sjokolade løsnet litt på stemningen, sammen med en visitt i Glassvattbua – det har neppe vært 11 personer der inne på én gang før.
Etter lunsj fikk vi skyss ut til Brandal og en omvisning i det nye bygget som skal huse Kartverkets nye Geodesistasjon. Her snakker vi utsikt fra driftsenteret! Lykta, lagunen og Tre Kroner fyller (deler av) synsfeltet gjennom de svære panoramavinduene. Til og med månen kan skimtes.

Vi kom oss faktisk helt ned til landtakspunktene på stranda – hvem skulle trodd det på forhånd? – og de besøkende fikk et enda bedre inntrykk av dimensjoner og omgivelser i prosjektet.

Selv satte jeg ubeskrivelig stor pris på å kunne gå helt til enden av Brandalpynten og lykta. Det nye ankring forbudt-skiltet ser vi også der ute nå.

Og så fornøyd er en ishavsturist når Lagunen er bånnspekt og det er flatt og fint å spasere der. I det hele tatt var disse øyeblikkene verdt all verdens venting, knetrening og spente forberedelser til å presentere noe. Nærmere verdens ende kommer jeg ikke!

PS – Etter retur til Longyearbyen fikk vi være med på en fantastisk femretters på Huset. Der har jeg ikke vært før, det var faktisk en opplevelse! De har blant annet Nord-Europas største vinkjeller, så ta en tur dit om du får muligheten.

Gutta på (siste) tur – sluttrapport #1

Nå skrives siste kapittel i historien om verdens nordligste undersjøiske fiberoptiske høyhastighets internettfiberforbindelse. Våre gutter er på en toukers reise i både Longyearbyen og Ny-Ålesund med sammenkoblinger og utstyrsmontering. Vi venter spent på den første trafikken gjennom sjøfiberkabelen! Toget står standhaftig som landemerke i Ny-Ålesund, selv om det antagelig ruster bort mer og mer for hvert år. Jeg liker fortsatt historien om navnet på lokomotivet!

Brandalpynten tar stadig pusten fra meg, selv på bilder sendt atskillige breddegrader sørover. Den mørke flekken i snøen er Brandalhytta, der vi har lagt igjen hilsen i hytteboka. Denne uka har det kommet en ny hilsen der, 11 måneder etter den forrige.

For å gå tur der ute må man utstyres med gevær, selvsagt. Prosjektlederen har i tillegg fått kloa i bygdas mest eksklusive leiebil – han bedyrer at overflatebehandlingen på bilen ikke er hans verk!

Innredningen i Gretebu er derimot noe av det som har vært jobbet med de siste dagene. Det begynner å bli litt trangt om saligheta der inne med et fullstørrelse rack og strømskap, paneler for viderekobling av fiber, ups og alskens.

Bildet på veggen får henge der da, en slags antydning om hjemmekoselig hytte 🙂
Kameraet på Greteu har blikket vendt mot sjøen for å følge med på isforholdene rundt landtakene for fiberkablene. Men hvis kameraet hadde snudd seg ville vi kunne se bygget som skal huse den nye geodesistasjonen til kartverket reise seg. Det er litt av et bygg, og det kommer opp vlbi-antenner der om ikke lenge. Veidekke som står for byggingen har en flott blogg der man kan følge prosessen og litt av hverdagslivet for de som jobber der.
Dette bildet viser Marinlaben, der vi for 11 måneder siden hadde vårt første kontor. Inni den røde sirkelen står trommelen vi tagget på og brukte som bord da vi skar tau til plastkannene. Jeg skulle gitt mye for å få kloa i den trommelen altså …
Jeg kjenner at jeg savner følelsen av Svalbard veldig når jeg får tilsendt rapporter og bilder fra kollegaene der oppe. Men de er veldig flinke til å formidle alt (etter noen små påminnelser) så jeg klarer på en måte å samle nye minner selv om jeg er hjemme i vårlige Trondheim. Bildet over her viser morgenens brøyting på flyplassen. Jeg er ~~nesten~~ misunnelig på de som skal fly minifly dit i dag!

Og som jeg savner de hundene altså, selv om de holdt meg våken natt etter natt så er de skjønne så det holder og verdt litt søvnmangel.

Nå venter jeg – og flere med meg – spent på å se trafikk gjennom hele kabelen! Selv om ministeren for utdanning og forskning ikke finner tid til å forestå høytidelig åpning av forbindelsen, så skal vi nok vite å markere begivenheten for oss selv. Og så skal jeg skrive litt om det her, vettu!

Fargerike Svalbard

Det er litt snedig med Svalbard, på mange måter fremstår hele øyriket som nokså svart-hvitt. Det er kanskje derfor jeg blir så innmari fascinert av for eksempel solnedgangene. Før hjemreise fra Longyearbyen i går hadde vi noen timer å slå ihjel. Nede i strandkanten er det bygd ei hytte av søppel. Den er fargerik og spesiell, en spasertur dit var absolutt verdt gå-innsatsen!

En skikkelig fargeklatt med masse humor, fantasi og kunstnerisk frihet! Og en grundig dokumentasjon av forsøplingen i området. Det er årlige aksjoner for å rydde og fjerne sånt søppel, og denne hytta er resultatet av en sånn aksjon. Årlige ryddejobber er antagelig ikke nok. Hadde jeg vært syssel~~mann~~dame så skulle strendene vært søppelfrie!Til og med bålplass er det laget foran hytta, og noen har vært så rause å legge igjen ved der også. Knallfint!Og som enhver hytte med respekt for seg selv; hyttebok med plass til hilsener fra alle besøkende! Det var mange ytringer der med ønske om å bevare byggverket.Dørmatte vevd av gamle fiskegarn og en festlig uro av gamle sko! Flire mæ skakk 😀Jeg er riktignok lett å imponere, men dette var virkelig knallbra! Tenk for et herlig sted å rusle til, ta med barnehagen på tur eller bare se at søpla ikke ligger strødd i fjærasteinene. Inspirasjon til å plukke unna det som ligger på feil sted dette vel? Jeg synes hytta var et glimrende tiltak! Sørgelig å lese da at hytta skal rives … Flaks at jeg fikk besøke den i går, allerede i dag kommer kunstneren til Longyearbyen for å starte demonteringen.

Svalbard calling – rapport #34

I går kveld fant jeg dette brevet på oppslagstavla. Og før vi mønstret av Cable Innovator mottok vi gaver fra kaptein Shaun og skipet. En avkledd fiberkabel montert på sokkel skal bli med hjem som et kjært minne om fem fabelaktige uker i Arktis. I tillegg fikk vi et stykke jernbaneskinne, og det er noe av det mest spesielle jeg noen gang har opplevd å få!

I Ny-Ålesund står et tog (av alle ting) som er ett av flere fra tiden med gruvedrift i byen. Dette bildet viser dette toget i drift i Ny-Ålesund i 1956. Driften tok slutt i 1963 – samme år som jeg ble født. Da resten av togmaterialet ble sendt til fastlandet som skrapjern sto dette ene igjen og ble reddet av entusiaster som også har foretatt oppussing av “Nr. 2”. Av alle finurlige fun-facts jeg har sett tar dette nesten kaka; lokomotivet har fått navnet Grete.

Dette klippet viser deler av informasjonen som finnes om verdens nordligste jernbane. Skinnene til disse togene ble fjernet for å unngå utnyttelse av okkupasjonsmaktene under krigen. Hvor skinnene ble av er fortsatt ukjent.

Den 1. september i år var Cable Innovator utenfor Prins Karls Forland og pløyde fiberkabelen trygt ned i havbunnen. Da plogen ble heist opp hadde det hektet seg fast omtrent 20 fot jern på den. Dette ble etter hvert identifisert til å være togskinner og et par unike stykker er kappet opp, pusset og satt på sokkel. Sammen med et Certificate of authenticity har Helge og jeg mottatt hver vår.
I Helgebu på Hotellneset i Longyearbyen ligger min lille hilsen. Det har vært fabelaktig mye teknologi og fag i dette prosjektet. Samtidig er det viktig å huske på menneskene som går det ekstra skrittet for å få gjennomført sånt. Som prosjektleder har Helge vært svært tett på alle detaljer. Etter alt jeg har sett og vært med på (som egentlig bare er en liten del av prosjektet) må jeg bare bøye meg i hatten for hans kunnskap, oversikt, styring og fantasi. Evnen til å tenke utradisjonelt (for eksempel ta med en som meg på delprosjekt), til å gjøre hands on-arbeid selv og ikke minst motivere andre utgjør til sammen en styrke som har fått dette i land (haha!) på glimrende vis.

Så helt for min egen del; jeg takker av med utrolig mye ny kunnskap, med et hjerte som for alltid vil ha et ekstra rom for Svalbard og med minner for livet. For siste gang; ship o’hoi!

Svalbard calling – rapport #24

Vi gikk rett i surface lay i den urolige sjøen i går kveld. Surface betyr i denne sammenhengen oppå havbunnen (ikke på havoverflata, *fnis*) uten nedpløying av kabelen.

Det så merkelig ut på løypekartet da skipet la baugen mot vinden og kjørte med thrustere som sidelengs fremdrift. 146 meter båt, liksom!

Merkelig er det også å se at snuten har komplett feil kurs – vi skal da virkelig nord- og østover… Denne kjøringen går ikke fort, 0,3 knop er vel snittet. Selv om det er ubegripelig sakte, så har det sine fordeler om vi nå kan sige over ikke-plog-strekket mens vindene raser fra seg, når vi kommer til nordenden av Forlandet må det nedgraving til – blant annet fordi det er et område med stor tråleraktivitet – og da vil vi helst ha været på vår side. Estimatet om ankomst Brandal og Ny-Ålesund omtrent på mandag gjelder fortsatt hvis vi slipper mer værfasting.

Kapteinen skriver hver dag sine små ordre og oppfordringer til navigatørene i en loggbok. Ikke den beste håndskrifta å forstå (men ikke den verste jeg har sett heller) og han skribler gjerne et lite visdomsord innimellom – sjarmerende selv om heller ikke rettskrivingen står i høysetet. 🙂

Og nå over til været til sjøs; i natt har det kommet snø. Bra vi har plog – haha!

Dette ferske vindvarselet fra Yr viser at vi fortsatt har det beste i vente i denne omgang med blæst. Kanskje blir ikke bølgehøyden så voldsom, men for å kjøre plog igjen må vi komme oss under fire meters bølger eller deromkring. Ikkeno annet å gjøre enn å vente og se! I tillegg til vinden og bølgene ventes det nå skikkelig vintervær, helt ned mot 8-10 minus. Det kan med andre ord bli en kald fornøyelse med landtaksjobbingen på Brandal.

En kald fornøyelse er det også å gå ut for å ringe. I mitt neste sjømannsliv skal jeg sørge for satellittelefon som kan brukes innendørs – brrrrr!

Svalbard calling – rapport #23

Vuggende, vuggende og fortsatt rett vest av Prins Karls Forland! Og overraskende nok har vi et snev av nettforbindelse selv i det tette skydekket, så det er håp i hengende ~~snøre~~ satellitt for dagsrapporten.

Hvis vi hadde hatt sikt, så kunne vi nok sett Sjåtilneset, men vi ser ikke en gang Kaldneset i dette været – får stole på at de som styrer skuta vet hvor vi skal.

Mens været er så grått er det lite spennende å se utover skutesida fra broa, så vi har inntatt baren på dekk 6 som arbeidssted.

Skikkelig trivelig med både lys, varme, musikk og et velfylt barkjøleskap; det inneholder riktignok bare brus og sjokolade men det gjør susen det altså. (lavkarbo my ass… brus & sjokolade?!)

Krusedullen fra siste standby rakk å rette seg ut det siste halvannet døgnet, men værmeldingen fra i går har ikke endret seg veldig mye. Vi venter høy sjø og sterk vind utover kvelden og morgendagen.

Plogen måtte opp på dekk nå i ettermiddag. Legg merke til at den ikke har så mye gjørme på seg nå, det gjør nok min krukke med skjønnhetsmiddel enda mer verdifull! Denne gangen frykter vi litt lenger stillstand i uværet. Det forspranget vi har hatt på opprinnelig plan vil nok bli spist opp før vi når Brandalpynten – kanskje vi ikke er på land før mandag i neste uke.

For de som er interessert i sånt: Sjekk ut dette kule interaktive kartet som viser undersjøiske kabler verden over. Våre kabler er ikke med på kartet ennå, men de kommer (så snart dette uværet gir seg).

Ventetid = gratis strikketid, heldigvis er jeg fortsatt ikke tom for garn (eller ideer). I øyeblikket lages en overraskelse – litt utfordrende fordi jeg må på jakt etter småting som nål & tråd, lim og andre greier som jeg tar for gitt at jeg har når ideene ramler inn i hodet mitt. Men overraskelse skal det uansett bli til noen og jeg går selvfølgelig gjerne på oppdagelsesferd for å finne det jeg trenger. Jeg sender avgårde dagens hilsen mens det ennå er mulig, med ønsker om en fin dag til alle hjemme. Og ikke vær bekymret om det blir stille, skravla går på tastaturet her og det kommer plutselig nyheter seilende 🙂

Svalbard calling – rapport #22

Da jeg begynte å jobbe i Uninett i februar 1995 var Cable Innovator under bygging på Kværner Masa-Yards i Turku, Finland. Jeg kan nesten se for meg doserne som myldret inn og ut av skroget mens hun fikk sin innredning før levering til eierne senere samme år. Artig at vårt møte sammenfaller med det 20. fartsåret for oss begge 🙂

Dette er et av få skip i verden som er spesialbygd for nettopp legging av sjøkabler som fører for eksempel fiber eller strøm til installasjoner på land eller offshore; oljeplattformer, vindmølleparker og sånt. Skipet eies av Global Marine Systems, som er vår kontraktspartner for denne leggejobben. Samme skip deltok faktisk i legging av fastlandsfiberen mellom Andøya og Longyearbyen i 2003.

Det var ganske ålreit å våkne i otta i dag og se denne utsikten; sol, (nesten) flat sjø og Forlandet fra siden. Vi er i fart igjen og ploger med nesten 1,5 knops fart.

I dag var det tid for å gjøre stas på gutta på dekk 4. Dette er en fantastisk livlig gjeng som vi ser sjaue og slite døgnet rundt, men som ikke ferdes så mye i salonger og i penklær. Vi kræsja tre-kaffen deres med vaffeljernet i dag.

Helge har laget dette kartet som viser luftstrømmen på kabeldekket; allerede med første plate i jernet dukket første hjelmkledde person opp med snuten i været. Her snakker vi effektive kommunikasjonskanaler!

Vaffelfesten ble en kjempesuksess der kjøring av ostehøvel var en større utfordring enn det å faktisk spise brunost for første gang – noe gutta forøvrig så ut til å gjøre med stor glede.

Dessverre sier værprognosen at vi kan bli liggende værfaste igjen fra tirsdag/onsdag. Melding om sjumeters bølger gjør at utstyr må opp fra havbunnen og vi må ri av stormen med nok en standby. Når vi kommer lenger nord vil vi også miste satellittnettet, det er en viss mulighet for at dette skjer i neste weather standby og vi vil ikke ha kommunikasjon ut før vi går i land i Ny-Ålesund. Det betyr altså at dere der hjemme må stole på at vi har det bra noen dager uten livstegn og være forberedt på nok et skred av oppdemte rapporter så snart nettet er tilgjengelig.

Svalbard calling – rapport #21

Tenk at det har gått tre hele uker siden jeg satte mine bein på Svalbard en sen søndagskveld i midnattsol. Reisen skulle egentlig vært over nå, men i stedet sitter jeg midt i havet og opplever mye som jeg har hatt fjerne drømmer om hele livet. Jeg kjenner på savnet av dem der hjemme, selvfølgelig gjør jeg det! Samtidig håper jeg de forstår meg når jeg sier at jeg ikke ville gått glipp av dette eventyret. Dagens utsikt var en smule mer rufsete enn gårsdagens. Bølgene som passerte 6 meter i går har nå vokst til drøye åtte, vinden er mellom 40 og 50 knop. Det er derfor ingen tvil om at vi blir liggende i ro også i dag, det vil si så rolig som det er mulig å få til i liten storm da.

I noenlunde klare øyeblikk ser vi Forlandet litt øst for oss – beviset på at vi holder posisjonen og fortsetter å tegne kruseduller på kartet.

Det var ikke uventet at vind og bølgehøyde ville øke i dag, og meldingen ser jo svært lovende ut for mandagen. Greia er bare det at været har en helt egen agenda og nå kan det se ut som et nytt vindsystem kommer allerede på onsdag. Kanskje kommer vi oss et stykke, kanskje må vi fortsette å vente. Vi har mer enn to hundre tusen meter kabel hengende her, ikke bare å stikke av fra den liksom.

I det store og hele er dagens situasjon nokså lik gårsdagens, kabelen har det greit der den henger med slakke over hekken og vi som er ombord fyller tiden med å rive oss i håret over sporadisk internettkontakt.
En dag med typisk innevær har gitt begrensede muligheter til de helt store sprellene. Men jeg har hatt en omgang med ellevill dansing i skikkelig sjøgang på lugaren (sorry, no pics) og tid til litt strikking og film på bursdags-galaxy’n er jo en slags følelse av fridag!
Her avslutter jeg dagens hilsen med bilde fra kontoret vårt på broa. Kul arbeidsplass, sant?

Svalbard calling – rapport #20

Jaja, så er vi værfaste i ishavet da. Det er ikke fritt for at det skvalper litt. Men alle på land kan ta det helt med ro – dette er en diger båt og alle ombord (inklusive meg!) synes litt sjø er bare kjekt. Selvfølgelig er det kjipt at vi blir liggende stille og dagene går, men vi lå foran skjema før denne stoppen og totalen blir trolig ikke så borti natta feilberegnet likevel.

Det skvetter festlig bak hekken, bølgehøyden i dag har vært sånn omtrent fem meter. Vinden skal endre retning og derfor ventes det høyere bølger i morgen.

Nå som det bare er fiberkabelen som henger utover hekken er det viktig å skåne den best mulig. Det gjøres ved hjelp av litt romslig slakk og ved å la skipet følge været så godt det lar seg gjøre mens vi ligger helt i ro. Jeg fikk meg en god latter da dette løypekartet dukket opp i dag – en herlig krusedull!
Den allsidige chief’en Alan (Petter Smart, husker du) tok oss med på en guida-tur i alle maskinrom – veldig spennende å se alle installasjoner! Cable Innovator kan også produsere eget ferskvann ombord, inntil 40 tonn i døgnet. Det produseres ikke når hun går med kabel-legge-fart, det trengs marsjfart på omtrent 10 knop for å kjøre produksjonen. Vannet er godt, og tenk så kjekt å utnytte havet på den måten.

Og her er vår solstråle av en kaptein, selveste Shaun. Han møtte oss på dekk i dag da vi var ute for å fotografere bølgene. Kapteinen (og resten av mannskapet) er svært tilstedeværende og informerer tett om alt som skjer og hvilke tiltak som gjøres nå som vi er litt stuck noen dager.

Plogen som nå står på dekk er full av gjørme – naturlig nok. Dette må da være eksklusive greier? Jeg regner med dette er biologisk (og kosmetisk) det beste man kan få tak i av ansiktsmaskemateriale! En krukke blir med hjem, selges høystbydende 🙂Spa light med gjørme fra ishavet utenfor Prins Karls Forland på 78° nord– blir ikke dette oppsiktsvekkende resultat, så vet ikke jeg!

Kanskje ikke så rart at mannskapet kikket litt skrått på meg da jeg gikk inn etter denne skjønnhetsbehandlingen. Man har ikke mer moro enn man fjaser til selv!

Svalbard calling – rapport #19

Været har kommet som meldt – høststorm eller tidlig vinter kanskje. Havdønningene ble gradvis mer merkbare og på ettermiddagen målte broen drøye 30 knop vind – tilsvarende 15-16 m/s eller liten kuling. Det er ventet økning til storm, rundt 55 knop i løpet av helgen og bølger på omtrent 7,5 meter.

Kaptein og kabelcrew avgjorde derfor at plogen må heises på dekk for en stund, og vi blir liggende i weather standby til bølgehøyden igjen blir akseptabel. For å unngå at kabelen belastes på samme punkt hele tiden kommer vi til å slippe ut litt ekstra kabel og sirkle rundt den – trolig 2-3 døgn slik meldingene nå ser ut.

Vi har kommet helt til havgapet nå og skal tørne nordover etter hvert. Men når vindretningen er sør-sørvest og deromkring så er det lett å skjønne at det merkes. Litt utrivelig utendørs, med andre ord. Dagen ombord har vi derfor brukt til nye vandringer i skipets indre.

Enda et besøk i kabeltanken var minst like imponerende som sist gang. Det var mye større fart på kabelen i dag (før vi stoppet), det er bare å glede seg til det kommer filmer – skikkelig kult å se på!

At flere enn meg trenger adspredelse og finner på ting fant jeg også bevis for der nede – dagens underholdning: disse i operativ kabeltank i ishavet på nesten 79 grader nord. Barnslig? Jepp 😀

Nå har jeg også prøvesittet det ultimate driftsenteret! Her er hovedkontrollsenteret for maskinene. Jeg refererte tidligere til Ta Roret Kjerring, og i dag hadde jeg virkelig makta altså!