Om familie, jobb, fritid og livet generelt

Da Lukas var bitteliten kjøpte vi en ball til ham. Han elsket å leke med denne ballen og laget seg en rutine for hvordan leken skulle foregå. Vi kastet den bortover gulvet i gangen, han løp etter og hentet den. Deretter la han seg under trappa og ventet på at vi skulle be om å få den fra ham. Sånn kunne han holde på lenge – det var åpenbart veldig morsomt. Ballen var med på hytta, og en vakker dag var den søkk vekk. Derfor kjøpte jeg en ny, helt maken ball før jul. Jeg greide ikke å vente til det ble tid for julegaver, så ballen ble utlevert og lekt med øyeblikkelig. Og så var den vekk igjen. Bortevekk. Men så dukket den plutselig opp, den hadde hoppet opp i en skuff. Gjensynsgleden var stor. Og til min store overraskelse var rutinen nøyaktig den samme. Tenk at hunden husker akkurat hvordan en lek skal foregå med en bestemt leke.

Lukas har plassert seg under trappa før neste omgang med lek

Vi har nok vært litt for sløve med trening i noen særlig grad det siste halvåret. Det vil si; vi trener litt på det vi allerede kan, og sløver for mye med det vi ikke kan. Jeg begynner å bli moden for mer kurs med Lukas, tror jeg. Lydighet kanskje? Eller spor? Eller agility? Eller kanskje vi bare skal skjerpe videre på de helt vanlige tingene, sånn som vi bruker å gjøre på tur.

Sitt – og vent... (godbiten ligger på stubben)

Ikke veldig sen når det blir sagt værsågod!

Vi får som regel gå i fred i skogen, Lukas og jeg. Ikke sånn å forstå at vi ikke synes det er kjekt å treffe andre – det er selvfølgelig trivelig det også – men det er jammen fredelig og avstressende å være tosomme der ute.

Mens jeg har hatt korte arbeidsdager har vi gått lange, gode turer i dagslyset. Det har delvis vært litt baskete å gå rundt Stavsjøen, men vi har god tid når vi rusler sånn. På torsdagens langtur ble det skikkelig snøvær. Og det var så utrolig stille. Lukas hørte sikkert både mus og rådyr, for han svinset lykkelig mellom trær og busker, og sjekket innom meg for en godbit med jevne mellomrom.

Stille snøvær i skogen

Nå har vi gått såpass mange ganger at stien begynner å blir farbar. Jeg må si jeg er takknemlig for at flere tar seg bryet med å tråkke stier i skogen – det er ikke alle av oss som trives med ski på beina. Skispor lages det massevis av i marka, men det ser ikke ut som vi fotfolk er så prioritert. Jeg har sett scooterspor noen steder – hadde det ikke gått an å kjøre noen traseer for oss ikke-skiere også (når det først kjøres med scooter likevel, mener jeg)? Det er litt trist å bare gå gatelangs i lengden, så gå-løyper er superdupert!

En av tingene jeg klarte å glemme på forrige Ikea-tur var en gave til Lukas. Derfor måtte jeg selvfølgelig dit igjen så snart jeg kunne. Jeg klinte til og kjøpte et Ludde-skinn til ham (tro det eller ei, det var det aller siste de hadde!). Sånne har alle ungene fått av meg, så det er vel bare rett og rimelig at minsten også får ett? Og for en glede… eller…?

Hva er dette da? Noe jeg kan slåss med kanskje? Artig!

Joda mamma, fint skinn det der. Finfint!

Er det greit om jeg ligger her litt, eller? Fin pose, mamma!

Nå har det faktisk gått seg litt til, altså. Posen dro Lukas med seg opp på skinnet, deretter kunne han ligge oppå begge deler. Etter at jeg fjernet posen så omsider Ludde ut til å ha blitt godkjent.

Norges veterinærhøgskole (NVH) tilbyr web-baserte helseundersøkelser for hund i samarbeid med Norsk Kennel Klub. Målet er å bidra til en best mulig helse, atferd og velferd for våre hunder.

... kikke i ørene skal de visst også – hrmf ...

Jeg synes det er vel verdt innsatsen å svare på en sånn undersøkelse, for alle ønsker vel å ha verdens sunneste og gladeste hund? Bruk denne linken for å svare på undersøkelsen for Cairn Terrier eller se på hovedsiden for å finne undersøkelse for din rase.

Det er nesten en ny opplevelse med mildvær. Både november og desember har vært beinkalde. Starten på januar har også vært forholdsvis kald, selv om det ikke har vært så bitende som før nyttår.  Fredag kjørte jeg hjem fra jobb i 11 minusgrader, så her svinger det fort. Søndag kom temperaturen opp i hele 7°C og med regn attpå. Da er det ikke så rart at det blir is her og der. Jeg klarte ikke en gang å krysse gangveien på tur med Lukas – runden vår ble til en  stripe, langs snøkanten.

Best å holde seg på kanten der det er litt snø fortsatt...

Nå er det heldigvis strødd, det hjalp litt. Men fortsatt bør man stabbe avgårde med pingvinskritt for å være sikker. Ikke elegant, men heller det enn beinbrudd!

Jula ble så stappfull av folk, hendelser og ikke minst av mat at vi fikk rett og slett ikke plass til vår tradisjonelle femtedagslaks. I dag ble dagen for å ta igjen det forsømte. I dobbel forstand faktisk – farmor (som måtte holde seg hjemme i jula etter et fall) kom til middag og fikk dermed et snev av julefeiring sammen oss. Lukas fikk sin andel han også, selvfølgelig. Hans var ukrydret og kokt i stedet for ovnsbakt, men det kom ingen klager!

Lukas nyter en porsjon nykokt laks

For mange år siden arvet Olav et servise etter sin bestemor, og en del av tradisjonen har vært å ta frem dette når vi har mange middagsgjester. Serviset er komplett til 12 med alle mulige tallerkener, serveringsfat, skåler, mugger og sånn. Jeg synes det er veldig fint, et koselig servise som vi ikke bruker til hverdags men som fortjener å komme frem fra skapet jevnlig. Serviset har gullkant, og det passer dermed ganske godt sammen med dekketallerknene vi fikk til bryllupet vårt. De er i kraftig keramikk med en mørk gullfarge, nesten bronse. Koselig å dekke litt fint bord noen ganger når ikke hverdagsstresset henger tungt i kroppen.

Det gamle serviset oppå de noe nyere dekketallerknene

Maten smakte forøvrig kjempegodt, nå kommer desserten! God søndag

Lukas ser ut til å tro at vi har tørna helt. De siste dagene har vi jo oppholdt oss i yttergangen mer enn på stua. Og han synes nok vi foretar oss mye rart. Det smaker ekstra godt med litt ekstra lang tur når folkene er litt sprø, virker det som. Se her, jeg skal vise dere litt av verden utenfor, ser det ut som han prøver å si. Og han har jo veldig rett i at det er mye bedre å være ute enn inne.

Sondre har lurt Lukas ut i djupsnøen

Jeg har noen sykmeldingstimer et par uker, mens jeg prøver å bli bra i rygg og hale. Det betyr et par timer ekstra med rester av dagslys hver dag, og det vet vi å utnytte. Det kjennes bra å både følge  legens formaninger om trening og Lukas sine ordløse (men ikke lydløse) hint om at det passer med enda en tur.

Mye snø som klumper seg i pelsen når det er litt mildt i været

Vi har omsider basket oss hele veien rundt Stavsjøen i vinterskog. Det var ikke noe særlig til sti hele veien, tydelig at folk har startet i en ende og gått et stykke for så å snu. Men nå er det tråkk hele runden. Tipper vi tar turen i løpet av helga igjen.  Lukas visste utmerket godt at vi skulle innom boka, i alle fall.

Her er'n, mamma. Skriv navnet mitt!

Litt nedtur at det ikke var noen bok i kassen, men det er vel en sommergreie å skrive navnet sitt der. Vi har fotobevis i stedet vi.

Lukas nyter utsikten omtrent halvveis rundt sjøen

Det vises vel at vi koser oss på tur? God temperatur og glad Lukas som får masse godbiter

Jeg gikk bananas på Ikea på mandag, og nå nærmer gangen seg ferdig. Skohylla hadde jeg fra før, men den høye støvelhylla er ny, sammen med bilder, knagger og en ekte plastblomst. Det ble en svipptur innom Europris der jeg kjøpte gummi-dørmatter. Dem har jeg klipt opp og lagt inni hylla sånn at den bedre skal tåle våte støvler og vintersko. Til sommeren kan jeg kanskje pynte inni hylla i stedet? Jeg synes det ble riktig så fint, og håper at det skal holde seg sånn lenge. Gjett om jeg ser frem til å få malt furudørene også!

Innredningen er stort sett på plass

Jeg fant en lampe på Ikea som jeg falt pladask for. Ettersom det var et praktisk plassert strømuttak på den veggen var ikke veien lang fra impuls til handling. Det morsomme med denne lampen er at jeg kan skifte ut frontpanelet hvis jeg skulle bli lei av det. Men foreløpig synes jeg det er en snasen lampe. Og så kan vi sjekke synet til alle som kommer på besøk

Enda et lyspunkt i den tidligere mørke gangen

Og så fant jeg et bilde på nettet som jeg likte godt. Det er printet og satt i ramme, og henger som en glad velkomst ved inngangsdøra vår. Sammen med halsbåndene til Lukas.

En koselig liten påminnelse om at det bor en hund i huset

Ett rom (nesten) unnagjort (jeg skal lage litt flere bilder tror jeg), da er det bare å bevege seg videre innover i huset…

Lukas er overlykkelig hver gang vi kommer inn døra. Da logrer han med hele kroppen – bokstavelig talt. Eller hver gang han får løpe ute – han er aldri langt unna oss, sjekker stadig at vi kommer etter.  Og hvis vi sitter i ro for lenge, ja da vet han å si fra. Mest til meg da – han har forlengst konkludert med at det er bare jeg som virker. Han bestiller tur, eller han bestiller mat. Jeg tror ikke det er så lenge før han sier “mamma”

(beklager mørk video – sånn blir det på kveldstid i lampelys med min lille Ixus – noen som har en enkel metode for å lysjustere den opp litt kanskje, jeg er blank på videoredigering…)