Lommeboka mi har vært borte i fire dager. Jeg kunne ikke for mitt bare liv komme på at jeg hadde flyttet den fra veska mi. Men som det surrehuet jeg er så tenkte jeg at det var en viss sannsynlighet for at jeg hadde glemt den på jobb. Eller i en jakkelomme. Eller i bilen. Men etter å ha innsett at den var veldig borte ble letingen mer intens. Ingen lommer, vesker, skuffer ble oversett. Jeg lettet på sofaputer og sjekket til og med skittentøyet og plastpose-posen. Og hvor var den? Jo du – under senga. Midt under senga. Blant hybelkaniner og bortstuet treningsapparat.
Jeg tror nok ikke den har falt dit, for å si det sånn. Og det er vel bare én i familien som kan komme til å legge fra seg noe akkurat der. Banditten tok hele aksjonen med knusende ro. Jeg tror ikke han følte seg spesielt skyldig. Ettersom han ikke har brukt opp pengene, eller misbrukt kortene – og dette er vel hans første forseelse – slipper han unna med påtaleunnlatelse denne gangen. Jeg er bare kjempelettet for at alle kort og sånt er kommet til rette!
Lukas koste seg på tur i skogen og brydde seg ikke stort om oppstusset med leting. Han satte pris på en løpetur uten bånd og en fiskekake som bursdagsfeiring. Men hvordan i all verden får jeg lært ham å løfte halen når han står sånn? Den kommer i været så snart han løper, men på kommandoen “stå” blir den liksom litt trist.
