Jeg hadde planer om å ta med noen dråper vann hjem fra Brandallagunen for et par år siden, men det viste seg å bli umulig på begge mine siste besøk – lagunen var bånnspekt. Men nå har jeg fått en flaske med disse edle dråpene i gave fra de reisende reparatørene. Må finne en litt finere beholder tror jeg. Så kan vannet oppbevares sammen med den eksklusive skjønnhetsleira fra havbunnen. Den røde prikken langt der fremme er lykta ytterst på Brandalpynten.
Dette bildet er temmelig nøyaktig to år gammelt og viser ytterste spiss av lagunen og pynten før den treffer havet. Vakkert sted!
Tenk, så har jeg vært på Svalbard én gang til! Denne gangen ble det et ganske kompakt besøk der jeg sammen med prosjektleder Helge har presentert fiberkabelprosjektet for styret i Uninett. Det startet så bra med flytur via Bodø til Tromsø (riktignok litt forsinket, men pyttsann …) og en veldig grei etappe fra Tromsø til Longyearbyen. Der sjekket vi inn bagasje og ble krysset av på passasjerlista for miniflyet til Ny-Ålesund. Men så kom det melding om kansellering sammen med et forrykende snøføykvær. Dermed ble vi værfaste i Longyearbyen frem til grytidlig tirsdag morgen. Denne dagen var været atskillig bedre, det var til og med utsikt under innflyving til Ny-Ålesund. På vår første befaring ute på Brandalsletta traff vi denne flokken med rein:
En snartur ned på gammelkaia ble det også tid til, der kunne vi se protectorshell-dekket kabel sno seg utover. I bakgrunnen er Kvadehuken og Brandalsletta til venstre, og Kapp Mitra omtrent midt på bildet. Vi fikk installert oss på Nordpolhotellet og gjorde noen enkle ommøbleringer som forberedelse til kveldens presentasjoner. Med besøk både fra Kings Bay-ledelsen og fra Kartverket fikk styret en grundig og god innføring både i stedets historie, dagligliv og ikke minst de tekniske utfordringene som nå er mangfoldig forbedret gjennom fiberkabelen. Under frokosten onsdag morgen fikk vi besøk av denne vesle sjarmøren. Han møter etter sigende trofast opp utenfor Servicebygget hver morgen, trolig i håp om litt tillegsfôr – det kan vel være snaut med føde her i vinterhalvåret! Det er forresten Amundsenmasta vi ser til høyre i bildet. Deretter var det tid for utendørs befaringer og et gjensyn med den tag’a kabeltrommelen vi brukte som bord da vi kappet tau i 2014. Vind og snøføyk hadde moderert seg i løpet av natta og vi fikk tidvis nydelig solvær. Men med minusgrader ned mot 17-18 grader og vind i kuling-sjiktet var det en ganske kjølig opplevelse å rusle rundt Marinlaben, Havnelageret og gammelkaia. En pitstop med varm sjokolade løsnet litt på stemningen, sammen med en visitt i Glassvattbua – det har neppe vært 11 personer der inne på én gang før. Etter lunsj fikk vi skyss ut til Brandal og en omvisning i det nye bygget som skal huse Kartverkets nye Geodesistasjon. Her snakker vi utsikt fra driftsenteret! Lykta, lagunen og Tre Kroner fyller (deler av) synsfeltet gjennom de svære panoramavinduene. Til og med månen kan skimtes.
Vi kom oss faktisk helt ned til landtakspunktene på stranda – hvem skulle trodd det på forhånd? – og de besøkende fikk et enda bedre inntrykk av dimensjoner og omgivelser i prosjektet.
Selv satte jeg ubeskrivelig stor pris på å kunne gå helt til enden av Brandalpynten og lykta. Det nye ankring forbudt-skiltet ser vi også der ute nå.
Og så fornøyd er en ishavsturist når Lagunen er bånnspekt og det er flatt og fint å spasere der. I det hele tatt var disse øyeblikkene verdt all verdens venting, knetrening og spente forberedelser til å presentere noe. Nærmere verdens ende kommer jeg ikke!
PS – Etter retur til Longyearbyen fikk vi være med på en fantastisk femretters på Huset. Der har jeg ikke vært før, det var faktisk en opplevelse! De har blant annet Nord-Europas største vinkjeller, så ta en tur dit om du får muligheten.
I dag foretok administrerende direktør den offisielle snorklippingen som markerte åpning av fiberforbindelsen til Ny-Ålesund. Det var en særdeles flott forestilling der vi hadde verdenspremiere på filmen vår for et stort publikum; alle deltakerne på Uninett-konferansen i Tromsø. Så NÅ er vi vel helt i mål med dette prosjektet.
For en tid siden strikket jeg genseren som jeg kalte Ishavsprosjektet, og som ble kalt Lagune da den var ferdig. For de som ennå ikke har fått det med seg; dette er bildet som mer enn noe annet vekket inspirasjonen til genseren hos meg. Lagunen er riktignok tilfrosset på dette bildet, men fjorden og pynten er like stunning som alltid. Syns ikke genseren ble så aller verst til slutt – både fargevalg og navn stemmer 🙂
Så har øyeblikket kommet (eller egentlig er det passert) da den første trafikken gjennom sjøfiberkabelen er et faktum. For de som ikke hadde annet fore en lørdagskveld kl. 21:27 var dette en skikkelig höjdare. Og de fleste har sikkert målt hastigheten på nettet sitt – se om du får disse tallene hjemme! Det ble både jubel og feiring i Ny-Ålesund i går, naturligvis. Heldigvis har gutta sendt hjem bilder og rapporter sånn at vi andre kan bli enda litt mer misunnelig på dem. Her er et utdrag av de glimrende rapportene fra de siste par dagene:
Selfie har funnet en liten klippe å sole seg på. Tror han savner oss som romsterte på vannet i fjor! Gutta fotograferte ham på sin vandring med kamera.
Oppsett av noden gikk relativt smertefritt, men det blir litt mer armer og bein når vi holder på 4 mann inn og ut av det lille krypinnet til Grete. Men som ungdommen sier “det er herr´re er party“. I Frodebu har ikke døra vært åpnet engang idag – et sted litt mer egnet for rekerasjon og ettertanke. Da vi kom ut til Brandalen igjen hørte vi et lurveleven allerede da vi gikk ut av bilen, 50 meter unna Gretebu. Viftene gikk i høygir der inne, resirkulerte stadig varmere luft. Varmen slo mot oss da vi åpnet døra. DWDM-noden genererer dugelig med varme! Vi hadde også varmealarm på batteriene inne i 48V-skapet.
Dagens outfit: Gul jakke med logo, gul bukse, varme sko type Sorel. Solbriller!På vei tilbake valgte Kursoh og Helge å gå, brukte 40 min med børsa på ryggen. (De småsprang trolig, redd for bamsefar … ) Frode og Olli stoppet innom Kartverket og fikk en fin gjennomgang av hva de egentlig driver med på VLBI-stasjonen. (Dagens fakta: på de siste 20 år har Ny-Ålesund steget med 14 cm)
Dette er Kapp Mitra, et landemerke du kan stirre lenge på fra sjøen når du forlater Ny-Ålesund
Og dette er Brandalhytta med sikt mot lykta helt ute på pynten – jeg kan bare gjenta enda en gang at dette er mitt favorittsted! Dette bildet får bli mitt farvel til rapportene og til vakre Svalbard. Vel blåst til prosjektet og alle som har deltatt, takk for følget!
Jeg må ile til med én gang og presisere at disse rapportene stort sett er ført i pennen av gutta boys i nord og at alle bildene selvfølgelig er Frode, Kurosh og Helge sine. Jeg prøver å videreformidle litt av den entusiasmen de står midt oppi nå som resultatene kommer ramlende inn. Og entusiasme var det flust av etter at de fikk se lyset! Kurosh hadde finregnet og konkludert med at om alt var riktig skjøtt (og med medvind og kjøttkak til middag) skulle vi se ca. -45 dBm. Målingen startet i Amsterdam (altså huset, ikke byen) med fiber 1: “out of range” … intet lys … spenningen stiger … Og så: fiber 2: -38.9 dBm, lett jubel og senkede skuldre.
Tommel opp i Amsterdam
Fiber 2 i Amsterdam
Stor stemning i Gretebu
Turen gikk så kjapt utover til Brandalen og Gretebu; fiber 1: -38.7 dBm og stor jubel. Lys gjennom på begge kabler og med mye bedre margin enn beregnet! Det er visst en smule krisestemning etter at de konstaterte at butikken (som er åpen én time to ganger i uka) er tom for Ny-Ålesund-konjakken – den er verdt en reise alene – men det fantes heldigvis både gylne og edle dråper å skåle i for å feire suksessen. I strålende solskinn kunne prosjektleder og -deltakere senke dagens skuldre, i selskap med en god del lokalinnbyggere. Nå fortsetter de med installasjon av DWDM i Amsterdam (mot UNIS) og installasjon av DWDM i Gretebu (mot Svalsat) der det skal kjøres ett-døgns tester i løpet av helgen. Neste rapport vil kanskje bli den aller siste? Omkvedet er i alle fall: So far, so good! I beste blogge-ånd stiller gutta naturligvis villig opp til fotosjuut og presenterer dagens outfit: Gul jakke med uninett-logo og komfortable sko.
Nå skrives siste kapittel i historien om verdens nordligste undersjøiske fiberoptiske høyhastighets internettfiberforbindelse. Våre gutter er på en toukers reise i både Longyearbyen og Ny-Ålesund med sammenkoblinger og utstyrsmontering. Vi venter spent på den første trafikken gjennom sjøfiberkabelen! Toget står standhaftig som landemerke i Ny-Ålesund, selv om det antagelig ruster bort mer og mer for hvert år. Jeg liker fortsatt historien om navnet på lokomotivet!
Brandalpynten tar stadig pusten fra meg, selv på bilder sendt atskillige breddegrader sørover. Den mørke flekken i snøen er Brandalhytta, der vi har lagt igjen hilsen i hytteboka. Denne uka har det kommet en ny hilsen der, 11 måneder etter den forrige.
For å gå tur der ute må man utstyres med gevær, selvsagt. Prosjektlederen har i tillegg fått kloa i bygdas mest eksklusive leiebil – han bedyrer at overflatebehandlingen på bilen ikke er hans verk!
Innredningen i Gretebu er derimot noe av det som har vært jobbet med de siste dagene. Det begynner å bli litt trangt om saligheta der inne med et fullstørrelse rack og strømskap, paneler for viderekobling av fiber, ups og alskens.
Bildet på veggen får henge der da, en slags antydning om hjemmekoselig hytte 🙂
Kameraet på Greteu har blikket vendt mot sjøen for å følge med på isforholdene rundt landtakene for fiberkablene. Men hvis kameraet hadde snudd seg ville vi kunne se bygget som skal huse den nye geodesistasjonen til kartverket reise seg. Det er litt av et bygg, og det kommer opp vlbi-antenner der om ikke lenge. Veidekke som står for byggingen har en flott blogg der man kan følge prosessen og litt av hverdagslivet for de som jobber der. Dette bildet viser Marinlaben, der vi for 11 måneder siden hadde vårt første kontor. Inni den røde sirkelen står trommelen vi tagget på og brukte som bord da vi skar tau til plastkannene. Jeg skulle gitt mye for å få kloa i den trommelen altså … Jeg kjenner at jeg savner følelsen av Svalbard veldig når jeg får tilsendt rapporter og bilder fra kollegaene der oppe. Men de er veldig flinke til å formidle alt (etter noen små påminnelser) så jeg klarer på en måte å samle nye minner selv om jeg er hjemme i vårlige Trondheim. Bildet over her viser morgenens brøyting på flyplassen. Jeg er nesten misunnelig på de som skal fly minifly dit i dag!
Og som jeg savner de hundene altså, selv om de holdt meg våken natt etter natt så er de skjønne så det holder og verdt litt søvnmangel.
Nå venter jeg – og flere med meg – spent på å se trafikk gjennom hele kabelen! Selv om ministeren for utdanning og forskning ikke finner tid til å forestå høytidelig åpning av forbindelsen, så skal vi nok vite å markere begivenheten for oss selv. Og så skal jeg skrive litt om det her, vettu!
I dag skulle man vært på Svalbard, gitt. Kameraet på Gretebu fanget en ekstra gyllen himmel over Tre Kroner i øyeblikket da sola stakk frem fra måneskyggen igjen. Bildeserien under viser utsikten fra flyplassen i Ny-Ålesund i minuttene før, under og etter solformørkelsen. Snedige greier, sant? Det var på Svalbard og på Færøyene man kunne se den totale fasen av solformørkelsen i formiddag. Det er månen som skygger for sola når en slik formørkelse forekommer, og i våre områder er det lenge til neste gang – hele 46 år – og jeg tror kanskje at jeg ikke får med meg den. Datoen er 20. april 2061 klokken 02.52. Ettersom den skjer på natta, kan den ikke sees fra Trondheim. Så da så. Også her i Trondheim kunne vi se en delvis formørkelse (93,4% av solskiva dekket), selv om den spektakulære koronaen ikke dukket opp her, heller ikke det merkelige midt-på-dagen-mørket. Bildet over er faktisk tatt med min svært så enkle mobiltelefon. Været var spektakulært vakkert og klart på Svalbard, og også her i Trondheim var det nesten skyfritt første del av formørkelsen, så vi fikk med oss fenomenet fra orkesterplass på takterrassen på jobben. Som den teknologibedriften vi er fikset vi raskt egnet utstyr for å se på sola – et lass med gamle floppydisker var ypperlige til formålet.
På denne nettsiden er det masse informasjon å finne om denne happeningen.
Som en kuriositet kan jeg nevne at måneskyggen denne gangen forlater Jorda ved nordpolen. Og fordi det også er vårjevndøgn 20. mars, inntreffer formørkelsen idet Sola for første gang kommer til syne etter et halvt års vintermørke – et sjeldent og morsomt sammentreff.
Juhu, Gretebu er på nett! Og vår egen lille verdensrekord er et faktum; verdens nordligste punkt med høyhastighets internett – i Gretebu. Frodebu står riktignok lenger nord, men har ikke internett inkludert i sine fasiliteter. Som Frode foreslår – den får være et sted for rekreasjon … På bildet er Frode ute og vaker i mørket så vi fikk se levende bilder.
Dette er en illustrasjon som viser hvordan den nye stasjonen til Kartverket vil se ut i terrenget. Den havner altså enda lenger nord enn oss med sin nettforbindelse, men det er vi som leverer nett til dem, så jeg tror vi beholder den verdensrekorden 🙂
Dette blir den siste fjernrapporten fra fiberprosjektet. I dag pakker og rydder gutta etter seg og snur sørover i morgen. Fortsatt er det arbeid som gjenstår før det blir høytidelig åpning av det nye sambandet, og skulle anledningen by seg så kommer jeg til å skrible om det også jeg! Takk for følget –
Måneskinn over Kongsfjorden og Tre Kroner i silhuett der inne – kan det bli særlig vakrere? Det var noen glade gutter på Amsterdam etter at fiberskjøtingen var klar i Frodebu. Det strålende smilet hos Kjetil kom etter at de fikk verifisert at trekilometerskabelen (den håndlagte, husker du) var den de trodde ut fra tromlenes plassering ute på Brandal.
Frode justerer ramma til skjøtebomba
To nye rutere snart i full drift
Kjetil smiler for vel utført arbeidsøkt
Frode fintrimmer litt på ramma for skjøtebomba til Frodebu og bildet i midten viser to splitter nye rutere – den øverste skal flyttes til Gretebu. Den bør jo få et morsommere navn …?(Nå hadde jeg aldri hørt om skjøtebomber før jeg fikk vite at de var i de lenge savnede pakkene. Hadde ikke hørt ordet før, engang … vet alle hva det er?)
Skjøtebomba får innhold
… har vi rota…?
Ny veggpynt i Gretebu
Det er altså dette som er skjøtebomba. Gutta ser faktisk en smule skyldbetynget ut, de roter fælt i hytta mi… Tenk at det flotte veggbildet har måttet vike plassen for denne dekorasjonen da gitt! Det er relativt begrenset med romsteringsplass der inne, så jeg forstår igrunnen at visse prioriteringer må gjøres 🙂 Alt er tilgitt, gutter – dere er så dyktige at! Oppholdet og arbeidet i Ny-Ålesund er i sluttfasen for denne gang. Etter nesten to uker er det faktisk merkbart lysere midt på dagen, man kan se konturene av fjellene en stund. Bildet lyver nok litt likevel, plenty økt lukkertid slipper inn mer lys enn øyet ser. Det er servicebygget med messa som klorer seg fast i isen her, bildet er tatt fra Amsterdam (som her er en bygning, ikke en by, og som huser servere og nettutstyr). Nå venter jeg på den siste innspurten og et høydepunkt jeg har ventet spent på; live bilder fra overvåkningskameraet. Kanskje de dukker opp i morgen?
