Om familie, jobb, fritid og livet generelt

I motsetning til Lukas har jeg problemer med å sove. Både med å falle i søvn og med å opprettholde søvn, og sovne igjen hvis jeg blir vekket. Det skyldes på ingen måte at jeg ikke er trøtt, for trøtt er jeg. Noen ganger kjennes det som om jeg kunne sovne stående – noe jeg ikke har fått til, ennå. Og om jeg da legger meg for å sove, så *pling!* er jeg våken. Det er vanskelig når øynene (og hodet) er kjempetrøtte mens kroppen er i full dagsmodus. Eller motsatt – kroppen er tung som ei våt fillerye, mens øynene spretter opp. Jeg har nok prøvd alle triksene i Ludo – stå opp, ikke stå opp, lese, ikke lese, ikke spise eller drikke ditt eller datt, spise ditt eller datt, lyst, mørkt, kaldt, varmt, dusj, trening – ingenting ser ut til å gjøre noen forskjell. Hvis jeg sovner, så skal det ikke mer enn et vindpust til før jeg våkner. Det er ikke fritt for at det snorkes litt i nabolaget, men jeg har også oppdaget at jeg er mer urolig og søvnløs hvis Olav er borte eller ikke ligger i senga sammen meg.

Et glass rødvin og en lykt gjør det i alle fall koseligere å ikke få sove

Jeg har fått sovemedisin av legen min. Den hjelper utrolig godt, men jeg kan ikke gjøre meg avhengig av den. Det blir derfor en luksus forbeholdt de dagene jeg må være uthvilt.

For to år siden fikk jeg konstatert at jeg har tinnitus. Det hjelper ikke akkurat på innsovningen å høre på den lyden inni hodet. Heldigvis – HELDIGVIS – har ikke lyden blitt sterkere, den bare er der. Jeg klarer for det meste å ignorere den, men den merkes altså når alt er stille og jeg så inderlig ønsker å sove.

Det har alltids vært knøvlete med søvn tidligere også, men bare i korte perioder. Da har jeg hatt en forklaring på årsaken og så har det gått over og blitt bra igjen. Men noen konklusjon har jeg ikke kommet frem til nå, jeg vet rett og slett ikke hvorfor jeg har hatt insomni de siste par årene. Kanskje det henger sammen med ryggtrøbbel? Eller kanskje underbevisstheten min fortsatt driver med flytting? Jeg har liksom ingen bekymringer som skulle tilsi at jeg må bruke all hviletid til å gruble. Jeg håper bare det går seg til. Sånn at jeg kan slutte å skrive blogg om natta.

I fjor høst, omtrent på denne tiden, hadde jeg en liten tur til hytta helt alene. Ennå hadde vi ikke fått strøm, og innredningen var det så som så med. Men jeg puslet med mitt om dagen, og overnattet i hytta likevel. Oppe på hemsen. Det regnet utrolig mye, og det var kjempekoselig å ligge der i mørket og høre på været. Ingen andre var der den uka, så det var ikke mye annet å høre eller se.

Jeg våknet litt utpå natta av en irriterende lyd. Det hørtes omtrent ut som lyden av et kjøleskap. Men noe kjøleskap hadde vi jo ikke. Ikke noe annet som laget kjøleskapmotorlyd heller, for den del. Jeg ble liggende og lytte – hva var dette for noe? Lyden kom ikke bort, og den ble selvfølgelig mer og mer irriterende. Jeg sovnet vel omsider, når jeg klarte å kose meg med lyden av regn i stedet.

En liten trompetist inni øret?

Dette var den første gangen jeg reagerte på denne lyden. Men den var nok dessverre kommet for å bli. Jeg har tinnitus. Fortsatt er det sånn at det er til å leve med, og som regel er det nok “motlyd” i omgivelsene til at jeg slipper å bli gal. Men noen ganger – spesielt om natten – klarer jeg ikke å koble ut lyden, den blir sterkere og sterkere jo mer jeg hører etter. De fleste har kanskje opplevd (forbigående) summetone inni hodet, i øret. Det er en lignende lyd jeg hører, men den er veldig høyfrekvent – høyere i tonen enn jeg tror jeg er i stand til å oppfatte som reell lyd.

Jeg har så vidt snakket med legen om det. En vakker dag må jeg nok ta en ny prat. Kanskje kan det gjøres noe med det, kanskje ikke. Det spørs om mp3-spilleren min er skyld i hele greia. Jeg kan ikke komme på noe annet, i alle fall.