I går avsluttet jeg treningen hos fysioterapeuten for denne gang. For å feire, og riktig pese meg skikkelig ut, så klatret jeg meg opp i skogen sammen med Lukas. Dette var kanskje også siste dag på en stund med så kjølig vær?
Uansett – det var fint å gå i skogen, og greit nok å teste bakkeferdighetene enda en gang. Denne formen for trening er så uendelig mye bedre enn å gå på treningsstudio.
Og så tror jeg det blir mye blåbær i år. Ikke at jeg er noen bærplukker, men skulle det bli bær av all karten, så kan det jammen hende jeg tar med meg bøtta en runde utpå sensommeren. Deilig å se at det spirer og gror!
Tag: trening
Tur med seks måneder gammelt kne
I helga gikk jeg tur/retur Estenstadhytta for første gang med nykneet. Ikke at det er noen voldsom tur-utskeielse, men alle som er lokalkjent her vet hvertfall at det er relativt bakkete start på markaturen. Så jeg er akkurat så fornøyd som jeg høres ut – nå vet jeg at jeg kan gå gode (og litt krevende) turer fremover.
Vel fremme på hytta fikk vi godbit alle sammen, Lukas var veldig fornøyd med både kjempeskillingsbolle og vann i glass.
Sondre og Victoria var også på tur, de gikk en litt lenger løype enn oss og stoppet for fotosjut på The Cliff of Burma (kjent for geocachere). Like greit at jeg bare fikk bilder og ikke var tilstede!
Navnet Burmadalen og The Cliff of Burma skal etter sigende ha oppstått under etableringen av Estenstadveien da krigen i Burma var det store samtaleemnet blant anleggsarbeiderne.
Lavkarbobrød
Jeg er så fryktelig glad i brød. Å forsøke å holde seg unna brød når jeg skal skjerpe kosthold & vekt er bare en lidelse. Derfor forsøkte jeg meg på et skikkelig lavkarbobrød.
Det viktigste for meg er at det er mye mindre karbohydrater i dette brødet, ca 12% (eller under 1 gram per skive) i motsetning til vanlig gjær/melbakst som normalt inneholder nærmere 50% (ofte 10 gram per skive). Denne gangen brukte jeg Møllerens mix, men det er ingenting i veien for å mekke sjæl. Jeg skal prøve meg frem med noen oppskrifter.
At tilberedningen var easy-peasy hadde også noe å si, lett å røre ut til nærmest litt tynn graut, helle i form og sette i ovnen. Så frem til jeg finner enda bedre alternativ; gratis reklame for denne med tommel opp fra meg! ?
Tre sikre vårtegn
En utrolig deilig vårdag med litt tidlig avslutning av arbeidsdagen i går, både jeg og Lukas var skikkelig fornøyd med å kunne ta en laaaang tur rundt haugen og i marka – til og med i småsko. Vårens aller første tur-selfie måtte vi selvfølgelig sørge for, og som alltid smiler vi begge pent til fotografen.
Dette var også vårens første tur i småsko, deilig å få gå uten tunge vinterstøvler. Det var riktignok ganske gjørmete rundt snøsmeltingen, men verdt en ekstra sko-vask!
Og hestehoven har allerede begynt å bre seg utover grøftekanter – vi så også hvitveis (!) men Lukas hadde ikke tid til å stoppe for bilder av den. På neste markatur skal vi nok finne den igjen. 🌱
Spa-helg på hytta
Vinterferien er endelig her! Etter en drøy dose diskusjoner og kompromisser har vi kommet oss på hytta for noen dager rekreasjon – og jobbing. Det var ikke fritt for at snømåking ble en av syslene, altså ei skikkelig spa-helg 😂
Gutta spadde og skuffet snø i massevis – mye var etter takras og skikkelig hardt og tungt.
Olav startet med å lage åpning til storskuffa ved trappa, lurt å ha et sted å kjøre snøen unna.
Sondre brukte spa-seansen til treningsøkt; dette kvalifiserer vel til et bra markløft?
Jeg håper på enda større fremgang i bevegeligheten utover uka, sånn at jeg kan ta med Lukas på mange turer i sjøkanten og langs veiene. Foreløpig har vi herja litt rundt hytta, det ble både sliten hund og sliten meg av det. Og været var helt fantastisk fint i dag, krysser fingre for flere slike dager.
Knekontroll
Jeg har vært på kontroll med kneet. Det var ikke bare oppløftende, faktisk nesten litt frustrerende. Jeg har en cyste i knehasen som hindrer meg i å bøye og strekke så mye som jeg burde. Det skulle man tro var en enkel sak å gjøre noe med, men det skal visst bare gå over av seg selv. Jeg får håpe det går over fort da. Det er nokså vondt, og da er det ikke så greit å presse gjennom treningen heller. Sykling er for eksempel litt begrenset foreløpig, jeg kommer ikke rundt …
Selv om jeg mangler noen grader på de riktige vinklene, så er i alle fall prognosene for både strekk og bøy ganske gode. Det er bare å fortsette å jobbe. Så da gjør jeg det – både hjemme og på orntli’jobben min!
Det der kneet, vettu
… nå skal det bli nytt! Etter mer enn tretti år med mer og mindre trøbbel er konklusjonen at dette ikke blir bra av seg selv, heller ikke med (eller uten) trening. Jeg skal få kneleddsprotese. Skummelt? Ja! Men med håp om å bli smertefri føler jeg at jeg ikke har noe valg. Nå venter jeg spent på dato for operasjon.
Jeg håper det går greit å komme seg på to bein etterpå og at jeg kan være på jobb så raskt som mulig. Og så blir det vel mer trening og trening og trening …
Sykkelfantomet
Jeg har startet min karriere som prøvekanin for en forskningsstudie i disse dager. Jeg skal trene med fysioterapeut i tolv uker med et strengt tilrettelagt program, tre dager i uka. Målet er at kneet mitt skal bli så bra at jeg slipper å vurdere å bytte det ut i en yngre modell! 
Sykling har aldri vært en favorittaktivitet, men nå må jeg til pers hver eneste dag. Se så full av pågangsmot man er i treningssalen litt etter klokka sju om morran!
Det er heldigvis ikke direkte folksomt i lokalene på det tidspunktet. Jeg har fått meg trimsykkel hjemme også. En Pegasus, faktisk. Jeg skal sykle en halvtime hver dag i tillegg til treningsprogrammet på Lerkendal. Hittil har det gått ganske bra, men jeg skal kjøpe meg sykkelbukse kjenner jeg …
Skjerpings!
Det er på tide å ta frem den strenge stemmen og snakk’ te’ mæ litt! Det kjennes som hele 2014 har vært fylt med unnskyldninger og unntak (det har vel egentlig det også). Og jeg har villig latt ting skure og gå både på kostholds- og treningsfronten! Skulle tro at speilet på badet var byttet ut med dette:
Men det er ikke det sjø … Og det begynner å vises veldig godt at fjorårets julefeiring med alle sine det-må-da-være-lov-å-kose-seg-litt har vart både gjennom vår, påske, sommerferier og lange reiser. Og et vondt kne har blitt en dårlig unnskyldning for å hoppe i bilen litt oftere enn strengt tatt nødvendig. Derfor: Skjerpings!
Innstrammingene starter NÅ og målet er tilbake til 2013-sommer-nivå innen jul! Nå er det slutt på søtsakene. Det er slutt på å sluntre unna gåturene til og fra bussen og det skal bli gå hjem fra jobben ukentlig igjen! Dermed basta!
Nå var jeg streng nå.
Reisebrev #9 fra Ny-Ålesund
Det er skikkelig artig at så mange følger med på denne reisen og at mange stiller spørsmål omkring jobben vi gjør. Jeg vil veldig gjerne ha tilbakemeldinger her, så skriv i vei! En del har lurt på hvorfor prosjektet gjennomføres på denne måten, og det er relativt enkelt å forklare med ett hovedstikkord; kostnader – men like viktige stikkord er for oss lokalkunnskap, eierskap, stolthet og arbeidsglede!
At vi gjennomfører den fysiske leggingen av kabel og beskyttelse selv koster oss omtrent 1/4 av kostnadene ved å sette det bort. Det er krevende å gjøre denne jobben i arktiske strøk, og eksterne leverandører ville krevd svært romslige marginer i forbindelse med all mulig usikkerhet og risiko – ikke minst rundt klima-, vær- og geografiforhold men også maskineri, utstyr, mannskaper og lignende. Vi samarbeider med Kings Bay som kjenner de lokale forholdene best av alle og har stedlige ressurser til vår disposisjon. Samtidig får vi førstehånds innsikt i forholdene her oppe hvor vi skal stå for driften av et høykapasitetsnett med stor prestisje. Kings Bay sine ansatte byttes ut hvert andre år, så verdien av at vi kjenner prosjektet og lager dokumentasjonen selv er svært stor ved at vi får beholde kontinuiteten i vår driftsorganisasjon – som ikke er enkeltpersonavhengig.
Det er dessuten ikke til å legge skjul på at det er et eventyr for oss å være her – vi var ikke vanskelige å be! Trening får vi på kjøpet – jeg regner med alle kan se at musklene mine har vokst enormt de siste par-tre dagene!
Denne niende dagen ble dagen for avslutning av en mengde ting. Kroppen skrek etter hvile da vekkeklokka plutselig var innstilt på arbeidsdag igjen, men det er utrolig hva som funker når man først er i gang. For nå så vi enden på jernlempinga og kastet oss ut i siste opplasting i begge båtene med kurs for Brandalpynten.
Hansvik’en med riggeutstyret og en tredel av rørpipene.
I havnebåten lastet vi dobbel porsjon og tøffet deretter i nordvestlig retning utover fjorden – til Brandalpynten såklart.
Så digert fottøy har jeg aldri hatt på meg, i alle fall ikke flerfoldige arbeidsdager. Støvlene på overlevelsesdrakten jeg lånte var nøyaktig fem nummer for store. Ikke akkurat tær i sandstrand dette, men jeg ville ikke byttet akkurat nå!
Arbeidstempoet bar preg av optimisme og muligheten til å bli ferdig, jeg må innrømme at det var litt godt å se bunnen i kassene etter hvert. Også i dag var sjøen blikkstille, så det var svært behagelige forhold å jobbe i. Ettersom dette var vårt siste opphold på Brandalpynten var vi spente på om Selfie ville dukke opp. Og han sviktet naturligvis ikke. Samtidig hadde vi selskap av frøken Rein inne på stranda (jeg tror det var den samme drektige simla som var i byen tidligere). Man skulle nesten tro det var regissert av en ypperlig turoperatør; de to fant det nemlig helt naturlig å møtes i vannkanten for et lite pauseshow for oss.
Tydelig nysgjerrige både på hverandre og oss ga de oss en opplevelse som i alle fall jeg vil huske! For et privilegium å få se dem i egne omgivelser, i privat og uforstyrret natur!
Selfie rundet båten et par ganger for å si takk for laget, tror jeg. Plopp – så var han borte … God tur på ferden videre, kjekken. Pass deg for bamsen.
Og plutselig var vi kommet til siste skrue og siste protectorshell der ute i Kolhamnlaguna. En litt merkelig følelse, men også utrolig deilig! Petter Smart-riggen holdt hele jobben gjennom, det var vi skikkelig fornøyd med.
Frode fant ut at tidspunktet var akkurat passe til en liten siesta – om den ble aldri så kort, så var den fullt fortjent! Straks etterpå startet vi en spennende seanse med å filme kabelen under vann. Det var virkelig et av høydepunktene for dagen å se den filmen, jeg føler jo at dette er litt mitt!
Er ikke dette litt av et skue, så vet ikke jeg! Her følger kameraet rørgata vår utover bukta og vi er svært godt fornøyd med traséen og måten kabelen har lagt seg på havbunnen på.
En aller siste oppgave ventet helt inne ved bystranda, der et gammelt pumpehus skal rives. Der er det en del skrapjern og skarpe steiner, så beskyttelse av kabelen trengtes også der. De siste 11 meterne (altså 176 kilo!) med jern ble svømt på plass og vi fikk en siste omgang i overlevelsesdressene før avslutning i tide til middag. (Du ser rørdungen liggende på den tørre ytterkanten av grøfta hvis du ser godt etter)
I tillegg til litt møtevirksomhet og kartlegging av lokal infrastruktur gjenstår det nå mest opprydding før vi må pakke sammen. Vi skal besøke UNIS og Longyearbyen før flysnuten peker mot fastlandet. Men fatt mot; det kommer fortsatt rapporter altså!
