Jeg har visst fått meg en ny favorittskuespiller. Tidligere likte jeg ham veldig godt i Broadchurch, nå i The Escape Artist. David Tennant er en herlig skotte med et svært behagelig utseende, og så langt jeg har sett ham; svært så gode karakterroller. Én ting er at jeg er helfrelst krimentusiast, i tillegg er jeg også svært svak for intrikate advokathistorier. Dermed er The Escape Artist skikkelig blinkskudd for meg.
Will Burton (David Tennant) er en talentfull og sjarmerende advokat, og hans spesialitet er å hjelpe folk til å komme seg ut av håpløse kniper. Han er svært etterspurt og har aldri tapt en sak. Men når Will får frikjent den hovedmistenkte i en svært horribel drapssak, slår hans talent uventet tilbake på ham selv – med grufulle konsekvenser.
Sist torsdag var det premiere på denne serien som består av 3 episoder. Og gjett om jeg angrer på at jeg ikke tok opp fra første sending, TV2 sender nemlig ikke denne i reprise. Heldigvis fikk jeg sett første episode og må stole på opptak av resten nå som jeg blir bortreist en stund. Man kan selvsagt betale seg til å se den, og sant å si anbefaler jeg nettopp det om du er det minste interessert i god krim 🙂
Når ingenting står på timeplanen og huset er stille (nuvel – stille er det sjelden aldri) og kanskje krimmen fra i går kveld ligger klar på opptak og det går an å sette seg godt til rette i sofakroken – DA kommer Lukas tuslende og lager seg et godt lite rede mellom sofaryggen og beina mine. Han stiller ikke store krav, bare at jeg sitter helt i ro. Og med strikketøyet i fanget er det nesten ikke noe jeg heller vil. Så da koser vi oss da. Så lenge vi kan.
Ingen grunn til å flytte seg herfra med det første
Dette var forøvrig starten på nancygenseren min som nå er ferdig og nesten ikke har vært av siden jeg tok den på 🙂
Den britiske tv-serien Broadchurch hadde premiere på NRK i går, og nå har jeg booket de fire kommende tirsdags- og onsdagskveldene. Strikking går så mye bedre å kombinere med tv enn med bøker. Og en dose krim må jeg jo ha! Nå som både Broen og Homeland har avsluttet sine sesonger er jeg noenlunde berget gjennom mørke januar 🙂
Lokal politikvinne får hjelp av en tilreisende etterforsker
Forhåndsomtalen sa blant annet:
en av tiårets mest populære krimserier på britisk tv i fjor. Åtte episoder med oppnøsting av en drapssak, gir nyklassisk tv-spenning som blander god, gammeldags hvem-gjorde-det-krim med miljøskildring og persongalleri i tråd med mer komplekse, moderne tv-drama
Tv-serien Nip/Tuck var en av mine favoritter en stund, ganske så underholdende. Og alt som foregikk der var så fjernt fra min virkelighet som det var mulig å komme. Men nå har jeg jammen fått utført et stykke plastisk kirurgi selv; jeg har operert øyelokkene mine. Det er klart jeg setter pris på forbedringen, men jeg må ile til og si at dette faktisk er et inngrep man får utført av helt andre årsaker enn utseende (f.eks. synsforstyrrelse, hodepine m.m.). Mine øyelokk var på vei over kanten, så å si. Og det er en familie-greie – flere familiemedlemmer har gjort det samme, med gode resultater. Her er bilde før og etter:
Øynene mine dagen for operasjonDette bildet er tatt tre uker etterpå
Selv om jeg kanskje blir beskyldt for å være jålat, så synes jeg dette var verdt innsatsen!
Jeg er en skikkelig sucker for krim. Film, tv og bøker – bring it on! Nå som påsken nylig er overstått har jeg selvsagt lest en drøss med krimbøker. Men jeg begrenser meg ikke til påska, hånei! Så snart jeg oppdager en ny bok av en av mine favoritter er det shop-shop. Og når jeg oppdager en helt ny (for meg) forfatter der jeg kan fråtse i 3-4 uleste perler, ja da er opptil flere uker reddet.
Mulig jeg er litt treg av meg (uten at noen blir overrasket av akkurat det) men jeg har altså akkurat oppdaget to nye knallbra krimforfattere. Jeg starter med den danske.
Jussi Adler Olsen har skrevet bøker lenge. Men det var hans bøker om etterforskeren Carl Mørck og Avdeling Q som fanget min oppmerksomhet nå i vår. På et blunk hadde jeg lest de tre første; Kvinnen i buret, Fasandreperne og Flaskepost fra P.
Et hode fullt av spenning
Jeg skal overhodet ikke røpe noe fra bøkene, annet enn et kort sitat fra Mørcks assistent Assad, som bringer en fabelaktig dimensjon av humor inn i de ellers tragiske historiene. Mulig du må bli litt kjent med ham for å forstå hvor morsom han er.
“Det er som sand på kamelrygg. Noen ganger det klør i ræva, andre ganger ikke. Spørs hvor tykk hud er”
Og så skal jeg bare si: Topp krim, for de som liker krim. Løp og kjøp, eller løp og lån! Nå går jeg og tripper mens jeg venter på Alfabethuset og Journal 64.
Og så over til svensken. Eller svenskene, må jeg vel si. Lars Kepler er et pseudonym for ekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho (ja, hun måtte jo bli forfatter) Ahndoril som som skriver krim sammen. Jeg så et tv-program med dem og ble litt nysgjerrig.
Hun er Lars, han er Kepler – sier de selv
Og jammen dukket den nyeste boka deres opp som månedens i bokklubben. Her har jeg altså startet i feil ende. Men det gjør antagelig ikke noe – selv om jeg skal lese de tidligere bøkene så snart jeg får dem i hus (Hypnotisøren og Paganinikontrakten). Jeg kan allikevel på det varmeste anbefale Ildvitnet.
Spenning over mer enn 600 sider
En uhyggelig og spennende historie, med en etterforsker – Joona Linna – som (selvsagt) er litt ute å kjøre i sin formelle ansettelse, men som fremstår som usedvanlig sympatisk og naturlig nok eksepsjonelt dyktig. Bi-historien om hans person er også særdeles spennende. Det kan jeg like.
Bøker – bøker – bøker…
Jeg har forøvrig pløyd gjennom enda et par forfattere tidligere i vinter – Lee Child sine bøker om Reacher var litt mer actionpregede spenningshistorier, sånn James Bond møter Dirty Harry, kanskje. Men spennende og lesbare nok! Rekkefølge ikke veldig vesentlig – jeg leste sju på rappen: Fellen, Slakteren, Gjesten, Haikeren, Livvakten, Ett skudd, Hardt mot hardt.
Til slutt vil jeg nevne forfatteren Carl Hiaasen. Selv om navnet er norskaktig, så er dette en amerikansk forfatter. Han skriver spennende krim med en uovertruffen humor. Jeg leste to (lånte) på engelsk – Basket Case og Skinny Dip. Begge var veldig bra, den siste så midt i blinken for meg som det kan bli. Jeg leste at HBO har planer om å lage tv-serie av Skinny Dip – den gleder jeg meg til!
Jeg har hatt en liten operasjon (ikke ryggen ennå, altså) som har vært planlagt lenge. Jeg tenkte ikke å gå i noen særlig detalj om inngrepet, men bare skildre en dagkirurgisk pasient-opplevelse. Jeg har gruet til dette, så det var vel ikke noen sensasjon at jeg sov dårlig natten før – som sedvanlig.
Jeg måtte møte fastende. Jeg tillot meg å pusse tenner om morgenen, ellers hadde jeg sikkert ikke greid å åpne munnen nok til å si navnet mitt en gang. Og det må man gjøre ofte – oppgi navnet og fødselsdatoen sin, altså. Det kom raskt beskjed om at noe venting måtte man regne med. Bra jeg hadde med lesestoff, tv-serier og ipod.
Jeg fikk dele rom med en person til, og der satt vi i hver vår seng, med forheng mellom. Ettersom det egentlig var et enmannsrom, så var det naboen som fikk den fancy trykke på alt mulig-skjermen, mens jeg fikk klesskapet. Sykepleieren kom snart med pre-medisinering – en riktig festlig liten cocktail bestående av smertestillende tabletter i to utgaver, beroligende og kvalmedempende midler. Det var nokså kjapp virkning, for jeg ble både tung i kroppen og trøtt ganske med det samme. Det ble også min roomie – som sovnet øyeblikkelig etter å ha satt på et skrålete radioprogram på fancy-skjermen. Og snorket. VELDIG. Frem med headsett og tv-serier på pc’n.
Piller i alle farger og fasonger
Etter to og en halv time orket jeg ikke mer av lyden, ringte på sykepleier og ba pent om å få vente et annet sted. Gjerne på gangen, bare jeg slapp unna snorkingen. Og heldige meg – jeg fikk komme inn til operasjon med én gang. Jippi – nå kan jeg endelig sove, tenkte jeg!
Operasjonen ble utført med beroligende midler og lokalbedøvelse, så noen soving ble det ikke med det samme. Men inngrepet var fort gjort, og jeg ble trillet til recovery der det ventet nye doser med stoffer i kanylen på armen min. Å, så trøtt jeg var, og Å, så deilig det hadde vært å endelig få sove litt! På recoveryrommet var det plass til mange senger, og en pc-krok for de ansatte. En av pleierne hadde noe trøbbel med pålogging, lagring og gjenfinning av ting hun jobbet med. Etter noen minutter utviklet dette seg til rene datakurset. Og stille var de ikke! Men omsider fikk hun til det hun skulle, og litt knotting på et tastatur var bare deilig søvndyssende. Nye senger ble trillet inn, andre trillet ut. Jevnt og trutt. Så kom min tidligere roomie!
To sekunder etter at slapp av-dosen var satt var det ingen tvil om at sovehjertet fungerte som før. Snorkingen var gjennom marg og bein høylytt, konstant og uten pause. Jeg ringte dermed på pleier nok en gang og ba tynt om å bli ført tilbake til rommet for en mulig hvil. Heldigvis hørte de det samme som jeg, så midlertidig ble jeg flyttet inn på et kontor. Og da jeg omsider hadde tilfredsstillende blodtrykk, puls, oksygenmetning og smertenivå så fikk jeg til og med et nytt enerom på sengeposten. Der ventet visitt av lege, vaktskifte for sykepleiere med hadet til den gamle og hei til den nye. Litt mer morfin og annet snadder, og så sovnet jeg omsider. Ti minutter senere kom Olav og hentet meg, dagen hadde blitt til sen ettermiddag.
De er engler, de som jobber på slike steder! Jeg blir alltid så glad av å møte sykepleiere og desslike som utviser en så genuin innsats og omsorg i jobben sin. Nå venter hvileposisjon noen dager, og litt av cocktail’en er blitt med hjem.
