vær & vind – Page 14 – SKRIBLERIER FRA GRETES HODE

Svalbard calling – rapport #27

Huhei, vi er i gang igjen! Surface lay startet opp i kveldingen på fredag og vi beveger oss igjen sakte men sikkert nordover langs streken på kartet. Vi har virkelig fått smake på vinteren disse dagene. Med lettere vær nå kommer kulden, så det ventes skikkelig barske forhold på Brandal og i Ny-Ålesund, kan hende helt ned i ti minusgrader. Jeg har klær nok, men synes synd på engelskmennene som delvis går rundt i tynne gensere med refleksvest utenpå …

Gutta på broa – her Neville, Thomas, Muzamel og Sam – gleder seg nok også til landkjenning, selv om Ny-Ålesund trolig er noe annerledes enn de forventer. Shopping er for eksempel en litt begrenset aktivitet i denne byen. Men all avveksling fra skjermstirring og stillstand er nok kjærkomment.

Prosjektet krever sin daglige oppfølging. Helge går gjennom daglige rapporter fra folk på land, i tillegg til det som skjer ombord. Her finleses alt om planlagte aktiviteter og utfordringer som møtes underveis, loggføringer fra plog, ROV, vind og vær.

Reisen med kabel nummer 2 fra Longyearbyen til Ny-Ålesund nærmer seg altså slutten. Det betyr også at tiden ombord i Cable Innovator snart er over. Her har jeg bodd i fire uker når jeg mønstrer av. Dette er lugaren min, cabin 6111. Mitt møte med sjømannslivet har nok vært veldig mye enklere enn det mange sjøulker kan fortelle om. Omgitt av serviceinnstilte, hyggelige, blide og dyktige karer på alle plan har jeg ~~nesten~~ blitt bortskjemt!

Oppredd seng hver dag, frisk frukt på stua, rene håndklær på badet, te og kaffe tilgjengelig over alt, alle måltider servert i messa, eget laundry med tørkerom tilgjengelig hele døgnet. Omvisninger, fritt leide til alle kriker og kroker, hjelp til å finne de utroligste småting jeg plutselig trengte – alt dette har gjort reisen til en fornøyelse fra ende til annen.

Og helt til slutt; omtrent sånn ser det ut når man må ut for å ringe og ha klar bane mot sør for antenna på satellittelefonen. Litt surt og kaldt! Sånn i tilfelle noen syns jeg ringer for sjelden 🙂

Svalbard calling – rapport #26

Torsdagen kom og gikk med gode bølger, men ingen fart. Snøen pisket fortsatt rundt skutesidene hele dagen. Dagens plan var inspeksjon av skjøteutstyret som vi har kjøpt inn – dette skal brukes dersom det en gang blir behov for reparasjon av fiberkabelen.

Snedig tenkt, dette utstyret altså. Jeg lar meg som vanlig imponere – og er så glad for at det finnes smarte folk som tenker ut sånt.

Denne kabelstumpen er nesten lik vår, bare med et annet antall fibre. Her er det lett å se hvor mange lag med beskyttelse de ørsmå trådene har. Inni hver enkelt farge ligger det magiske glasset. Fabelaktig teknologi. Og tenk så mye moro man kan ha med full fart på nett – det opplever vi ikke akkurat ombord på båten, kan du si!

Dekk 4-gjengen har stadig nye gjøremål så lenge de ikke stirrer på kabelen som triller forbi. Nå var det vasking av hjul og føringsgater på programmet. Det er maaaange meter med slike stiger og jeg kan ikke annet enn å beundre tålmodigheten og innsatsen.

Over alt blir vi påminnet sikkerhetsforskriftene. PPE står for Personal Protection Equipment og det er påkrevd med både gule klær, hjelm, sikkerhetsseler og lignende i ulike områder. Innendørs på dekk 4 er hjelm tilstrekkelig PPE, prosjektlederen tar selvsagt påbudet på største alvor.

Og når den første snøen legger seg så må vi ongan ut og kjenne på den, det er klart! Mon tro om noen har hatt snøballkrig her tidligere?

Purseren kom innom ~~baren~~ kontoret og satte igjen en skål med deilige salte nøtter. En kjærkommen avveksling fra all sjokoladen! (Det trodde jeg aldri jeg skulle si, gitt …)

Nå som fredagen er her har værmeldingen lovt oss mindre vind og lavere bølger. Det betyr at vi smått om senn forsvinner lenger nord og ut av satellittdekning (men vi kan nok snart sees på AIS om du ønsker!). Dagens rapport sendes derfor mens leken er god. Ønsk oss lykke til videre og ha en strålende helg der hjemme!

Svalbard calling – rapport #24

Vi gikk rett i surface lay i den urolige sjøen i går kveld. Surface betyr i denne sammenhengen oppå havbunnen (ikke på havoverflata, *fnis*) uten nedpløying av kabelen.

Det så merkelig ut på løypekartet da skipet la baugen mot vinden og kjørte med thrustere som sidelengs fremdrift. 146 meter båt, liksom!

Merkelig er det også å se at snuten har komplett feil kurs – vi skal da virkelig nord- og østover… Denne kjøringen går ikke fort, 0,3 knop er vel snittet. Selv om det er ubegripelig sakte, så har det sine fordeler om vi nå kan sige over ikke-plog-strekket mens vindene raser fra seg, når vi kommer til nordenden av Forlandet må det nedgraving til – blant annet fordi det er et område med stor tråleraktivitet – og da vil vi helst ha været på vår side. Estimatet om ankomst Brandal og Ny-Ålesund omtrent på mandag gjelder fortsatt hvis vi slipper mer værfasting.

Kapteinen skriver hver dag sine små ordre og oppfordringer til navigatørene i en loggbok. Ikke den beste håndskrifta å forstå (men ikke den verste jeg har sett heller) og han skribler gjerne et lite visdomsord innimellom – sjarmerende selv om heller ikke rettskrivingen står i høysetet. 🙂

Og nå over til været til sjøs; i natt har det kommet snø. Bra vi har plog – haha!

Dette ferske vindvarselet fra Yr viser at vi fortsatt har det beste i vente i denne omgang med blæst. Kanskje blir ikke bølgehøyden så voldsom, men for å kjøre plog igjen må vi komme oss under fire meters bølger eller deromkring. Ikkeno annet å gjøre enn å vente og se! I tillegg til vinden og bølgene ventes det nå skikkelig vintervær, helt ned mot 8-10 minus. Det kan med andre ord bli en kald fornøyelse med landtaksjobbingen på Brandal.

En kald fornøyelse er det også å gå ut for å ringe. I mitt neste sjømannsliv skal jeg sørge for satellittelefon som kan brukes innendørs – brrrrr!

Svalbard calling – rapport #23

Vuggende, vuggende og fortsatt rett vest av Prins Karls Forland! Og overraskende nok har vi et snev av nettforbindelse selv i det tette skydekket, så det er håp i hengende ~~snøre~~ satellitt for dagsrapporten.

Hvis vi hadde hatt sikt, så kunne vi nok sett Sjåtilneset, men vi ser ikke en gang Kaldneset i dette været – får stole på at de som styrer skuta vet hvor vi skal.

Mens været er så grått er det lite spennende å se utover skutesida fra broa, så vi har inntatt baren på dekk 6 som arbeidssted.

Skikkelig trivelig med både lys, varme, musikk og et velfylt barkjøleskap; det inneholder riktignok bare brus og sjokolade men det gjør susen det altså. (lavkarbo my ass… brus & sjokolade?!)

Krusedullen fra siste standby rakk å rette seg ut det siste halvannet døgnet, men værmeldingen fra i går har ikke endret seg veldig mye. Vi venter høy sjø og sterk vind utover kvelden og morgendagen.

Plogen måtte opp på dekk nå i ettermiddag. Legg merke til at den ikke har så mye gjørme på seg nå, det gjør nok min krukke med skjønnhetsmiddel enda mer verdifull! Denne gangen frykter vi litt lenger stillstand i uværet. Det forspranget vi har hatt på opprinnelig plan vil nok bli spist opp før vi når Brandalpynten – kanskje vi ikke er på land før mandag i neste uke.

For de som er interessert i sånt: Sjekk ut dette kule interaktive kartet som viser undersjøiske kabler verden over. Våre kabler er ikke med på kartet ennå, men de kommer (så snart dette uværet gir seg).

Ventetid = gratis strikketid, heldigvis er jeg fortsatt ikke tom for garn (eller ideer). I øyeblikket lages en overraskelse – litt utfordrende fordi jeg må på jakt etter småting som nål & tråd, lim og andre greier som jeg tar for gitt at jeg har når ideene ramler inn i hodet mitt. Men overraskelse skal det uansett bli til noen og jeg går selvfølgelig gjerne på oppdagelsesferd for å finne det jeg trenger. Jeg sender avgårde dagens hilsen mens det ennå er mulig, med ønsker om en fin dag til alle hjemme. Og ikke vær bekymret om det blir stille, skravla går på tastaturet her og det kommer plutselig nyheter seilende 🙂

Svalbard calling – rapport #20

Jaja, så er vi værfaste i ishavet da. Det er ikke fritt for at det skvalper litt. Men alle på land kan ta det helt med ro – dette er en diger båt og alle ombord (inklusive meg!) synes litt sjø er bare kjekt. Selvfølgelig er det kjipt at vi blir liggende stille og dagene går, men vi lå foran skjema før denne stoppen og totalen blir trolig ikke så borti natta feilberegnet likevel.

Det skvetter festlig bak hekken, bølgehøyden i dag har vært sånn omtrent fem meter. Vinden skal endre retning og derfor ventes det høyere bølger i morgen.

Nå som det bare er fiberkabelen som henger utover hekken er det viktig å skåne den best mulig. Det gjøres ved hjelp av litt romslig slakk og ved å la skipet følge været så godt det lar seg gjøre mens vi ligger helt i ro. Jeg fikk meg en god latter da dette løypekartet dukket opp i dag – en herlig krusedull!
Den allsidige chief’en Alan (Petter Smart, husker du) tok oss med på en guida-tur i alle maskinrom – veldig spennende å se alle installasjoner! Cable Innovator kan også produsere eget ferskvann ombord, inntil 40 tonn i døgnet. Det produseres ikke når hun går med kabel-legge-fart, det trengs marsjfart på omtrent 10 knop for å kjøre produksjonen. Vannet er godt, og tenk så kjekt å utnytte havet på den måten.

Og her er vår solstråle av en kaptein, selveste Shaun. Han møtte oss på dekk i dag da vi var ute for å fotografere bølgene. Kapteinen (og resten av mannskapet) er svært tilstedeværende og informerer tett om alt som skjer og hvilke tiltak som gjøres nå som vi er litt stuck noen dager.

Plogen som nå står på dekk er full av gjørme – naturlig nok. Dette må da være eksklusive greier? Jeg regner med dette er biologisk (og kosmetisk) det beste man kan få tak i av ansiktsmaskemateriale! En krukke blir med hjem, selges høystbydende 🙂Spa light med gjørme fra ishavet utenfor Prins Karls Forland på 78° nord– blir ikke dette oppsiktsvekkende resultat, så vet ikke jeg!

Kanskje ikke så rart at mannskapet kikket litt skrått på meg da jeg gikk inn etter denne skjønnhetsbehandlingen. Man har ikke mer moro enn man fjaser til selv!

Svalbard calling – rapport #19

Været har kommet som meldt – høststorm eller tidlig vinter kanskje. Havdønningene ble gradvis mer merkbare og på ettermiddagen målte broen drøye 30 knop vind – tilsvarende 15-16 m/s eller liten kuling. Det er ventet økning til storm, rundt 55 knop i løpet av helgen og bølger på omtrent 7,5 meter.

Kaptein og kabelcrew avgjorde derfor at plogen må heises på dekk for en stund, og vi blir liggende i weather standby til bølgehøyden igjen blir akseptabel. For å unngå at kabelen belastes på samme punkt hele tiden kommer vi til å slippe ut litt ekstra kabel og sirkle rundt den – trolig 2-3 døgn slik meldingene nå ser ut.

Vi har kommet helt til havgapet nå og skal tørne nordover etter hvert. Men når vindretningen er sør-sørvest og deromkring så er det lett å skjønne at det merkes. Litt utrivelig utendørs, med andre ord. Dagen ombord har vi derfor brukt til nye vandringer i skipets indre.

Enda et besøk i kabeltanken var minst like imponerende som sist gang. Det var mye større fart på kabelen i dag (før vi stoppet), det er bare å glede seg til det kommer filmer – skikkelig kult å se på!

At flere enn meg trenger adspredelse og finner på ting fant jeg også bevis for der nede – dagens underholdning: disse i operativ kabeltank i ishavet på nesten 79 grader nord. Barnslig? Jepp 😀

Nå har jeg også prøvesittet det ultimate driftsenteret! Her er hovedkontrollsenteret for maskinene. Jeg refererte tidligere til Ta Roret Kjerring, og i dag hadde jeg virkelig makta altså!

Svalbard calling – rapport #15

Snø! Dette var utsikten jeg våknet til på mandag morgen. Noe å vise frem til dem hjemme som nyter en skikkelig indian summer, etter det jeg har fått med meg. Vi lå dønn stille i dette miste pusten-landskapet. Fra besøket i juni husker jeg jo dette som mest snødekt, men den gangen var også lagunen tilfrosset. Igjen lar jeg meg bergta av skjønnheten og sårbarheten i den unike Brandalpynten. Sukk …!

Jeg måtte selvsagt en tur på toppen for å ta noen bilder, og fikk med meg kaptein Shauns vennlige advarsel: be careful so you don’t fall on your …uhm… posterior!

I morgenlyset forlot Viking Explorer Ny-Ålesund for denne gang. Nå skal dykkerne tilbake til Longyearbyen og starte på runde to med spyling, kapping og klargjøring av det som trengs under overflata.

Ved lunsjtider var ubåtkjøringen med Excalibur fullført og tiden var inne for å forlate Brandal. Her møter vi Fuglehuken, det nordligste punktet på Prins Karls Forland, i et av de få klare glimtene på turen. Vi hadde snøkav og frisk sjø denne dagen – herlig å endelig kjenne litt på saltvannslivet på orntli’ når skipet også skrudde farten opp mot hele 10 knop! Nå var alle tester og teknikaliteter for første kabel unnagjort i denne enden, og vi gikk mot Longyearbyen for ROV-arbeid på startpunktet igjen.

Det ble smått med nettforbindelse i dag, dermed bare en vanlig dag på kontoret – stort sett. Men det kan saktens bli behov for å krydre tilværelsen litt i ingenmannsland, så vi sporet opp et verksted i skipets indre for å leke litt. Jeg synes fortsatt alle sikkerhetsplakatene er som perler i denne stålverdenen – fikk faktisk et snev av dårlig samvittighet for at jeg ikke tok av meg klokka og juvelene inne på verkstedet.

Og hva har hun funnet på nå da …?! Fritidsproblemer er et ukjent begrep, strikketøyet kan lett byttes ut med hjelm og briller, blåselampe og rekved en ettermiddag i ishavet. Her er det altså bare å fortsette å følge med – i løpet av rapportkavalkaden skal jeg nok avsløre hva som foregår. Jeg kan fortelle såpass som at dette krevde spesialutstyr og at det også ombord i skipet her finnes minst én Petter Smart!

I utgangspunktet skulle mitt oppdrag med rapportering fra prosjektet ha sluttet om noen få dager, når første kabel er landet. Men det dukker stadig opp nye aspekter, to tilsynelatende like oppdrag vil likevel inneholde så mye forskjellig. Det er som å få tvillinger, liksom – når den første er født skal man gjøre det hele en gang til, og tro meg; det er ikke aldeles likt! Etter å ha vært i tenkeboksen en stund takket jeg derfor ja til å følge prosjektet helt til enden og blir derfor med på kabel #2 også.

Helt ærlig jabba; det var ikke bare enkelt å bestemme seg for å være så lenge borte fra familien (savner dere!) og tidvis dårlig samvittighet for jobben der jeg vet at oppgaver burde vært fulgt opp. Men med så mye positiv respons fra alle kanter og så fantastiske opplevelser å dokumentere valgte jeg altså å bli med. Å hoppe av halvveis ville føles som å klippe av den fineste sangen jeg vet og aldri få høre slutten. Så kjære alle som leser dette: Velkommen til enda mange dager med sjømannsliv, natur og finurligheter fra mitt drømmeoppdrag!

Svalbard calling – rapport #14

Søndagen vår startet egentlig lørdag kveld. Etter skikkelig væromslag fikk vi nå herlig knallblå kveldshimmel og flere opplevelser ventet!

For første gang fikk vi se Excalibur, ROV’en, bli senket i havet. Denne roboten skal følge kabelen fra der den er ploget ned i havbunnen og så langt som mulig mot inntaksrøret mot land. ROV’en vil grave ned kabelen der det er mulig, og den gjør også en inspeksjon for å forsikre om at alt er ok i dypet.

Det viste seg å være komplikasjoner på utstyret på søndag, så det ble mange ned- og oppheisinger i løpet av dagen med feilsøking på elektriske komponenter. Men omsider fikk vi se at kabelen ble lokalisert og gravd ned på strekningen som kan være mest utsatt for møte med isfjell.

Alle sider av dette arbeidet er imponerende detaljert kartlagt, her er et kart som viser hvor ROV’en skal arbeide utenfor første kabel på Brandal.

Vi flyttet så å si ikke på oss hele søndagen, og det var igrunnen ikke den aller verste utsikten og været å sitte skutefast i. En tekopp og strikketøy på dekk med Tre Kroner som kulisse er for eksempel noe jeg kan anbefale alle å prøve!

Selv om vi ikke har nett og skipet ligger i ro, så er det nok arbeid å fylle dagene med. Arbeidsplasser er det også over alt – sånn kan noen timer bilde- og filmredigering for eksempel foregå.

Og så er det selvfølgelig skikkelig sjømannskost å få ombord… Eller sukkerbomber som jeg ville kalt sånt. Det serveres kaker på broa og samtlige varianter jeg har observert er omtrent druknet i sukker og glasur. Men det er jo snaskens iblant da!

Testingeniøren som hører til ombord var med oss i land på lørdag og han kunne nå bekrefte at det er lys gjennom kabelen hele strekningen til Longyearbyen. En gladmelding til både oppdragsgivere og alle deltakere i prosjektet. Bildet viser en av testrapportene for 6 av de 24 fibrene.

Lykta på Brandalpynten (med den gamle, falleferdige og verneverdige trelykta på utsiden) får være foreløpig farvel til 79 grader nord!

Svalbard calling – rapport #13

Endelig – klar for å komme tilbake til den bittelille landstripa som jeg så fullstendig har tapt hjertet mitt til! Med fulladet kamera, gevær og energinivå var det bare å gripe slengtauet og komme seg i lettbåten. Det ser kanskje ut som jeg gleder meg litt?

Via noen små omveier (innom byen for å laste opp ting på nett) kom jeg omsider til mål. Her er landenden av føringsrøret for den første kabelen. Før dagens arbeid kunne starte var det mye klargjøring i begge endene av dette. Trekktauet ligger klart, men det var litt trøblete å komme gjennom dette røret. Og forklaringen fikk vi ombord i dykkerbåten:

La meg presentere: The UniKnot! Tenk at dette røret faktisk har greid å slenge på seg en knute og stramme den til. Prøv den som vil … her har det vært krefter! Heldigvis var knuten langt nok utenfor inntaket i sjøen og enkel å kappe, så nå var alt klart for dagens storjobb.

Oppover bakken fra strandkanten, via lagunen, ble det lagt plastrør på tvers som kabelen skulle trekkes over. Sånn ble terrenget minst mulig berørt.

Det krevdes spesialutstyr der vi måtte forbi to nittigraders vinkler. Disse kvadrantene skåner kabelen mot for bratt knekk. En trekkwire ligger klar i føringsveien og venter på action – oppover sugerørene dro vi kabelen opp med vinsj.

Enden på hver av kablene skal inn i tilsvarende hytter som den vi har i Longyearbyen. Det var skuffende trekkfullt i disse hyttene foreløpig, men de er forhåpentligvis på plass oppå pilarene innen kabel nummer to ankommer.

Her har jeg ruslet en tur på pynten og funnet litt forskjellig snadder. Den lange trekkwire-koblingen var egentlig ikke min fangst, men jeg har en liten plan for resten. Den som venter og følger med får se!

Noe av det mest fascinerende med dette stedet er stillheten og freden. Jeg må tilstå at jeg foretrakk å fotografere utover mot uberørt område mens skip, dykkere, maskiner, motorer og aggregater durte i vei rett bak meg.

Og i rekken av overraskelser denne dagen kom dykkerne med prøving av utstyr. Nå har jeg faktisk pustet inni en dykkerhjelm til 60.000 spenn. Hvorfor? Tja, det ligger en plan bak dette også …!

Litt safarivirksomhet ble det heldigvis tid til, her er Helge ute og bader mens han fotograferer vår venn Selfie!

Tenk at han dukket opp igjen – jeg er overbevist om at det er den samme krabaten som fulgte oss dagstøtt i juni. En herlig leken og nysgjerrig sel som har tilholdssted ved Brandalpynten. Se det herlige bildet, det er ikke rart man blir begeistret for en sånn skjønnhet, vel?

Kevin Costner kan bare fortsette å danse med ulver, jeg foretrekker å bade med seler! Det kom faktisk to stykker etter hvert som var så nært som kanskje 15-20 meter. Jeg er litt lei meg for at ingen fikk bilde av akkurat det, men jeg kan forsikre om at det er sant. En fantastisk opplevelse.

Mens jeg plasket rundt med Selfie & kompis overhørte jeg dykkerne ute på Viking Explorer som ropte noe om … æ skjønte det ikkje va lurt å ta me’ kvinnfolk på have’ … men de var altså like ivrige på selbading de også da de oppdaget hvor nært de kom! Mannfolk, ass…

Dagen var generelt veldig våt; det regnet og regnet, skydekket hang omtrent i skulderhøyde og både fotoutstyr og folk ble etterhvert litt redusert sånn kapasitetsmessig. Men kabelen kom omsider på land og vi ble skysset tilbake til skipet til denne utsikten.

Svalbard calling – rapport #12

Vi ser Brandalpynten og har endelig kommet til 79° nord! Og vi skal allerede i morgen få gå i land og delta i landtaksarbeidet der. Jeg er så full av planer og forventninger for det som skal skje der at det bare bobler i meg. Sannsynligvis vil oppholdet føles alt for kort, men så snakker vi jo også om mitt Galápagos her altså!

Jeg har aldri sett Brandal fra denne kanten før, med breen i bakgrunnen er det like vakkert som jeg har drømt om. Kanskje ikke så lett å forstå, og kanskje enda vanskeligere å forklare. Men for meg er dette helt klart Tingen med stor T. På hitsiden av lykta ser vi en båt, lenger inn mot høyden ligger Viking Explorer med dykkerteamet og vi skimter både gravemaskin og containere. Folk er i arbeid!

Været har igrunnen bare holdt seg grått og fuktig hele fredagen. Kapteinens største bekymring inn mot Kongsfjorden er is – skipets skrog er tynt som papir, påstår han. Vi ser noen isflak langt der inne nå i kveldingen men vi krysser fingre for at de er små og utenfor vår kurs.

I hele dag har vi hatt følge av et utrolig mylder av fugler. Jeg tror det er årsmøte i måkefuglforeningen. Skipet går så sakte, så de finner kanskje hvile i den flate akterbølgen. Eller kanskje plogen spytter opp godbiter fra havets bunn. Til og med lundefugl har jeg sett i dag, men den var for kjapp for mitt kamera dessverre.

Her ligger avmønstringsredskapen klar – en seks meter lang taustige er det vi får til rådighet når skuta forlates, vi går nemlig ikke til havn i Ny-Ålesund på denne turen, men blir trolig hentet av den nå så kjente Zodiac’en. Er det rart man blir barka sjømann på kort tid, sier nå jeg!

Strekningen som ploges er nå tilbakelagt for kabel #1 og redskapen er på dekk helt til vi legger avgårde med neste etappe fra Longyearbyen. Et skikkelig nær vannet-bilde av plogen var dagens resultat av kombinert gøy på jobben og fri fantasi! En dunge rør, noen strips og et GoPro-kamera i enden på en femten meter lang stang!

Denne (foreløpig) siste dagen ombord på første nordoverreise har stort sett gått med til videoredigering. Dette er noe jeg virkelig ikke kan, så det tar tid! Uten nettforbindelse er det ikke så greit å få vist frem filmene heller, men en bitteliten smakebit lot seg laste opp fra gammelnettet i Ny-Ålesund. Litt vær, litt sjø og mye kabel!

Nå jukser jeg litt og laster opp reisebrev med riktig dato hver gang satellitten smiler fra sin plass der oppe i (eller utenfor?) atmosfæren eller hvor den måtte befinne seg. Jeg håper jo noen savner disse dagsrapportene når de uteblir – og tilbakemeldinger vil jeg veldig gjerne ha! Ha en finfin dag, landkrabber!