Lenger frem kommer man ikke på dette skipet om man vil holde seg tørr på beina. Det er nesten i meste laget å forsøke å fordøye den magiske utsikten – her går vi rett mot Sjåtilneset.
Noen dager er bare så fylt med farger og lys, og motiver er det uendelige mengder av. Tenk at bare himmel og hav kan være så flott.
Kveldshimmelen var usedvanlig klar og blå like før midnatt! Med flomlys på bakdekket ble også dette en fargeopplevelse av de sjeldne. Sent i går kveld ble nemlig plogen heist på land igjen. Vi har nå kommet til det området på leggestrekningen der det ikke er mulig å grave i bunnen uten risiko for å skade plogen (og kabelen) så en del timer blir faktisk kjørt med litt større fart og kabel oppå havbunnen.
Dette er et eksempel på havbunnkart som brukes. Fargekoder angir om bunnen er myk eller hard, om det er sand eller leire, steinete og uryddig. De første dagene var alt gult og kjekt, men nå skal vi altså gjennom et litt mer variert område. Alt dette er kartlagt tidligere med spesialkompetanse på spesialskip og med pinlig nøyaktige instrumenter og registreringer – ingen uventede forhold.
Jeg fant enda ei dame, gitt! Under min jakt på ekte sjømannskap er det mye morsomt å se. Sikkerhetsinformasjon er fremtredende over alt, og jeg har ingen problemer med å skjønne at det trengs litt iøyenfallende effekter hist og her for å skjerpe gutta som ellers kan komme til å se seg blinde på overdoser av formaninger og regler.
Og så tenkte jeg JØSS, det er skipshunder her! Men det var det selvsagt ikke da – det er bare de svære vri-klampene som lukker døra skikkelig som heter dogs. Ikke en eneste myk vaktbikkje, bare dørklemmer av stål …
Så i mangel av en hund å klø bak øret får jeg nøye meg med å se på denne lille kameraten. Jeg tror det er en polarmåkeunge på grunn av de rosa føttene, men er jammen ikke sikker – får ikke nebbet til å stemme med noe kjent så dette må jeg sjekke. Dunete og skjønn var den i alle fall der den satt på en rusten container og så seg omkring.