Det er kanskje litt rart å bli så opprømt og glad for noen små grønne prikker, men jeg blir faktisk det – like vilter hver vår når jeg endelig kan begynne å så, plante og dyrke selv. Jeg er imponert over hvor raskt det spirer i år, nå blir kunsten å holde igjen plantene innendørs lenge nok så de ikke fryser ute i drivhuset. Øverste bilde viser basilikum etter bare noen få dager. Neste spennende urteprosjekt er timian:
Og så er tomatene også på vei, alltid spennende å se om jeg får avling på sommerstid eller om det drøyer til langt på høsten …
Inngangen til helga ble en herlig gatelangs-tur med Lukas i tindrende solskinn. I småsko. Bare fire dager etter at vi vasset i nysnø! (Jeg har forresten arvet to stk. nordlandsgensere som jeg strikket til gutta i fjor, de har vokst ut av dem allerede! Syns de er fine jeg.) Jeg tror aldri vi har dratt ut utemøbler så tidlig på året før, fantastisk deilig altså. Lukas er snar til å okkupere beste sitteplassen! Og sol & varme er en skikkelig inspirasjon til å få drivhuset klargjort til årets koseligste aktiviteter. Allerede nå spirer det i potter og krukker inne på stua. Det nydelige været utløste selvsagt tradisjonen med Jägermeister på trammen, denne gangen kombinert med vaffelservering. Vi må kanskje presisere at en slik seanse helst forekommer som pause-belønning når vi har jobbet hardt og gjort oss fortjent til litt kos! Skål! For nå er all ved fra første lass med felte trær stablet pent ute på paller, mens gammelveden er inne i garasjen. Fortsatt er det mye igjen av selja, men den lar seg ikke felle sånn på et blunk.
Dette er så langt jeg klarer å ta rundt stammen på gammeltreet. Litt av en tree-hugger, sant? Jeg må si det er en grusom følelse å skulle velte denne kjempen …
All kvisten må vi kjøre vekk, store deler av dagen i dag har gått med til å komprimere dette lasset litt så det får plass på tilhengeren.
Og siden det ikke er så mye som blomstrer ennå, så setter i alle fall jeg pris på nusselig leirfivel rundt omkring 🙂
Vi er godt i gang med å fylle lageret med ved igjen, hjemme denne gangen. Det har stått flere paller ute i vinter (og i fjorvinter?) som nå flyttes inn i garasjen, så blir fersk ved fra nyfelte trær stablet ute. Pappa har tatt jobben som sagfører, mens Olav og jeg er stable- og bæremannskap. Tungt, men artig arbeid. Og litt trist, ettersom det er heggen og selja som nå blir ny ved … Hagen blir aldri den samme igjen.
Nå klarer jeg ikke å vente lenger. Plantesesongen innendørs har startet, jeg har puttet de første frøene i jorda og håper på trivelige grønne prikker i pottene om ikke så alt for lenge. Bildet over her viser en krukke med minibasilikum fra i fjor sommer og først ut i år er også selvfølgelig urtene; basilikum, timian, og oregano.
Så får tomater, chili, diverse blomster og grønnsaker komme litt etter hvert. Jeg skal jo ha sommer leeeeenge! Selv om vi har sett snø også denne uka, så begynner jeg så smått å tenke VÅR … inni meg i alle fall. Og det er så utrolig fint i skogen; unntatt på de stiene som fortsatt har dekke av blankis da.
Lukas finner i alle fall masse godlukt og sola markerer terreng!
I dag var det fridag i Ny-Ålesund for de som normalt jobber her. Det var veldig stille over alt, helt tydelig at en hviledag er kjærkommen! Vi hørte likevel enkelte ymte om at de helst ville jobbet, forståelig det også – det er ikke SÅ mye å henge i med heromkring.
Men vi kribler jo etter å komme i mål med jobben vår, så dagens outfit ble overlevelsesdresser og dagens mål var å teste festing av protector shell’ene på kabelen. Under gammelkaia var det delvis veldig lite sjø, så vi startet der.
Helge har klappet på halvmeter nummer én og ser svært så fornøyd ut. Nå er det bare 199,5 meter igjen!
Etter hvert som kabelen forsvant i dypet ble det fryktelig tungt å holde den oppe. Vi hektet den over båtripa, men fant fort ut at vi trengte noe for å beskytte båten og for å lette håndteringen. Den lokale Petter Smart (kjent fra tidligere sveiseoppdrag på trommelen) skjønte straks hva vi trengte og kom med dette røret til oss. Derfra gikk monteringen som smurt og vi fikk lagt ferdig rundt 30 meter der det skulle til under kaia.
Hvert ledd her er drøye halvmeteren og hele greia veier 16 kilo per meter. Det er vel forståelig at kabelen søker ned mot bunnen etter innkapsling.
Mens vi jobbet ved kaia kom vår lille venn selen innom. Han er nok skikkelig selskapssyk og nysgjerrig, jeg er sikker på det er samme tass som også har holdt oss med selskap på Brandalpynten.
Og så fikk vi omsider badet Frode i dag, en kjapp dukkert i grøfta for å legge kabelen pent på plass mens den ennå var synlig. Den siste fyllingen skjer nok snart her – når arbeidsfolket slipper til maskinene sine igjen.
Vi kjørte over til Brandalpynten med et prøvelass med stålrør og startet legging fra grøfta og ut mot sjøen. Herfra skal resten av beskyttelsen legges i sjøen for å beskytte kabelen mot isfjell som kan komme inn i dette området. Patenten med føringsrør over båtripa blir løsningen fra nå av. Dette syns vi allerede er velprøvd og svært vellykket, det blir spennende å se hvor lang tid det tar. Så en dag for prøving endte altså opp med omtrent kvartgjort jobb, ikke dårlig, hva?
Det er uvanlig mye snø på bakken her (sier de innfødte) til å være juni. Fuglene merker problemet fordi de ikke finner barmark til hekkingen og vi (folk) merker det på veldig aktive fugler på leting etter egnet reirsted. Det hindrer dem tydeligvis ikke i hverdagslige sysler:
… sex on the beach
Hæ, hvem? Vi…?
Hjemsted på lokomotiv nr. 2
Og så kan vi jo nevne at vi til frokost fikk se en hel flokk hvithval i sjøen og en polarrev på land. Det er vel relativt eksklusiv frokostunderholdning? I mangel av andre spennende dyre-nærkontaktbilder kan jeg i alle fall presentere kameraten fra spisesalen:
Sånt kan gjøres på mange måter. I år valgte vi en superduper tur i nærmarka. Det må vel kunne kalles feiring av den norske friheten – å bruke muligheten til å gå hvor vi vil, når vi vil og gjøre det vi vil!
Veiviser til den idylliske dammen
Med fiskeutstyr, nistepakke og norske flagg ruslet vi opp til Tømmerholtdammen, hele balletten. Sola dukket oppskriftsmessig opp etter hvert, det ble en deilig dag ved vannet.
Lukas er spent på hva som er i nistesekkenSpennende å se på endene – men noen jakthund er du nok ikke, lille venn…Vakre stokkender hadde skikkelig oppvisning foran ossNoen hadde med egen niste …Olav forsøker å lokke med seg fisk hjemSondre trener også iherdig på flueteknikkStrikking i vannkanten er ypperlig aktivitet på 17. maiTobias kaster pinne til LukasPå hjemtur igjen – noen litt kjappere enn andre
Det er deilig når de sikre vårtegnene dukker opp og vi kan være mer eller mindre trygge på at vinteren ikke kommer tilbake. Hvis vi noen gang kan være det da – det er bare tre dager siden det snødde… Men sol, tur i skogen, hvitveis og årets første is er ganske gode greier. Det er vi enige om, Lukas og jeg!
Det går an å kose seg i vårsola også!Så mye hvitveis at bakken nesten ser snødekt utNamnamnamnamnamnamnam!
Noen ganger er øyeblikket så veldig verdt å ta vare på. Sånn som dette, en skikkelig sommeraktig kveld i april, før den siste vinteren kom og tok oss igjen.
Ida Sofie er og blir en solstråle! Nå har hun også kommet til at det er greit å bli fotografert, og poserer villig vekk for bestemor. Gleder meg til å se deg snart igjen, litjpia vårres!
Jeg er imponert over hvor raskt det spirer i år, nå blir kunsten å holde igjen plantene innendørs lenge nok så de ikke fryser ute i drivhuset. Øverste bilde viser basilikum etter bare noen få dager. Neste spennende urteprosjekt er timian:
