… bra godt med sommer! Ikke for å gjenta det for ofte, men trøndere trenger også litt varme og det har det jaggu vært lite av i år. Her på Kreta har vi det aldeles utmerket, med temperaturer på 30-tallet og alt vi ønsker av bademuligheter, spiseplasser og butikker rett rundt hvert hjørne.
Dette er frokostplassen vår, ikke den verste plassen å starte dagen på.
Tor er litt nøye med antrekket når vi treffes. Kan hende må vi også erklære årets Vikanfestival for åpnet – det ser ut til at festivalværet har flyttet seg litt i år ☺
Fire kjekke sekstenåringer ser ut til å trives godt her også, skjønner dem godt!
Så snart bølgene tillater det er både unge og litt eldre unge ute i Middelhavet.
På én side av hotellet har vi havet, på den andre ligger handlegaten.. Vi trenger ikke gjøre mer enn å krysse veien for å komme til stamkneipa – Stamna – der vi nå har spist hver dag. Super mat, service og priser! Og vegg i vegg er supermarkedet som forsyner oss med alt annet.
Jeg går stadig rundt og ser navnet mitt på alskens – vinflasker for eksempel. Men så har til og med jeg etter hvert forstått at det er på Kreta vi er – altså Crete… Men vinen er god den, tro det eller ei!
Sånn ser solnedgangen ut over Platanias, fint ja?! Nå blir det nok ikke flere rapporter fra denne turen – relativt treg jobb å laste opp bilder på et nett av begrenset kvalitet (som sedvanlig på mine reiser). Summa summarum: ferie er bra!
Tag: vennskap
Χαιρετισμούς από την Κρήτη
En liten hilsen fra Kreta der vi omsider har funnet sommeren!
Trine på flyet, klar for en ukes trivsel. Gjett om vi ser frem til dette!
Badeforbud første dag var en liten nedtur, men bølgene var rett og slett for heftige til at det var særlig lurt å trosse forbudet. Vi fikk selvsagt fuktet legemet i strandkanten og i bassenget, så ingen lider nød så langt. Varmt-varmt-varmt og uendelig deilig for frosne trøndere. Fortsettelse følger ☺
Sommerdagen 2015
Midt i all den iskalde lufta og alt regnet fikk vi plutselig en dag skikkelig sommer, med temperatur opp mot 30-tallet, skyfritt og vindfritt. Fantastisk deilig, og utrolig hvor kjapt vi glemmer og tilgir værgudene … Og midt i den lyse sommernatta dukket sannelig jentene opp med en flaske vin. Dermed ble det overrekkelse av to skjærgårdsgensere, fotosjut og innvielse av Hjerterommet – alt på én gang!
Jentegaver
Den (nest) siste fobien
Skalvise …
- Jeg har klatret høyt opp i en mast. Så høydeskrekken er ikke hva den en gang var.
- Og så har jeg dykket med hjelm – ikke at jeg noen gang har hatt vannskrekk, men noen klaustrofobiske tendenser har vel kommet til uttrykk innimellom. Jeg kommer neppe til å dykke igjen, men jeg har gjort det!
- Og ikke minst har jeg flydd i (relativt) lite fly uten å dåne av skrekk. Det var en svær bøyg å komme over altså.
- Den hittil siste prøvelsen jeg har overkommet er skyting. Jeg har aldri likt høye smell (jeg har ikke vært utendørs nyttårsaften på mer enn tjue år, liksom) og har absolutt ikke hatt noe til overs for skytevåpen. Men tenk; nå har jeg prøvd det også.
Så hva er det igjen på lista mi nå? Jo: Snakke foran folk. Det takler jeg bare ikke. I hodet mitt i alle fall. Men så, vettu, har jeg faktisk gjort det også. Riktignok bare en 50-60 mennesker, men likevel … Om ikke annet, så ga det en liten boost til selvtilliten og et ørlite håp om at jeg kan gjøre noe sånt igjen. Bare jeg har noe vettugt å snakke om 🙂
Og hva er den aller siste fobien? Kanskje den ikke er en fobi lenger, men jeg er ikke begeistret for edderkopper. Jeg løper ikke lenger etter dem for å smønsje dem, er de unnselige nok så kan de leve trygt rundt meg. Men jeg vil fortsatt helst ikke ha dem veldig nært, i alle fall ikke de store, feite, hårete …
Ballongene trenger vi ikke si noe om, mamma 😉
Den høytidelige åpningen
I dag foretok administrerende direktør den offisielle snorklippingen som markerte åpning av fiberforbindelsen til Ny-Ålesund. Det var en særdeles flott forestilling der vi hadde verdenspremiere på filmen vår for et stort publikum; alle deltakerne på Uninett-konferansen i Tromsø. Så NÅ er vi vel helt i mål med dette prosjektet.
Grill med gutta
Vi gjentok suksessen fra sushikvelden og arrangerte en ny etter jobb-kveld i går, denne gangen med grilling som tema. Og jeg jobber i den beste avdelingen altså! Like entusiastisk oppmøte, innsats og gjennomføring denne gangen.
Mange kokker og ikke så aller verst med søl … Svein var forøvrig mesterkokken bak en rekke deilige sauser og marinader.
Helge er bæremester av de flotte grillspydene med mye godt – kylling, svin, biff og til og med elg, som Magnus hadde med.
God kontroll ved grillene, Einar for anledningen i kveldens beste antrekk!
Elgbiffer og ytrefileter, grønnsaker og spyd – namnam!
Alt ble spist opp! Med hjemmebryggerne Vegard, John Magne og Morten sitt gode øl attåt. Og desserten var relativt enkel (smågodt) men fulgt av kvalitetsdråper fra Svalbard; fjorårets Ny-Ålesund-konjakk som Helge hadde med. Jeg håper alle var litt høytidelige inni seg da de tok for seg av den! Takk for laget igjen, gutter 🙂
Traff mine kollegaer
… etter arbeidstid i går kveld – på skytebanen. En ganske så oppegående sosialkomité og en svært oppegående skytterkollega arrangerte skytekurs og baneskyting for oss på Jonsvatnet. Jeg fikk skyte med en praktfull Krag-Jørgensen – jeg mener eieren sa den var fra 1913 eller deromkring.
Jeg har aldri kommet meg til å melde meg på slike kveldstreff, skuddredd som jeg alltid har vært. Jeg er dessuten den personen med minst konkurranseinstinkt i hele verden, tror jeg. Så med rykter om at det hele skulle ende i en konkurranse ble jeg litt mer skeptisk og tenkte å droppe hele greia. Men kurs er jo alltid interessant; jeg kunne jo risikere å lære hva som er den farlige enden av et gevær, liksom. Så jeg meldte meg på jeg.
En del venting ble det alltids. Mens den ene etter den andre gjorde glimrende serier kunne jeg glede meg over dagens parole: Det viktigste er ikke å delta, men å være best. Jommen sa jeg … og gruet litt ekstra til det skulle bli min tur. Men jammen var det både lærerikt og artig! Og jeg kunne ikke vært mer fornøyd etter min første prøverunde på fem skudd.
Så nå har jeg bestemt meg for at jeg ikke lenger er skuddredd. Og for at jeg vil være med på neste kollegaskyting også 🙂
Gutta på (siste) tur – sluttrapport #3
Så har øyeblikket kommet (eller egentlig er det passert) da den første trafikken gjennom sjøfiberkabelen er et faktum. For de som ikke hadde annet fore en lørdagskveld kl. 21:27 var dette en skikkelig höjdare.
Og de fleste har sikkert målt hastigheten på nettet sitt – se om du får disse tallene hjemme!
Det ble både jubel og feiring i Ny-Ålesund i går, naturligvis. Heldigvis har gutta sendt hjem bilder og rapporter sånn at vi andre kan bli enda litt mer misunnelig på dem. Her er et utdrag av de glimrende rapportene fra de siste par dagene:
Selfie har funnet en liten klippe å sole seg på. Tror han savner oss som romsterte på vannet i fjor! Gutta fotograferte ham på sin vandring med kamera.
Oppsett av noden gikk relativt smertefritt, men det blir litt mer armer og bein når vi holder på 4 mann inn og ut av det lille krypinnet til Grete. Men som ungdommen sier “det er herr´re er party“. I Frodebu har ikke døra vært åpnet engang idag – et sted litt mer egnet for rekerasjon og ettertanke.
Da vi kom ut til Brandalen igjen hørte vi et lurveleven allerede da vi gikk ut av bilen, 50 meter unna Gretebu. Viftene gikk i høygir der inne, resirkulerte stadig varmere luft. Varmen slo mot oss da vi åpnet døra. DWDM-noden genererer dugelig med varme! Vi hadde også varmealarm på batteriene inne i 48V-skapet.
Dagens outfit: Gul jakke med logo, gul bukse, varme sko type Sorel. Solbriller! På vei tilbake valgte Kursoh og Helge å gå, brukte 40 min med børsa på ryggen. (De småsprang trolig, redd for bamsefar … ) Frode og Olli stoppet innom Kartverket og fikk en fin gjennomgang av hva de egentlig driver med på VLBI-stasjonen. (Dagens fakta: på de siste 20 år har Ny-Ålesund steget med 14 cm)
Dette er Kapp Mitra, et landemerke du kan stirre lenge på fra sjøen når du forlater Ny-Ålesund
Og dette er Brandalhytta med sikt mot lykta helt ute på pynten – jeg kan bare gjenta enda en gang at dette er mitt favorittsted! Dette bildet får bli mitt farvel til rapportene og til vakre Svalbard. Vel blåst til prosjektet og alle som har deltatt, takk for følget!
Gutta på (siste) tur – sluttrapport #2
Jeg må ile til med én gang og presisere at disse rapportene stort sett er ført i pennen av gutta boys i nord og at alle bildene selvfølgelig er Frode, Kurosh og Helge sine. Jeg prøver å videreformidle litt av den entusiasmen de står midt oppi nå som resultatene kommer ramlende inn.
Og entusiasme var det flust av etter at de fikk se lyset! Kurosh hadde finregnet og konkludert med at om alt var riktig skjøtt (og med medvind og kjøttkak til middag) skulle vi se ca. -45 dBm. Målingen startet i Amsterdam (altså huset, ikke byen) med fiber 1: “out of range” … intet lys … spenningen stiger … Og så: fiber 2: -38.9 dBm, lett jubel og senkede skuldre.
Turen gikk så kjapt utover til Brandalen og Gretebu; fiber 1: -38.7 dBm og stor jubel. Lys gjennom på begge kabler og med mye bedre margin enn beregnet!



