… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Det ble ikke krabbe i krabbeteinene i dag. Men det ble – trommevirvel – taramtaram – EI KVEITE PÅ 6,5 KILO!
Det mangler ikke på aktivitet og gjøremål her på Vikan, selv om ikke alt finner veien til internettet. Flere rapporter kommer me’kvært, altså! Nyt sommerkveldene 🙂
Vi har hatt en nydelig dag med solskinn, grilling og tilløp til bading. Noen bilder forteller ganske tydelig hvordan dagen var:
Jeg har en (u)vane – jeg lager mine egne stedsnavn rundt omkring. Kubakkan, for eksempel. Det heter jo egentlig ikke det oppi bakken her. Men inni hodet mitt er det veldig riktig navn på bakkene der det beitet kyr i gamle dager. Og etter hvert så skjønner i alle fall mine nærmeste hvor jeg har vært når jeg bruker navnet omatt og omatt.
På Vikan står den gamle kårstua som tilhørte gården fortsatt. Nedenfor den er det en fin liten bukt med en fin liten badestrand. Og hva er vel mer naturlig enn å kalle den for Kårstubukta? Det er en veldig passe liten spasertur fra hytta og morgenturen med Lukas går ofte dit. Han synes det er morsomt å vasse i sjøkanten, og nesten like morsomt å gjemme seg i det høye gresset der blomsterenga skråner ned mot sjøen.
På Vikan har det i hele mitt liv vært et markant landemerke, nemlig tankene fra den gamle sildoljefabrikken. Tankene har de senere årene vært brukt av Veso, som er en forskningsstasjon og som har sin virksomhet i de gamle fabrikklokalene. Tankene har gjennom årene blitt både malt og dekorert, så for oss som er vant med å se dem har de forsåvidt ikke skjemt ut landskapet mer enn ved å være der. I lang tid har vi hørt “rykter” om at de skal fjernes.
For et års tid siden ble de gamle (mindre) tankene revet (en er såvidt synlig bak til venstre på bildet). Etter det har det vært stor aktivitet i området med oppgradering av vei og graving. Og her om dagen dukket en monstersvær maskin opp. “No fær tankan” hørte jeg en av de ansatte rope. Så er det antagelig sant – nå forsvinner landemerket, og bare fabrikkbygningene blir igjen. Helt greit, synes jeg. Det blir finere i strandsonen da.
Ha på derredæsj, ska ut! – erklærte Ida. Jeg er nok en litt treg bestemor, for jeg måtte ha et lynkurs i Ida-språk før jeg skjønte at derredæsj var kjeledress. Men ska ut! skjønte jeg da. Så vi gikk ut, trillet dokkevogn og koste oss i vårværet.
Lukas og jeg ble skysset til hytta med mamma og pappa på torsdag. Vi skal være her i ti hele dager, vi toan. Her skal jeg bruke tiden til å gjøre minst mulig og håpe at det hjelper på hurtig toppform etter at jeg fjernet halebeinet på mandag.
Begrepet stående buffet har fått en litt ny mening – jeg kan ikke sitte i det hele tatt, så måltider inntas enklest stående. Jeg laget en stor pizza som jeg delte i enmannsporsjoner, og hadde et riktig trivelig festmåltid for meg selv mens jeg kikket ut på sjøen.
Turer med hunden går sakte, men jeg klarer i alle fall greit å gå. Lukas får god tid til å snuse og jeg kan plukke de hvitveisene som vokser i plukkehøyde – der jeg slipper å bøye meg ned for å få tak i dem.
Sånn gikk vår aller første hytterekonvalesensdag av stabelen – fortsatt ni igjen. Kan hende rapporteringen kommer i samme tempo som livet her på Vikan – litt sånn sakte 🙂
Lukas og jeg kom til Solfang i dag. Vi var så heldige at vi fikk skyss med mamma og pappa, så nå skal vi kose oss her noen dager. Vi har fyrt grundig i peisen, for selv frostfri hytte er ganske kald – det var 6 grader inne da vi kom. Nå har vi for lengst passert 20-tallet og gleder oss til å sove, spise, snuse og slappe av. Vi skal rydde litt etter Dagmar, men hun ser ikke ut til å ha gjort mye ugagn her – bare røsket litt i utemøblene. Jeg tipper Lukas gleder seg til å få løpe litt fritt i fjæra og skogen, selv om han er et skikkelig murmeldyr foran peisen!
Siden det blir hjemmehelg denne helgen får jeg mimre litt om hvordan Lukas og jeg hadde det da vi var alene på hytta. En tur i stappmørk høstkveld med en liten rast på benken bak farfars butikk. Og et sedvanlig ekstremt dårlig selvportrett av oss to. Det var egentlig litt snedig at Lukas ikke ville sette seg på benken, men klatret opp på fanget mitt. Kanskje fordi det plaskregnet, og han tenkte vel at det var nok at en av oss ble våt i rumpa.
God helg!
Noen ting er med på å skape minner, de lager en fornemmelse av hva et sted er, bilder eller rammer som bidrar til selve opplevelsen av denne plassen. Pappa er en skikkelig Askeladd når det gjelder å plukke opp og bruke saker han finner – særlig i sjøen eller i fjæra. På havna henger mye av dette ute året rundt. Her er et lite knippe bilder som til sammen er en smak av Vikan for meg – siden det ikke ble noen hyttetur denne helgen:
Ida Sofie og Fredrik var på Vikan i helga de også. Utstyrt med skikkelig redningsvest fikk Ida leke på kaia sammen med onkel Sondre.
