Noen ganger lurer jeg på hva livet har i bakhånd for meg. Jeg ser alle slags ting rundt meg som gjør meg uendelig takknemlig for det jeg har. Mamma er fortsatt under behandling for kreft, og vil fortsette med det enda et år. Men hun begynner så smått å få hår, cellegiftbehandlingen er erstattet med stråling og herceptin. Jeg er så glad for at hun føler seg bedre og blir kvitt giftstoffer i kroppen dag for dag. Denne helgen skal vi til Vikan sammen, det gleder jeg meg til.
Men mye skjer nært oss. rundt oss eller litt lenger unna. Jeg oppdaget nylig at en barndomsvenn akkurat har mistet sønnen sin, på samme alder som min eldste. Jeg fant ut at noen jeg kjenner fikk den aller første kontakten med sin biologiske far bare for noen dager siden. Jeg antar det var ganske overveldende – ikke minst å få vite om søsken som tidligere var ukjente. Det er jordskjelv i Japan, en kjær kollega er der på ferie akkurat nå. Et svært jordras tok flere hus tidligere i år, en slektning mistet hjemmet sitt. Han kan trolig aldri flytte tilbake. Min datter startet nettopp på utdanning gjennom militæret – hvordan vil det gå med henne? Kriger raser, ulykker skjer over alt. Jeg har en tendens til å bekymre meg når venner og kjente skal reise langt med bil eller fly. Det går jo bra de fleste gangene, men hva om det ikke gjør det?
Så kommer jeg hjem til min familie, mitt liv, mine omgivelser og finner ut at jeg har alt jeg trenger. Og enda litt til. Skal jeg ha dårlig samvittighet for det? Det vil neppe hjelpe folk i sorg eller nød om jeg også hadde livet fylt med elendighet og krise. Men er det noe jeg kan gjøre? Med tragedier eller naturens raseri? Med skjødesløshet eller dumhet? Kan jeg tillate meg selv å være lykkelig og fornøyd? Jeg gjør jo faktisk det.
Det er tid for å oppsummere sommeren og se hvordan det gikk med ønskelistene mine. Jeg tror det var fornuftige ønskelister, ikke for kravstore ønsker og mulig å oppfylle. Det er sikkert ikke mange som har sett dem, og det ville vel neppe gjøre noen forskjell heller – ikke mye av dette er mulig å oppfylle for andre. Her kommer i alle fall min kortversjon av sommerferien som kommentarer til 
Jeg tror jeg vet hvorfor armen min er så vond nå. Etter kortisonsprøytene forsvant smertene helt. Men jeg greide selvsagt å provosere dem tilbake. Nå har det gått en måned siden siste sprøyte, en måned jeg har brukt på bygging, vedhogst og til å bære tunge ting. Jeg må innrømme at det er ille nå. Likevel må jeg vel fortsette med noe av dette enda noen dager. Etter ferien skal jeg dra innom doktoren igjen, få en ny sprøyte og begynne å være snill med armen min. Jeg lover.
