Det er navnet på en lek – enten må du svare helt sant på et spørsmål, eller så må du gjøre noe bestemt for å slippe. Typisk noe vi drev med i veldig ung ungdom – tenk å bli nødt å kysse drømmegutten? Vi vurderte selvfølgelig (fnisende) alternativene.
Det er ikke akkurat sånn det er å blogge, heldigvis. Jeg må ikke. Men jeg funderer ofte på hvem disse noenogfemti menneskene er, de som besøker bloggen min hver dag, jevnt og trutt. Og hva tenker de om det jeg skriver, det jeg skriver om? Jeg begynte å lage mine egne nettsider en gang i forrige årtusen. Jeg tror det jeg egentlig ønsket meg den gangen var en blogg. Men det var noe jeg ikke en gang hadde hørt om.
Ønsketastatur for en blogger?
Jeg fant fort ut at det var krevende å vedlikeholde hjemmesnekrede nettsider. Med min medfødte skrivekløe måtte det lages noe. Så det ble en slags elektronisk dagbok ut av skribleriene. Blant annet skrev jeg en bok da tvillingene ble født, trykt i et opplag på 20 eksemplarer (utgitt i 2001, eget forlag) og gitt bort (eller lånt bort) til kjære og nære og de som vil(le) lese. (Jeg har planer om å publisere den her … med tiden)
Bloggen i sin nåværende form ble ikke til før i 2009. En del av det gamle dagbokstoffet er puttet innimellom, dyttet tilbake til riktig tid. I begynnelsen hadde jeg nok ambisjoner om å mene en del, kommentere en del og kanskje til og med presentere noe spesielt. Etter hvert har jeg landet mer og mer tilbake til dagbokmønsteret, og jeg tror nok det er her jeg kommer til å være. Det er en super kanal for å få utløp for skrivebehov, og ikke minst et genialt oppslagsverk for å huske når eller hvor noe skjedde. Men så var det dette med sannhet. Ikke sånn å forstå at det jeg skriver om ikke er sant, det er det faktisk.
Er det sånn jeg blogger, mon tro?
Men det er jo ikke alt man forteller til hele verden. Når jeg oppdager at det faktisk finnes lesere av bloggen, så blir jeg både ganske ydmyk og ikke så lite prestasjonsredd. Jeg bør jo komme med noe fornuftig innimellom, ikke sant? Poenget mitt er at for meg er dette fornuftig, all den tid bloggingen dekker et behov hos meg selv. Jeg kommer aldri til å tjene penger på dette (eller begynne å reklamere for noe, for den del) eller bli en synser, ekspert eller kjendis. Jeg setter utrolig stor pris på tilbakemeldinger, og jeg liker å kunne vise til bloggen når familie og venner trenger oppdatering på livet mitt. Heldigvis er det mer i livet mitt enn det som kommer til syne her. Målet er ikke å kartlegge eller dokumentere alt. Jeg trenger bare å skrible.
Her er det fortsatt høy aktivitet på hussalgforberedelsesfronten. Mandag hadde vi besøk av takstmann, og det var en positiv visitt. Huset vårt er bra som bare det, jeg ser frem til å lese rapporten hans. Vi forbereder oss til fotografering av huset neste uke, så det er mye stæsj som skal ut-vekk-bort. Noe skal kastes, en del skal pakkes bort og masse skal bare være usynlig når det tas bilder. Det er ikke så mange rom som kvalifiserer til annonsering ennå, så det er fryktelig mye arbeid igjen. Jeg har tatt noen arbeidsbilder underveis, driver fortsatt med utprøving av gardiner og sånn. Det hjelper å se på bildene for å faktisk oppdage ting som skal vekk eller endres.
Lånte gardiner og Lukas på utkikkspostLukas synes visst det er mye rot her
Soverommet begynner å ta form, nå mangler bare listverk langs tak og gulv. Alle soverommene i andre etasje skal få sin finish i løpet av uken, og så står uteområdet for tur i helgen. Jeg tror vi skal komme greit i mål, men for en jobb!
.. eller en doring. Etter nok et legebesøk har jeg fått konstatert at halebeinet mitt er løst, og ute av stilling. Det vil si at legen kunne logre med halen min (au!) og at den svinger mot venstre. Jeg må belage meg på litt lenger helingstid enn først antatt (kanskje enda et halvt år) og jakten på en god sittepute ble intensivert. Hos Luhma Care fant jeg akkurat det jeg var ute etter, og en epost til dem ble besvart i løpet av åtte (!) minutter. To dager senere lå den i posten, og nå kan jeg sitte uten å grue meg så innmari til å reise meg opp igjen.
Min nye hverdagskompis. Det er trekk over hele ringen, altså!
Puta er med i bilen, på jobb og ved matbordet. Hunden har allerede prøveligget den (god, men litt liten) og jeg er strålende fornøyd. Tenk så lite det skal til for å bedre en trasig situasjon noen ganger.
Hvis du kommer på besøk til oss så kan du risikere en varm velkomst. Vi prøver jo å holde hunden noenlunde veloppdragen, så han får ikke løpe til døra når det ringer på. Men så er det desto kjekkere når det kommer kjentfolk. Og ikke minst når for eksempel pappa kommer hjem fra jobb. Dette er en typisk Lukas-velkomst:
Ikke rart at jeg gleder meg til dette hver dag, vel? Jeg ønsker alle en fin uke – tenk nå har vi begynt på nummer 10 for i år!
Den ble kort, denne våren. Fredag var det reneste snøstormen her (det hadde i alle fall kvalifisert grundig til en amerikansk film-snøstorm) og plutselig var alt hvitt igjen. Og jeg som trodde Lukas var vilt begeistret for vår og gress og alle go’duftene – han er enda mer ellevill etter nysnø. Så det var ingen sure miner på skogstur i går, bare jubel og hurrahopp!
Juhu – nysnø!
Huspakkingen går sin skjeve gang. Ikke så voldsomt ennå, men litt bortkjøring av ting vi kan unnvære noen uker. Vi er heldige som har plass til mellomlagring i en av våre fremtidige garasjer. Og ennå er det jo ikke helt alvor… God søndag!
Jeg besøkte Mariann i dag og fikk gardinførstehjelp, det tror jeg var lurt når vi snart får fotograf på besøk – jeg har jo ikke akkurat tenkt å kjøpe nye gardiner her før vi flytter. Første rom klart for inspeksjon og fotograf er badet i første etasje. Det var sårt tiltrengt med et skippertak der av så mange grunner. Og den søte liftgardinen ble et stort pluss etter at rommet var bortimot tømt. Nå blir det jo ikke noe av den planlagte oppussingen av badet heller, men et kjekt og romslig bad er det.
Badet klart for inspeksjon
Jeg skal vise frem mer av Marianns nødrasjoner senere, når stue og soverom har fått sitt. Vi er kommet godt i gang med pakke-rydde-vaske, faktisk. Det føles godt.
Så sier reklamen. Og så sa guttene her i huset også. Fiber i heimen har liksom ikke vært det helt super-store. Ikke så aller verst med kabel plugget rett i boksen, men aldeles jojo på trådløsnettet. Vi har tidvis skyldt på hverandre og antatt at “noen” spiller eller laster ned noe eller lager flaskehalser. Men da ingen kom på nett, nedlastingen ble målt til 20 Kbit/s(det er SAKTE), ja da tok vi affære og ringte leverandøren. Som også gjerne ville skylde på “noen” som spiller eller laster ned noe og lager flaskehalser… Men da måling på kabel faktisk viste hele 50 Mbit/s måtte til og med leverandøren innrømme at noe var fishy. Så han byttet ut hele trådløsmodulen i den artige veggboksen vår. Og vips! Trådløsettet var bortimot det vi betaler for – nemlig 10/10. Med ørlite bonusfart på toppen. Synd at den 50 Mbit/s var høyst forbigående, men sannelig greit å få levering for pengene (før vi skal flytte)!
Den første dagen i mars var ikke lite løfterik. Temperaturen nærmet seg 10 plussgrader og sola tittet frem innimellom. Ikke at jeg fikk med meg så mye av det fine været, for det var jo arbeidsdag. Men en god ettermiddagstur med Lukas ble det tid til før mørket falt på. Utrolig godt å se hvor mye snø som er borte, det var til og med fritt for snø på tømmerstokkene langs veien. Der tok vi en liten rast, og som vanlig ble det usedvanlig bra selvportrett av oss to:
En rast på tømmerstokkhaugen – Lukas leter som vanlig etter godbitene
Det er litt morsomt med ski-VM, på så mange måter. For eksempel har Trøndelag hittil fire gull og to sølv, det er ikke verst. Litt moro er det også å se på nettstatistikken (vi tilbyr multicast IP-TV på nettet vårt). På dette bildet kan det virke som om både Marit Bjørgens 10-kilometer og kombinert-langrenn trakk til seg litt publikum på mandag.
Damelangrenn startet kl. 13:00, kombinertlangrenn kl. 15:00 – det kan man kanskje se?
