I helga har det vært et fantastisk vær på hytta. Vi har gjort så masse, jeg må nesten bare porsjonere og fordele inntrykkene i dagene som kommer. Lørdagskvelden inviterte pappa på båttur og sildefiske. Og siden vi ønsker oss sild til jul, så var vi gjerne med på det. Turen ble kjempefin den, men sildefangsten var dårlig – to små sild ble med hjem. Havets sølv ville rett og slett ikke dukke opp. Vi gir oss ikke så lett, en runde hekling blir det sikkert senere i høst. Sånn at det blir orntli’ jul, liksom.
Sondre og Olav har slengt uti heklaVakker fullmåne over fastlandet langs Lokkaren
I sommer tok jeg med én squashplante og én tomatplante på hytta, mens resten ble hjemme i drivhuset. Litt sånn for sammenligningen sin skyld – jeg hadde lyst å se om dyrking på den ene eller andre måten hadde noen fordeler. Og tenk – på planten som har stått på hytta, i vær og vind og uten den minste omsorg, har det kommet en stor og flott squash. Og det er flere på vei. Denne store skal bli med meg hjem og jeg gleder meg til å bruke den til et godt måltid 🙂
Nå greide jeg ikke vente lenger, det er så mye flott rogn i år. Jeg har plukket litt på hundelufteturene, og nå er geleen i boks – eller på glass. Kanskje jeg skal lage enda en omgang, for det er snadder å ha sammen kjøttmat (gjerne i stedet for tyttebær) eller som smakstilsetning i en god hjemmelaget saus. Rognebærene ser nesten ut som miniatyrepler, eller tomater, har du sett det?
Et perfekt rødt eple, en tomat eller et rognebær?RåvareneKokeprosessTo glass med rosa-orange gelé
Oppskriften er veldig enkel, på grunn av stort innhold av pektin i rognebærene trenger du ikke baske med gelatin for at det skal bli til gelé.
Bruk ca 2 dl vann per kilo bær. Plukk bort alle mørke og stygge bær og kok dem under lokk til de faller sammen, gir fra seg farge og saft. Saften siles fra bærene gjennom et silnett eller en fin sil. Mål opp mengden saft og gi den et nytt oppkok. Rør inn ca ¾ kg sukker per liter saft. Kok uten lokk i noen minutter. For å sjekke om geleen er ferdig kan du helle litt på en skål og la den stå til det har blitt hinne på den. Hvis den ikke trekker seg sammen med det samme når du trekker en skje gjennom, så er den ferdig. Hvis den flyter sammen så kokes geleen enda et par minutter. Geleen kan oppbevares på vanlige syltetøyglass, de kan skrus til med det samme og stivner i kjøleskap over natta.
Lukas ble glad for saueskinnene i stolene på trappa, faktisk en helt utmerket plass å ligge med full oversikt over både gårdsplass og ytterdør. Og under tak – svært greit i høstregn. Vaktbikkje med sans for det bekvemmelige, kan man si.
Da jeg fylte 40 (eller 29, som mange kaller det) fikk jeg noen gaver. Og litt penger. Noe av dette var fra Galleri Oluf i Trondheim, og jeg endte opp med to keramikkarbeider av Ingun Dahlin som jeg setter veldig pris på. Disse har nå fått plass på den svevende hylla vi har montert over tv’en.
Jeg bruker å late som jeg har vært modell for den til venstre...
Serigrafiet av Elling Reitan (til høyre av de to midterste på bildet) var det første jeg fikk i gave, og så brukte jeg noen kroner og kjøpte ett til. I tillegg kjøpte jeg et serigrafi av Thorstein Rittun – dette heter Sjøsprøyt. Sammen med min Vincent van Gogh helt til høyre henger alle disse nå i spisestua.
Rittun, 2xReitan og van Gogh
Etter at jeg måtte innse at hammocken uteble som bursdagsgave, bestemte jeg meg for å utvide den lille samlingen min. Jeg har nå kjøpt bildene Hulder i heia og Kongsdøtrene. Disse er en del større enn de andre jeg har, og Kongsdøtrene passer veldig godt over lesestol #2 i enden av spisestua. Hvor Huldrene skal henge har jeg ikke helt bestemt meg for. Kanskje van Gogh må vike?
Kongsdøtrene – jeg har fått trykk #1/210!Hulder i heia
Det begynner visst å bli vanskelig å få tak i de trykkene man ønsker av Thorstein Rittun – det er mange som er utsolgt etter at jeg begynte å lete etter supplering av samlingen min. Jeg får holde øynene åpne etter de jeg går rundt og ønsker meg i hemmelighet.
Jeg skal legge ut bilder av hele veggen når jeg er fornøyd med all plassering – men noe må alltid være på planleggingsstadiet, det blir jo alt for kjedelig hvis alt er ferdig! 🙂
Vi vil til Syden, vi. Det er vel på tide at vi tar en ferie igjen, sånn utenom turene på hytta. Det er klart at Solfang er paradiset vårt, og det stedet vi alltid vil komme tilbake til. Men én gang må vi ta oss litt sammen og forsyne oss av opplevelser litt utenfor Trøndelag også. Tvillingene har ikke vær med på langtur etter at vi kjørte tur/retur Venezia i 2006. Så da er det vel på tide? Vi får benytte sjansen mens de vil bli med oss også. Turen er bestilt til påskeferien, så det er bare å vente 207 dager! Men da har vi litt tid til å spare til lommepenger, i alle fall! (Ja – avbestillingsforsikring er tegnet, tenk om noen av oss skulle være rygghandicappet og ikke kan dra….)
Villas Santa Ana heter bungalow-komplekset der vi skal bo
Gutta har aldri vært i Syden, og alle andre drar jo til stadighet. Det får bli en passende siste før tenåring-ferie. Og så er det litt godt å tenke på sommervarme litt på forskudd til neste vår 😉
Jeg kaller drivhuset for optimisthuset sånn inni meg. Jeg var jo fryktelig sent ute med å plante noe som helst der nede i hagekroken, men jammen har det vært morsomt selv med den korte sesongen. Og jeg har så mange planer for neste år, at du aner ikke! Jeg er redd det blir for sent for tomatene (selv om jeg ser andre steder at ikke alle har røde tomater ennå) men man skal aldri si aldri. Det har kommet én blomsterknopp!
EN tomatblomst i kjømda, jeg krysser fingre!
Squash har jeg ikke begrep om, men plantene blomstrer som bare det, og det er mange emner der – kanskje det dukker opp minisquash før kulda setter inn? Salat kan jeg plukke så mye jeg lyster, og jeg gomler i vei hver gang jeg er innom for å vanne. Paprikaplantene er bittesmå, de skal få flytte inn på stua, for paprika har jeg hatt i vindusposten tidligere og det går helt fint.
Masse blomster på squashplantene, kanskje de knytter seg før vinteren?
Siste tilskudd er drueplanter. Jeg greide ikke å velge, så selv om jeg antagelig trenger bare én, så endte jeg med to – en hvit og en blå drue. De blå hadde allerede store klaser, de er til og med ganske spiselige.
Lukas spiser druer – prøver visst å gjemme seg litt
Plantene har jeg gravd ned i jorda uten potter, så de skal få god plass til røttene sine. Jeg skal også lage klatre-espalier til dem, for de kan bli ganske omfangsrike. På Plantasjen sto det på en plakat: Høsten er plantetid, plant så lenge du får spaden i jorda. Det var godt å vite, synes jeg – da er jeg ikke for sent ute med alt.
Drueplantene er kommet i jorda
Nå leter jeg etter andre spennende planter jeg kan planlegge, det er jo tid for løk også – noen tips utover tulipaner og krokus?
Jeg har hatt en liten operasjon (ikke ryggen ennå, altså) som har vært planlagt lenge. Jeg tenkte ikke å gå i noen særlig detalj om inngrepet, men bare skildre en dagkirurgisk pasient-opplevelse. Jeg har gruet til dette, så det var vel ikke noen sensasjon at jeg sov dårlig natten før – som sedvanlig.
Jeg måtte møte fastende. Jeg tillot meg å pusse tenner om morgenen, ellers hadde jeg sikkert ikke greid å åpne munnen nok til å si navnet mitt en gang. Og det må man gjøre ofte – oppgi navnet og fødselsdatoen sin, altså. Det kom raskt beskjed om at noe venting måtte man regne med. Bra jeg hadde med lesestoff, tv-serier og ipod.
Jeg fikk dele rom med en person til, og der satt vi i hver vår seng, med forheng mellom. Ettersom det egentlig var et enmannsrom, så var det naboen som fikk den fancy trykke på alt mulig-skjermen, mens jeg fikk klesskapet. Sykepleieren kom snart med pre-medisinering – en riktig festlig liten cocktail bestående av smertestillende tabletter i to utgaver, beroligende og kvalmedempende midler. Det var nokså kjapp virkning, for jeg ble både tung i kroppen og trøtt ganske med det samme. Det ble også min roomie – som sovnet øyeblikkelig etter å ha satt på et skrålete radioprogram på fancy-skjermen. Og snorket. VELDIG. Frem med headsett og tv-serier på pc’n.
Piller i alle farger og fasonger
Etter to og en halv time orket jeg ikke mer av lyden, ringte på sykepleier og ba pent om å få vente et annet sted. Gjerne på gangen, bare jeg slapp unna snorkingen. Og heldige meg – jeg fikk komme inn til operasjon med én gang. Jippi – nå kan jeg endelig sove, tenkte jeg!
Operasjonen ble utført med beroligende midler og lokalbedøvelse, så noen soving ble det ikke med det samme. Men inngrepet var fort gjort, og jeg ble trillet til recovery der det ventet nye doser med stoffer i kanylen på armen min. Å, så trøtt jeg var, og Å, så deilig det hadde vært å endelig få sove litt! På recoveryrommet var det plass til mange senger, og en pc-krok for de ansatte. En av pleierne hadde noe trøbbel med pålogging, lagring og gjenfinning av ting hun jobbet med. Etter noen minutter utviklet dette seg til rene datakurset. Og stille var de ikke! Men omsider fikk hun til det hun skulle, og litt knotting på et tastatur var bare deilig søvndyssende. Nye senger ble trillet inn, andre trillet ut. Jevnt og trutt. Så kom min tidligere roomie!
To sekunder etter at slapp av-dosen var satt var det ingen tvil om at sovehjertet fungerte som før. Snorkingen var gjennom marg og bein høylytt, konstant og uten pause. Jeg ringte dermed på pleier nok en gang og ba tynt om å bli ført tilbake til rommet for en mulig hvil. Heldigvis hørte de det samme som jeg, så midlertidig ble jeg flyttet inn på et kontor. Og da jeg omsider hadde tilfredsstillende blodtrykk, puls, oksygenmetning og smertenivå så fikk jeg til og med et nytt enerom på sengeposten. Der ventet visitt av lege, vaktskifte for sykepleiere med hadet til den gamle og hei til den nye. Litt mer morfin og annet snadder, og så sovnet jeg omsider. Ti minutter senere kom Olav og hentet meg, dagen hadde blitt til sen ettermiddag.
De er engler, de som jobber på slike steder! Jeg blir alltid så glad av å møte sykepleiere og desslike som utviser en så genuin innsats og omsorg i jobben sin. Nå venter hvileposisjon noen dager, og litt av cocktail’en er blitt med hjem.
Det er noe helt spesielt med kaffe på trappa, spesielt om morgenen, men den kan selvsagt også nytes om ettermiddagen. Nå har vi fått på plass stoler og et lite bord på trappa, og har du lyst på trappkaffe, så er du hjertelig velkommen!
Her kan vi vel ta en kaffe?
Vil du heller ha te så skal du få det også, altså!
… er den klare lufta, den som gjør at alt blir så tydelig. Selv om været er lunefullt, så er det noe utrolig fullkomment med denne årstiden. Kanskje at alt er så ferdig, men ennå ikke i forfall? Jeg har kjøpt noen lyngplanter, de er så fine og står ganske så lenge. Når himmelen er så blå, da er det verdt å ta et øyeblikk ekstra og bare se på den, ikke sant?
