… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Jeg mistenkte nok at 60% sprit var i heftigste laget for den likøren jeg skulle lage. Men så tenkte jeg at det ville tynnes litt ut med alle bærene og lang tid. Men så har alkoholprosenten økt. Går det virkelig an? Eller var jeg litt ekstra heldig med dråpene fra polet?
Det sier svenskene om ett eller annet, som jeg ikke husker hva er. Altså en reklame der slagordet har festet seg, men ikke produktet. Typisk meg.
Men poenget er altså – det er bra mycket godare med hjemmelaget mat enn kjøpamat (les: ferdigmat). Det får ikke hjelpe at man sparer masse tid på ferdig pizzabunn (som jeg har bukt ofte) når den selvlagde er så mye bedre. Det får ikke hjelpe at man også får ferdiglagde (og -stekte) kjøttkaker – mors er så uendelig mye bedre. Og alle sauser, supper, pastaretter, hermetikk – hurtig; javel. Godt? Næh, bare sånn passe. Hjemmelaget tomatsuppe er fantastisk godt (for oss som liker tomatsuppe, da) og det lager jeg relativt ofte. Enda bedre (og veldig populær i heimen) er den tomatsausen som blir til før suppa. Det som er så supert med den er at man kan putte i det man liker best, og dermed ha god saus til både pasta, pizza og den nevnte suppa.
Hjemmelaget Béarnaisesaus er helt umulig å sammenligne med posevarianten. Det er rett og slett to forskjellige ting. Det finnes mange oppskrifter der ute, noen med vin, andre med estragoneddik. Det går helt fint uten vin, med vanlig (vin)eddik og en liten vannskvett som brukes til å kontrollere temperatur og tykkelse på sausen. Det som er vesentlig er estragon (tørket eller frisk) og litt persille (synes jeg). Og temperaturen, selvsagt. Jeg var i det tøffe hjørnet i dag og satte kjelen rett på plata, men vannbad funker greit for mange. Uansett – sammenlignet med posesaus er denne bra mycket godare, ja!
Oppskrift:
- 1 dl vann
- 0,5 dl estragoneddik
- 1 stk sjalottløk, finhakket
- 2 stk persillestilk
- 2 stk laurbærblad
- grovkvernet pepper
- 3 stk eggeplomme
- 150 g klaret smør
- salt
- kaldt vann
Fremgangsmåte:
Kok opp vann, vineddik, løk, pepper og halvparten av estragonen i en kjele, trekk i fem minutter. Sil av væsken i en bolle og tilsett eggeplommene. Dette skal piskes over vannbad ved ca 60-65 grader. Sausen skal nå bli luftig og tykne, omtrent som eggedosis. Spe med klarnet smør. Vær forsiktig med varmen, ellers blir det eggerøre! Juster tykkelsen med litt vann hvis nødvendig. Smak til med salt og pepper, og juster smaken med evt. litt mer estragon og en skvis sitron, hvis sausen trenger mer syre. (Sannsynligvis trenger den ikke det, vær forsiktig med eddiken også!)
Det er utrolig fint ute nå om dagen. Etter at frosten meldte seg ser verden ut som den forbereder seg på å gå i dvale. Det er et privilegium å ha tid til å rusle ute og se seg rundt midt på dagen, når nesten alle andre er på jobb. Lukas synes det er glimrende med løping i Kubakkan. Der holder naturen pusten, akkurat som jeg selv gjør – når våren kommer skal vi blomstre igjen!
Lukas er ikke helt fornøyd med tempoet på turene, han synes nok jeg er ganske treg. Men bare vent – vi skal nok ta det igjen!
I dag var den første dagen med skikkelig glatt føre. Nattefrost og hvitt rim på bakken. Luftetur med hunden ble gjennomført med hjertet i halsen, for jeg har ikke spesielt lyst å ramle. Stakkars Lukas hadde noen skrenser selv, uvant for ham også at det er glatt. Men han elsker snø, så jeg regner med det blir basing og løping når den finner på å dukke opp.
Når frosten kommer blir jeg litt flirfull og tenker på teksten i “Alle fugler”. Da jeg var liten funderte jeg nemlig fælt på hva denne linjen egentlig betyr: Frost og snedig måtte fly. Hvordan kan snedig fly, tenkte jeg. Det er kanskje sånn med tekster man lærer før man kan lese.
Men det er ikke bare jeg som har slike tekstopplevelser. Sjekk denne nettsida som viser eksempler på Mondegreens. Favoritten er selvsagt:
The ants are my friends, they’re blowing in the wind.
Actual lyric: The answer, my friend, is blowing in the wind.
(Bob Dylan)
Jajamennsann.
Jammen gikk det unna med de siste kommentarene for å runde tusentallet her 🙂 For at det ikke skal være tvil – Magni er vinneren! Du hadde nesten fortjent å vinne med Sjooookooooladeeeeeeh-kommentaren som var #999 også 🙂
Men jeg er jo så inderlig blauthjerta, og skulle gjerne sendt søtsaker til alle og enhver. Uansett kommer det hilsen til både Johanne, Karin og søster også. Litt belønning skal man få for innsatsen – triks eller ikke. Og dere er så absolutt både trofaste og trivelige gjengangere her. Jeg håper sjokoladen faller i smak!
Jeg er så imponert over antall besøk på bloggen min. Jeg hadde aldri trodd at så mange hadde den minste interesse av å lese mine skriblerier, skjønner det vel egentlig heller ikke helt ennå. Og så setter jeg umåtelig stor pris på tilbakemeldingene jeg får, det er kjempekoselig! Vet du hva, det er snart TUSEN kommentarer her – utrolig, men sant. Og ettersom jeg akkurat har vært i Utlandet og hamstret en hel masse godt, så tenkte jeg at en sette pris på-gave er helt på sin plass. Eller to-tre gaver. Den kommentaren som får telleverket på kommentarer på nettsiden min til å runde 1000 blir belønnet med godsaker fra Åre Chokladfabrik. I tilleg skal noen gaver gå til et par spesielt utvalgte besøkende. Noen er svært trofaste, noen har alltid en oppmuntring og noen får meg alltid til å le. Derfor trekker jeg gaver til noen av disse nå fremover. Det er ikke langt igjen. Hvem som blir de heldige skal jeg offentliggjøre så snart de magiske tallene er nådd.
Det vil naturlig nok bli litt mindre aktivitet fra meg en tid fremover. Og hvis jeg ikke får flere tilbakemeldinger heretter, så stopper det jo litt opp 🙂 Da får jeg spise alt snavvelet selv!
Jeg har vært på møte med NAV. Dette var et såkalt dialogmøte, der det skal legges vekt på arbeidsgivers tilrettelegging for den sykmeldte og også arbeidstakers motivasjon for å komme raskere tilbake i jobb. Jeg skjønner at dette kan ha en fornuftig hensikt i blant. Men jeg forstår ikke helt ressursbruken i mitt tilfelle. For arbeidsgiveren min er faktisk veldig flink til å tilrettelegge, vise fleksibilitet og tilgjengeliggjøre arbeidsoppgaver. Og jeg er på ingen måte umotivert for jobb, tvert i mot. Jeg vil gjerne jobbe full tid, og den eneste grunnen til at jeg ikke har vært 100% sykmeldt er nettopp mitt eget ønske om å holde en viss kontakt med arbeidsoppgavene mine.
Men det stopper seg selv når fysikken ikke fungerer. Den eneste måten jeg kan komme tilbake i full jobb på er ved å bli bra i ryggen. Nå har jeg heldigvis fått en dato, en noenlunde oversiktlig rekonvalesensperiode og en ganske okei prognose. Da skjønner jeg egentlig ikke hvorfor fire-fem personer skal bruke to-tre-fire timeverk for å kalle inn, planlegge og gjennomføre et møte som strengt tatt er helt overflødig. En drøyt halv arbeidsuke! Bare fordi regelverket sier at det må gjøres sånn.
Jeg må legge til at det var en del nyttig informasjon å få, selv om jeg like gjerne kunne fått et brev om disse tingene. Jeg er i alle fall mer enn noen gang ivrig på å bli raskt bra, for noen attføring kan jeg ikke havne i!
Hvis jeg fikk bestemme (det har jeg noen ganger ønsket) er det en del småtteri som skulle være annerledes. Det betyr at jeg i tillegg til å bestemme måtte få en god porsjon makt også da. Men jeg ville love at det skulle bli bra for alle. Litt sånn Kardemommelovaktig.
Min lov skulle vært nesten like enkel. I tillegg til denne lovteksten ville jeg gjerne hatt med et punkt om dette med sommer- og vintertid; hvorfor ikke stille klokka en time tilbake hver søndag? Hvis vi trekker fra ti minutter hver dag (det merker vi knapt) så kunne vi hatt én time ekstra helg hver eneste helg. Det hadde vært noe det! (Her måtte jeg nok klekket ut noe genialt for de som jobber i helgene, sånn at de ikke måtte jobbe en time ekstra hver helg, altså)
Og så skulle jeg hatt flo hele tiden. Eller fast på dagtid i alle fall, i dagslys liksom. Så kunne naturen tatt seg igjen om natta, eller mens været ellers er så guffent at man ikke legger merke til om det er flo eller fjære. Og så kunne vi hatt fullmåne litt oftere, gjerne fast de kveldene og nettene det er klart vær. Utover dette skulle jeg ikke tuklet så mye med været – jeg liker både sol og regn og synes det er ganske passe dosert gjennom året. Jeg ville kanskje avbestilt noe vind, for den fører ikke så mye trivsel med seg etter min mening.
Det spørs om jeg måtte jobbet litt mer med programmet om jeg skulle bli den Store Sjefen, men i grove trekk synes jeg det hadde vært veldig okei om alle kunne være greie. Med hverandre, med naturen og med ting rundt seg.
Vi stappet unger, besteforeldre, bikkje og kjølebag i bilen, og satte snuten mot Söta Brors rike. Denne helgen har vi besøkt Uninetthytta i Åre og kombinert med shopping av fläsk, knask og läsk. Masse snavvel og mat, godt fra Systemet og mye sjokolade, for å være litt mer spesifikk. Og så enda litt til.
Det var helt greit å besøke hytta selv utenfor skisesongen. Vi tok en tur til svømmeanlegget på Holiday Club, ganske okei å få bade men ingen ble spesielt imponert av fasilitetene der. Dyrt var det også – vi satser på Pirbadet her hjemme for fremtiden tenker jeg. Men å slappe av sammen på et helt annet sted enn hjemme har vært deilig terapi.
Mamma og pappa dro hjem på lørdag formiddag, mens vi inntok bassenget. Lukas har fått løpe masse, men hadde litt trøbbel med å finne seg til rette. Guttene har fått velfortjente belønninger i form av mer ja enn nei, for godt jobba på skolen og hjemme. Det mangler vanligvis ikke ønsker, og her i Utlandet fant de ett og annet det var verdt å ha med hjem, syntes de.
Tre netter borte var minst én for mye for min del, hjemlengselen meldte seg kjappere enn jeg trodde. Ikke minst savnet jeg senga mi. Men vi er likevel enige om at det var en fin tur, og Åre skal ikke se helt bort fra nye besøk!
Været var fabelaktig, spesielt på lørdag. Vi spaserte en tur på stranden (Lukas og jeg) mens gutta var på polkagris- og energidrikkshopping. Fire-fem plussgrader og regn var ypperlig til hjemturen på søndag, da slapp vi i alle fall glatte veier.
Ikke forberedelse til helgehandel på polet, nei. Men preoperativ poliklinikk. Der har jeg vært i dag, på en skikkelig guida-tur som forberedelse til ryggoperasjonen. Blod- og urinprøver er sjekket og funnet i orden, så jeg er kjemisk frisk som en fisk. Jeg hadde møte med operatøren, altså min lege. Han sjekket tingenes tilstand en gang til, og var i grunnen fornøyd med en (for ham) kjent diagnose og prosedyre. Jeg traff også anestesilegen og en fysioterapeut. Sykepleieren som var dagens guide tok meg med på en omvisning på avdelingen der jeg blir innlagt, i tillegg til at det var skjemaer å fylle ut – papirmengde tilsvarende en hel liten regnskog. Åkkesom – litt beroligende, og litt skremmende – nå vet jeg litt mer. Bare ventetiden igjen. 19 dager ventetid.
Høres jeg sprø ut hvis jeg spør om å få bilder fra operasjonen tro? Hadde jo vært litt kult å se hva som faktisk blir gjort.