… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Hunden er helt tullerusk. Han vil ut hele tiden. Brummer, bjeffer, løper, klynker når han er inne. Eller ligger med snuten inntil dørsprekka og venter på at døra skal åpne seg. Jeg mistenker at han har fått ferten av ei snerten tispe i nabolaget, for han er ikke spesielt rolig på tur heller. Han trekker og drar i båndet, har ikke tid til annet enn å snuse. Jeg tror jammen Lukas har løpetid. Er det noen som har gode råd mot sånt? Jeg har i grunnen litt trøbbel med å være ute med ham hele tiden…
Jeg er ikke så julete av meg. Ikke baker jeg, ikke står jeg på hodet i rundvask, ikke stresser jeg vettet av meg med innkjøp, hemmeligheter og gaver og ikke maser jeg rundt med pynt fra kjeller til pipe – jeg er nok ganske kjedelig når det kommer til advent og jul. Men så sniker det seg liksom litt innpå meg likevel. Litt lys, litt snø, kalenderen sladrer om at året går mot slutten. Ungene begynner å hinte om saker de ønsker seg. Og så kommer mamma med julestjerne. Da kjenner jeg at jeg begynner å glede meg litt likevel. Selv om jeg ikke skal stresse med noe som helst, og antagelig også i år kjøpe det som skal til av julebakst.
De fine nissene som mamma har laget har fått hedersplassen ved peisen allerede i adventstida. Det er fortsatt nesten magisk å kunne kose seg med fyr i åpen peis, synes nå jeg da. La det snø, la det være mørkt, la det være kaldt – med sånn innetrivsel har det ikke noe å si! God andre søndag i advent til alle.
Bestemor (pappas bestemor) hadde en flott spaserstokk. Den har jeg fått låne mens jeg er rekonvalesent, det er kjekt å ha noe å støtte seg på. Stokken har sølvhåndtak og er riktig så staselig!
Denne fredagsmorgenen våknet vi til nysnø. TVen har takket for seg i løpet av natta – det vil si; parabolantenna var vel blåst ut av stilling eller noe sånt. Det er stille, veldig stille, i huset etter at alle dro på jobb og skole. Lukas og jeg har benket oss i sofaen med en kopp te, lesestoff og det gode ullteppet. Og dette koselige adventsvinduet. Med ekte snø på vindussprossene. Det er i grunnen ikke så aller verst med vinter når den er sånn.
Ikke så pent å se på kanskje, du er tilgitt om du ikke vil lese dette. Men her kommer i alle fall en beskrivelse av operasjonen min. Så får advent og jul og familiehygge og hund bli hovedfokus i dagene som kommer.
Jeg fikk ikke noen til å ta bilder under operasjonen, og det var vel ikke å vente heller. Men jeg fikk et bilde av operasjonssåret etter to dager, da bandasjen ble skiftet for første gang.
Ved hjemreise fikk jeg med masse papirer, også epikrise som beskriver hva som er gjort. Jeg snakket med en av legene som opererte og han kunne fortelle at operasjonen tok fire og en halv time. Det hørtes overraskende lenge ut, synes jeg. Men de hadde vel litt å holde på med mens jeg var der.
Glidningen min er nå skrudd på plass med fire skruer. Den laminektomien som var planlagt ble ikke utført, fordi det ble vurdert at nerverøttene hadde godt med plass etter at de andre tingene ble fikset. Derimot fant de tydelige artroser på fasettleddene mine. Der ble “taggene” fjernet og benmassen gjenbrukt til å lage nytt bein. I tillegg ble det tatt bein fra hofta mi for å ha nok beinmasse til å bygge opp de leddene som ble fjernet. Både disse og virvlene som er skrudd fast vil nå være uten bevegelighet, altså helt avstivet.
At det ble transplantert bein fra hofta visste jeg ikke før jeg reiste hjem, men det var en grei forklaring på de uforståelige smertene jeg hadde i hofta.
Skruene skal ikke fjernes, de vil være der resten av mitt liv. På skuddårsdagen neste år skal jeg til kontroll og ta nye røntgenbilder. Da har forhåpentligvis tilgroingen kommet så langt at jeg kan begynne å trene på orntli’ også. Neste uke skal jeg fjerne stingene. Jeg gleder meg til jeg kan klø meg uten å være redd for å røske ut noe!