… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Nå er jeg på vei tilbake til full jobb. Tiden er kommet for en tur på sykehuset for kontroll, og selv om jeg ikke tar noenting på forskudd så har jeg planer om å friskmelde meg fra nå av. For uansett kan jeg bruke noen plusstimer og feriedager til å jobbe meg gradvis opp til heltidsdager igjen. Det er det jeg vil, og det er det jeg trenger. Det er morsomt å jobbe med morsomme ting, og det er godt å føle at man gjør nytte for seg. Og så har jeg så trivelige kollegaer at dagene går som en røyk 🙂
Da jeg var gravid ble jeg mer lesehest enn noen gang. Jeg ville vite alt om det som foregikk i kroppen min, om babyens utvikling og om det å ha barn. Det ble kjøpt mange bøker, og jeg fikk også låne en del. Et av disse mesterverkene er “Ethvert Hjems Huslæge. Kortfattet Vejledning til Forstaaelse af Menneskets Sygdomme, med Anvisninger til disses Helbredelse. – Populært fremstillet af N.P.Høierup, Kjøbenhavn 1892.” – en bok som pappa har i samlingen sin. Om svangerskapet er det flerfoldige kapitler med tips, råd og datidens vitenskap. Et lite eksempel; legg merke til at man rådes til å unngå veddeløp og trapeskunst:
Uheldige Paavirkninger
Ligesaa ønskeligt som det er, at vedkommende ved at være fornuftig, ved at beherske sig selv og bestræbe sig for at være taalmodig, bidrager til, at hun i sit Hjem kan have en saa rolig og heldbringende Svangerskabstid som muligt, ligesaa nødvendig er det, at hun og hendes Paarørende ogsaa udenfor Hjemmet søge at undgaa alle Forhold og Optrin der kunne gøre et heftigt Indtryk paa Sindet; alt, hvad der spænder og hidser Nervesystemet, Væddeløb, Beridderforestillinger, halsbrækkende Trapetzkunstner, stærkt gribende Skuespil, store Folkestimler, støjende Forsamlinger, sildige Aftenselskaber og lignende bør saavidt muligt undgaas, medens det derimod kan være ganske gavnligt at adsprede Sindet lidt ved jævn, og rolig Omgang med gode Venner, smaa Udflukter i en smuk Natur o.s.v.
Der gives talrige Eksempler paa, at de uheldige Paavirkninger, som vi ovenfor have fremhævet, virkelig have framkaldt meget betænkelige Følger baade for Moder og Barn, uagtet det er bekendt, at ikke enhver, der bærer sig uforsigtigt og letsindigt ad, kommer galt afsted, idet mindste ikke paa en saadan Maade, at de selv kunne mærke det; men hvem tør vel indestaa for, at ikke mange sygelige Tilstande hos Barnet skyldes uheldige Indvirkninger under Fostertiden, selv om dette ikke ligefrem kan bevises.
Det mangler heller ikke på gode råd for husmoren i en del av de bøkene som skulle kunne kalles moderne. Et eksempel er en bok som jeg har, kjøpt i 1988 men skrevet i 1978. Der er det utallige tips til rutiner for matlaging og rengjøring av huset. I tillegg er det faktisk tips om hvordan man kan jukse med stryking av sengetøy – tenk det! Det smarte trikset er å brette laknene pent og legge dem nederst i lintøyskapet. Slik vil de bli nesten helt glatte innen tiden kommer for at akkurat disse laknene skal brukes. Jeg humrer og ler…!
Selvfølgelig legger boken grundig opp til at man skal være hjemme så lenge man har barn. Om det skrives på aldri så mange måter, så skinner det tydelig gjennom at bare mødre uten skikkelig samvittighet forlater hjemmet og overlater ungene til barnehager eller dagmammaer.
Vanlig skikk og bruk endrer seg – heldigvis! Til slutt noen ord om hva som forventes av husmoren (den hjemmeværende selvsagt) når mannen er på vei hjem fra jobb:
Forbered barna
Bruk noen minutter på å vaske barnas hender og fjes (dersom de er små), kam håret deres og skift klærne dersom de er skitne. Barna er hans små skatter, og de bør se slik ut.
Minimer all lyd
Tenk på om mannen din må kjøre i rushtrafikken. Når han kommer hjem, eliminer all lyd fra vaskemaskinen (selvsagt dersom denne står på). Oppfordre barna til å være stille når han kommer. La dem bråke litt på forhånd, slik at de får det ut av systemet sitt.
Verden går fremover, den har ikke noe annet sted å gå – sa Flettfrid Andresen. Det er ganske rart å tenke på hvor opplyst og oppdatert vi følte oss for 10-20-30 år siden og hvor hjelpeløst bakstreversk mye av dette fremstår i dag. At til og med bøker om livets gang, svangerskap og fødsel kan fremstå så fullstendig utdaterte etter bare én generasjon.
PS – natt til i dag brukte jeg til å stå opp annenhver time for å spy. Skulle ønske jeg var liten og hadde en husmormamma som kunne trøste og tørke tårer når jeg er syk. I alle fall når det skjer midt på natta…
Jeg har vært på Svalbard én gang. Det er nå straks sju år siden, og denne tiden på året får meg til å huske denne reisen. Etter at mange dager med jobbing var over hadde vi én fridag før hjemreise. Den brukte vi på en fantastisk heldagstur på snøscooter inn gjennom Adventdalen, til VonPost-breen, over frosset sjø og over fjellformasjoner. Høydepunktet for dagen var utvilsomt synet av tre isbjørner! Først en mor med en unge, deretter en diger hannbjørn som gikk og været etter denne binna. Jeg har ikke lyst å tenke på hvordan det gikk med ungen når hannbjørnen nådde dem igjen…
Jeg fikk oppleve et skikkelig vinter-Svalbard, med stormer og kulde, ned mot 40 minusgrader. Men også gnistrende sol og endeløse, fantastiske formasjoner i naturen. Fjellene der er helt spesielle. Det er byen også, med god varme innendørs. Og værbitte mennesker som må like å leve litt spesielt. Her er noen bildeminner:
Jeg har tenkt mange ganger at det hadde vært fint å besøke Svalbard igjen. Men jeg er ikke så fryktelig glad i å reise. Og jeg har jo vært der. Jeg tror på en måte ikke at en ny tur kan toppe opplevelsen av denne første. Så kanskje jeg lar den bli min eneste.
Ida hadde mye moro med å bygge klossetårn i vinterferien. Det var like morsomt å rive ned som å bygge, selvfølgelig. Se som hun fryder seg!
Du husker den lille prinsen jeg skrev om? Jeg har vært på besøk og sett ham, så utrolig nusselig og skjønn. Og da fikk jeg vite at han var lovet bort. Det var både en lettelse og litt trist, for jeg hadde jo en liten baktanke med å besøke ham. Men litt en lettelse altså, fordi jeg innerst inne klarte å innse at jeg ikke er klar for enda en hund riktig ennå.
Men så kom det en telefon en vakker dag. Prinsen skal likevel selges. Og vil jeg ha ham, kanskje? Å hjelp…! Hode og hjerte byttet plass, tror jeg. Klart jeg vil ha ham. Han er jo det mest bedårende lille vesen jeg kan forestille meg. Og han er Lukas sin lillebror, og blir sannsynligvis en like skjønn hund som voksen som det vi er vant med.
Hvordan kan man si nei, liksom? Her må hele familien være med på notene. For jeg makter ikke å ta imot en liten baby, integrere ham i flokken vår, oppdra ham og få alt på stell alene. Så det ble familieråd, da. Ikke så langvarig heller. Jeg var helt nødt å ta meg sammen og ikke vende tilbake til følelsen, lukten, synet av den gode lille valpen. Jeg var nødt til å holde meg hard, steinhard. Så jeg svarte vel egentlig på mine egne spørsmål. Har vi tid? Nei. Har vi råd? Nei. Har vi plass? Nei. Orker vi en baby til etter bare to år? Nei. Valpen fortjener den aller, aller beste familien som finnes. Denne gangen er ikke det oss. Men jeg håper Tanja finner dem!
Nok en gang må jeg si at Lukas er verdens beste kompis, en superduper hund! Han er både morsom, snill, rolig, sprek, kosete, lydig og utrolig søt. Så vi savner ingenting når det gjelder hundesjarm i familien. Jeg bare MÅ slutte å se på valper, altså. Det gjør meg bare sprø i hodet 🙂
Vi ankom Solfang i går, endelig! Det har ikke vært mye hytteliv i det siste, så det kjennes utrolig deilig å skulle være her helt til helgen – en liten vinterferie. Og så mye snø som det er her! Det har aldri vært mer snø på verandaen i alle fall. Det meste skyldes nok ras fra taket, og når vi ikke har vært her for å ta unna etter hvert, så blir det vel sånn…
Vi har basa litt i snøen sammen igjen – bror Alfred og Lukas, og Karin og jeg. De er ikke så enkle å få til å posere, disse gutta. Som regel er det enklest å ta bilder bakfra. Et nydelig tokløver, synes jeg.
En deilig søndagstur i lysløypa – ikke så kaldt, men med masse nysnø. Lukas storkoste seg med å løpe fritt, snuse og få godbiter. Han syntes visst egentlig de med ski på beina var noen raringer. Og så syntes visst de med ski på beina at vi var på feil sted. Men jeg har sluttet å bry meg om akkurat det. Skogen er like mye min som skiløpernes. Og lysløypa er fin å gå tur i for meg uten ski. Dessuten har mange skiløpere også med seg hund. Skogen må vel være for alle vel, vinter som sommer. Vi hadde i alle fall en fin dag ute, vi toan!
Det fylles opp med snø på veranda, tak, plen og gårdsplass. Bra vi har snøfreser! Det er i grunnen litt fint når trærne er tunge av nysnø. Når det først er snø, mener jeg. Utenfor stuevinduet ser det sånn ut:
Sommermennesket meg har funnet ut at det noen ganger går an å like snøen. Nå har det seg sånn at det som regel er vinter når vi får snø, så det betyr vel at jeg noen ganger klarer å like vinter da. Når det ikke er for kaldt og når det ikke er så hardt at man er livredd for å ramle, når man har en gulle god kompis å gå tur med, når man har tid til å gå litt langt mens det er dagslys – da er det lettere å like vinteren. Når det snør så mye at det er vanskelig å se mer enn en meter foran seg, når den tjukke ull-lua fra Svalbard blir tung av våt nysnø, når vi går overende sammen i ei snøfonn og starter en liten luekrig – da er det ikke så nøye hvilken årstid det er. Da er det bare helt ålreit.
