Noe å glede seg til

Jeg har bestilt billetter til Nattens umusikalske dronning, en forestilling med Hege Schøyen og Jan Martin Johnsen. Jeg så klipp fra forestillingen på tv denne uka, og det så bare hysterisk morsomt ut. Showet kommer ikke til Trondheim før i slutten av oktober, så det er lenge å glede seg. Men da var det også mulig å få billetter, vanligvis er jeg for treg til å få med meg sånt.

Et skikkelig umusikalsk show å glede seg til når høstmørket er her

Forestillingen Nattens umusikalske dronning er historien om operasangerinnen Florence Foster Jenkins (Hege Schøyen). Eller rettere sagt: Hun var operasangerinne kun i sitt eget hode. Sannheten er at hun hadde svakt utviklet gehør og rytmesans, og var knapt i stand til å holde en tone. Foster Jenkins startet med å gi små konserter i lukkede selskap, men endte opp som et kultfenomen som til slutt gjorde konsert for et utsolgt Carnegie Hall. Publikums hikstende latter oppfattet hun som vill begeistring – eller i verste fall uttrykk for sjalusi for hennes talent.

Inn i Foster Jenkins liv kommer pianist Cosme McMoon (Jan Martin Johnsen). Han er den dyktige musikeren som i et desperat behov for penger møter den talentløse ”sangerinnen” og ender opp som hennes faste pianist.

Uten forkleinelse for noen av dem er Florence Foster Jenkins gjerne å sammenligne med vår egen Olga Marie Mikalsen, som kanskje mest av alt ble kjent for “Hurra for deg”-fremførelsen i reklame for Solo i 1994.

Uansett har jeg tro på at dette er en strålende forestilling og gleder meg stort, selv om det er nesten ni måneder å vente (wow – et helt svangerskap!).

Stress ned

Jeg leste en artikkel i Dagbladet her en dag. Og jeg tenkte “no shit, Sherlock” – selvfølgelig påvirker foreldrestress ungene i heimen. Det er mange stadier i barnefamiliens liv, ofte fremheves småbarnstiden som en eneste lang kamp. Stress, fart, slit og strev. Jovisst husker jeg at det var strevsomt, mest av alt fordi det meste var nytt på det stadiet. Jeg kan likevel ikke huske at det var så sønderrivende som det gjerne fremstilles i medienes beskrivelser av tidsklemme og stress. Kanskje jeg også den gangen levde min egen filosofi? Det som er helt sikkert er at gjøremålene er tallrike i alle årene man har barn i huset. Så prioritering må til.

Ekorn fanget av kamera på Vikan – tror du de har stressykdommer?

Det er vel ikke så fryktelig vanskelig å gjøre bare én ting i gangen? Bruke den tiden vi har, i stedet for å gå rundt å ønske at vi hadde mer tid? Jeg tror fast og bestemt på å skynde seg langsomt, på å overkomme hindringer steg for steg. På den måten blir ingenting uoverkommelig. Og ingen får tildelt mer tid per døgn enn andre, sånn er det bare. Så derfor er mitt enkle råd; bruk tiden godt, ikke fyll den med alt som er tungt og strevsomt, bruk den på det du , vil og kan. Ta deg tid. Fremfor alt: Bruk tiden sammen med de du er glad i!

Se på noe vakkert et øyeblikk – er det ikke verdt den tiden det tar?

 

Sjurafest

Tenk om dette er et signal om vår? En hel flokk skjærer hadde masse moro på gårdsplassen. Kort og hektisk aktivitet, og så var de borte igjen. Ikke akkurat svaler heller da, så vi må vel vente enda en stund…

Bilde fra webkamera
Ringdans, kanskje?

Selv om det er sprettkaldt, så stikker sola frem om dagene. Og jeg hørte småfugler på skogtur. Det er håp!

Enda et år

Koselig å bli ønsket velkommen til første arbeidsdag!

Jeg har nå fullført 17 år i UNINETTs tjeneste. Selv om jeg har hatt et annerledesår, så har dette vært et av de bedre. Jeg har lært enda litt mer, fått til enda flere ting og blitt kjent med enda flere superkollegaer. Og nye venner.

Midt i elendigheten med sykmeldinger, fravær, smerter og trøbbel har arbeidsgiveren vist seg som en verdifull støttespiller. Det er jammen godt å ha med seg. Og det gjør at jeg nå satser på 17 nye. Okei, UNINETT?

UNINETT har holdt til i Teknobyen siden 2002