En liten tragedie på verandaen. Det sa pang på vinduet, og dermed var det slutt for denne lille fuglen. Lukas var ganske forundret over at den ikke prøvde å stikke av da han gikk bort til den…
Vil du ikke leke?
Month: June 2012
God sommerferie
Jeg har fått en bursdagsgave på forskudd fra svigermor – en nydelig blomstervase fra Hadeland signert Finn Schjøll. Den måtte jeg sporenstreks fylle med blomster, selvsagt. Den ble virkelig flott på spisebordet. Siden det har vært en ny gråværsperiode passet det ypperlig med litt glade farger inne. Og siden jeg tjuvstarter litt på sommerferien nå, så kan jeg også ønske god ferie til deg @-}–
Jeg er vel ikke treg…
Fjortiser over hele verden bruker telefonen sin til alt. Jeg er omtrent halvt hundre, og blogger nå for første gang fra mobil. Er så vanskelig, sjø.
Må teste å legge inn bilde også – Lukas såklart, som lurer på hvor det ble av tørrfisken.
Men altså; gratulerer til meg og velkommen inn i teknikkens verden, liksom.
Slipp ungene frem
Det er ingen grenser for hva barn og ungdommer kan utrette, hvis de bare får komme til og prøve seg. Selvfølgelig kan fireåringer snekre fuglekasser.
Salig Konfucius (eller Kon Fu-tze som jeg lærte på barneskolen at han het) har visstnok sagt mye og det finnes sikkert mange meninger om ham. Men én ting jeg tror han har veldig rett i er dette sitatet:
Det jeg hører glemmer jeg. Det jeg leser husker jeg. Det jeg gjør lærer jeg.
Det sier seg nesten selv at ingen lærer å spille piano uten å ta på tangentene. Eller å strikke, sykle eller snekre uten å prøve.
Dette er et mimreinnlegg – jeg kommer noen ganger over historier og bilder fra tiden før blogg og synes noen av dem er for gode til å gjemmes bort. Tenåringene har vært små og selv om de ennå er bare tenåringer har de gjort mye. Jeg kommer nok til å mimre mer når jeg finner slike småperler 🙂
Trær meg her og trær meg der
Det vil liksom ingen ende ta, dette med trær som vokser nesten til himmels. Nå har vi tatt bort noen trær som stod langs veien, for de grodde i grunnen litt mye over naboens parkeringsplass. Men jeg kan ikke akkurat si at jeg synes det monnet så veldig.
Men vi er nødt å ta litt i gangen, ikke minst fordi vi må bli kvitt kvisten etter hvert. Det ble mye bæring og sleping etter bare disse få trærne. Vi må tenke ut noe lurt.
Litt slitsomt er det med sånt arbeid, men det hadde vært enklere om vi hadde noe sted å gjøre av hageavfallet. Nå ender vi sikkert opp med å kjøre tur etter tur etter tur til mottaket på Heimdal. Uff…
Instant sommerslank
Sånn t-skjorte vil jeg ha. Nå med én gang, til ferien. Sånn, da er den på vei i posten. Yaay!
Jonsok på haugen
På Sankthansaften tennes det bål på Stokkhaugen. Folk legger fra seg kvist og kvast og annet passende brennbart materiale i svære dunger i løpet av året, og så blir det skikkelig Jonsokbål av det. I år var været ganske fint med mye sol, men det blåste en del. Det ble tent bål likevel – litt risky etter vår smak – men vi får tro noen hadde full kontroll. På kveldsturen med Lukas passerte vi det lille bålet, det er nemlig to. Ved det store var folk samlet til grilling og is-spising.
Og så skal det vel gå mot mørkere tider igjen…
Tørrfisk er best
Tørrfisk er bare det beste i hele verden, synes Lukas. Han gjør hva som helst hvis det er utsikter til en slik godbit.
Når tørrfisken bankes på berget er det muligheter for ekstra smuler, da er Lukas ganske snar med oppryddingsarbeidet.
Og det er ikke fritt for at det blir litt rusk i bart og skjegg når man blir ivrig…
Så heldig du er, hunden. Kjekt at bestefar produserer så mye godteri!
Hvem er dere?
Jeg har en besøksteller på bloggen min og den forteller litt om dere der ute som leser disse skribleriene – hvor mange dere er og hvor i verden dere kommer fra blant annet. Jeg håper veldig at dere som jevnt og trutt gir meg en hilsen vil fortsette med det. Jeg setter veldig stor pris på tilbakemeldinger i ny og ne, og synes selvsagt det er kjekt at noen gidder å klikke innom her dagstøtt. Men så lurer jeg jo litt på hvem dere (andre) er. Dere som ikke legger igjen spor og ikke sier noe om mine enkle hverdagspludringer. Statistikken påstår at dere er en 30-40 stykker sånn i snitt, som daglig er innom. Jeg teller aldri med meg selv, så noen må dere jo være.
Gi meg gjerne et hint hvis du ser deg selv i en sånn blå søyle. Vil du ikke ha en kommentar publisert, så er det aldeles greit å si fra om det. Og hvis det er noe jeg absolutt burde la være å skrible om (eller noe jeg burde si mer om) så hadde det også vært kjekt å vite, vettu.
Forøvrig ønsker jeg alle forbipasserende en strålende fin sommer (når den en gang måtte komme)!
Kårstubukta
Jeg har en (u)vane – jeg lager mine egne stedsnavn rundt omkring. Kubakkan, for eksempel. Det heter jo egentlig ikke det oppi bakken her. Men inni hodet mitt er det veldig riktig navn på bakkene der det beitet kyr i gamle dager. Og etter hvert så skjønner i alle fall mine nærmeste hvor jeg har vært når jeg bruker navnet omatt og omatt.
På Vikan står den gamle kårstua som tilhørte gården fortsatt. Nedenfor den er det en fin liten bukt med en fin liten badestrand. Og hva er vel mer naturlig enn å kalle den for Kårstubukta? Det er en veldig passe liten spasertur fra hytta og morgenturen med Lukas går ofte dit. Han synes det er morsomt å vasse i sjøkanten, og nesten like morsomt å gjemme seg i det høye gresset der blomsterenga skråner ned mot sjøen.
