Category: familie

Jeg vil ha en liten hund

westhighlandwhiteterrier_quirozJeg ønsker meg hund. Vel, egentlig ønsker jeg meg katt. Men det vil ikke Olav ha (han liker ikke katter) og jeg innser at det er mer trøblete med en katt ettersom vi er så mye på farten. Vi kan ikke være avhengig av noen til å passe katten eller vente på at det passer for den å komme hjem før vi kan ta den med noe sted. Det er noe annet med en hund, den blir jo mye mer et familiemedlem. Jeg tror jeg faktisk kan tenke meg en hund som selskap når jeg ellers er alene. Det blir nesten som å blogge, bare at jeg kan si det jeg tenker på til et levende vesen 🙂

norfolkSå jeg ønsker meg altså hund, men jeg er ikke helt sikker på hva slags. Jeg tror den skal være liten. Men ikke sånn veskehund. Og det er fullstendig uaktuelt å ende opp med å reise rundt på utstillinger og sånt. Jeg vil ha en hund for kos, ikke for prestisje. Det er selvsagt også spørsmål om hvem som skal være sjefsansvarlig. Hvem skal gå tur når ingen andre gidder? Jeg går gjerne tur jeg, men jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at morgenturen kan bli et problem noen ganger. Morgener er gjerne veldig tidlige, og det er ikke så sikkert at jeg er helt klar for det alltid.

norwichDet er mange raser som er sånn omtrent passe. Kanskje velger jeg en terrier, eller en spaniel, eller en collie? Jeg har også tenkt på muligheten for å finne en omplasseringshund, eller gjøre en prøverunde som fôrvert.

Jeg liker veldig godt westie’n. Den er passe liten og er jo aldeles bedårende å se på. Tro om den alltid vil være skitten, ettersom den er så hvit? Og norfolk-terrier er også en skjønn liten hund, sammen med norwich-terrier. Forskjellen på disse to siste er vel omtrent bare hengende eller stående ører.

Det koster jo litt – 12-15.000 for en valp. Kanskje det uansett er greit om jeg sparer til det da, kanskje. Jeg kan uansett undersøke litt om det er mulig å finne en passende hund ikke så fryktelig langt unna. Det er vel ganske uaktuelt å reise land og strand rundt. Og noe juleønske er det vel litt sent å komme med nå 🙂

Gratulerer med dagen lille venn!

108-0859_IMGMargrete er 19 år i dag. Hun har nettopp fått sin røde beret og jeg er så stolt av alt hun gjennomfører! Nå er hun akkurat kommet hjem på juleperm, hun skal være med på hytta og feire jul sammen oss før det kanskje er andre planer rundt nyttår.

I dag blir det feiring på haugen for både mamma og Margrete, mamma har bursdag på tirsdag og det blir ofte felles selskap for disse to. Det spesielle i år er at vi greier å samle alle – søsken, barn og kjærester. Det blir vel stor jubel og stas tenker jeg!

Margrete var 10 år gammel på dette bildet. Tiden flyr…

Klar for det normale

Jeg er faktisk klar for uken som kommer. Jeg vet ikke om noe som skal hindre vanlige arbeidsdager, volleyballtreninger, ærend og småinnkjøp til hytta, eller muligheten til å avspasere noen timer på fredag for å sette kursen mot Solfang igjen. Denne helgen fikk vi faktisk en del oppløftende små og store nyheter, og jeg kjenner en anelse optimisme snike seg innpå. Olav startet helgen med en vond rygg, og jeg tenkte at det var bare det som manglet… Jeg så for meg ham liggende i sengen hele helgen. Men heldigvis gikk det over! Og nå ser han bra ut igjen. Og jeg er mer enn klar for alt som er normalt og vanlig.

  • Patrick tok sine første skritt alene på krykker, nå er han på rehabilitering og intens trening
  • Elin er ute av respiratoren og puster fint, litt trøbbel med å snakke men kommer seg raskt
  • Mamma er i strålende humør (og cupfinalen gjorde det enda bedre) og det er herlig å se henne sånn
  • Pappa har fylt båten med diesel og forbereder en tur på havet i morgen (noe som virkelig topper hans humør)
  • Vi har tisset på egen do
  • Jeg fikk brent masse emballasje på et kjempebål i fjæra – ren terapi
  • Ingen av oss har det fjerneste symptom på svineinfluensa

Vi gjorde en teit feil med kjøleskapdøra i dag, men jeg bestemte at tabbekvoten er bortimot ubrukt og derfor tillater vi oss å ikke bry oss om det. Jeg antar vi begge gikk på autopilot og monterte dørhåndtaket nøyaktig likt den forrige døra. Men en kjøleskapdør og en oppvaskmaskindør åpnes ikke akkurat på samme måte… Jaja, vi kjøper en ny dør og har en i reserve til oppvaskmaskinen.

Flere oppdateringer komme nå som vi holder på å flytte inn. Den eneste gjenstående hodepinen er strømmen, som jeg håper er på plass i slutten av måneden.

Jobb, vaksine og pleie

Tvillingene, Olav og jeg ble vaksinert mot influensa  A, H1N1 i går. Sondre var veldig syk da han var under to år, og ble vurdert til å tilhøre risikogruppen. Helsestasjonen mente vi alle kunne få vaksine samtidig, bare for å være sikre på at ingen av oss sprer viruset. Vi stønnet og klaget en del i går på grunn av skikkelig stivhet i armen (bortsett fra Olav som ikke kjente noe) men i morges var alt mye bedre igjen. Beskyttelsen vil ikke være komplett før om en uke eller to, så vi må vel fortsatt passe litt ekstra på.

Kolla ble syk i går. Jeg kjørte noen ærend for ham, kjøpte litt mat og drikke, og jeg dro til apoteket og skaffet Tamiflu som heldig nok ble fritatt for reseptplikt i dag. Han måtte fylle ut et erklæringsskjema med allergispørsmål og sånt, men det er nok ikke tvil om at han har fått influensa. Nøff!

Det blir ikke så gøy på jobb neste uke uten Kolla og enda flere borte. Jeg må skjerpe utholdenheten på jobb og hjernekapasiteten min. Det er kanskje på tide å gjøre uansett. Det er litt mye som foregår for tiden, men i morgen har jeg i alle fal lkomplettert to hele jobbuker. Det er jo ganske bra, jeg føler jeg er i gang tross alt.

Halvgått uke

Patrick gjør fremskritt, han er ute av sengen minst en gang om dagen og har til og med på seg klær igjen. Han har selvfølgelig fortsatt en lang vei igjen. Men han blir bedre dag for dag. Hodet er også mye bedre, så han kan se på TV og sånn. Jeg er vettskremt hver dag for at han skal ende opp med en eller annen permanent skade på kroppen sin, men jeg er også optimist og tror han vil bli helt perfekt igjen. Humøret stiger jevnt og jeg er imponert over motet og evnen til å glede seg over små ting, som å få vasket håret!

Mamma mistet mamman sin denne uka, selvsagt et følelsesmessig tilbakelag som gjør enda en endring i rutinene. Men mamma er forbausende sterk. Hun er sitt gode gamle jeg igjen, hun har til og med farget håret – skikkelig kult! Herceptinbehandlingen går sin gang, jeg tror det nærmer seg halvveis snart. Nedtellingen til giftfri har begynt.

Elin med infeksjonen er fortsatt veldig syk. Hun ble flyttet til intensiven og koblet til respirator for noen dager siden. Det har vært noe fremgang ettersom infeksjonen er identifisert til å være vannkopper. Men hun har dem innvendig; hele lufveissystemet og svelget er fullt av vannkopper. Jeg har aldri hørt om dette tidligere, men har fått høre om andre tilfeller etter at jeg fortalte om Elin. Olav og jeg er faddere til hennes yngre søster. Siste nytt var at temperaturen hennes var gått litt ned, vi krysser fingrene!

Hvil i fred, Oa

roseMormor døde i dag. Hun hadde 18 barnebarn (hvis jeg har telt riktig) og en anselig mengde oldebarn (som jeg ikke en gang kan prøve å telle). Mine unger kalte henne Oa, kortversjonen av oldemor. Det er på en måte godt at hun slipper å lide mer. Hun har funnet fred nå. Selvfølgelig er det trist, fryktelig trist.

Hun var den siste av besteforeldrene mine. Og hun døde på bursdagen til den andre bestemoren min, farmor. Selv om jeg ikke hadde så mye kontakt med mormor vil jeg alltid sette pris på henne og hennes minne. Fordi hun bodde langt unna var det alltid spesielle anledninger når vi reiste dit. Feiringene av bursdagene hennes har vært en flott arena for å møte de mange slektningene de siste 15-20 årene. Neste møte blir en ganske trist anledning i den lille hjembygda hennes. Hvil nå, mormor. Du hadde et langt, langt liv.

Jeg trenger gode nyheter

De siste dagene har ikke vært så gode. Patricks ulykke var den verste og det mest skremmende så langt. Han har vært en del våken i dag, men har store smerter. Han sover selvfølgelig mye, og jeg regner med han får passe doser med smertestillende medisiner så han slipper å plages mer enn nødvendig. Ikke så mye nytt i dag, vi må vel venne oss til å få dem i små porsjoner en stund. Krysser fortsatt fingre for deg, Patrick!

Patrick ble hardt skadet i ulykken

Mormor er veldig syk. Hun fylte 93 for en måned siden. Nå har hun en trasig lungebetennelse, og kan ikke kommunisere noe særlig. Det er ikke noen tvil om at hun er veldig ukomfortabel. Jeg håper hun får den hjelpen hun trenger. Det er trist at hun bor så langt unna, det er ikke noen enkel måte å stikke innom for å treffe henne. Og kanskje hun ikke ville vite at jeg ar der. Eller om hun gjorde det; kanskje hun ikke kunne huske hvem jeg er. I det hele tatt veldig trist, men jeg skulle ønske at hun ble frisk igjen.

Olav var på MR med skuldrene sine for et par uker siden. Han har vært sykmeldt i mer enn to måneder, men er ikke blitt bedre. MR’en fortalte tydelig hvorfor. I tillegg til alvorlig slitasje har han avrivinger i senefester på begge sider, noe forkalkning og en drøss med latin jeg egentlig ikke forstår. Bortsett fra det åpenbare; han har vondt og det er en grunn til det. Han er nå satt i kø for operasjon, men vi vet jo ikke hvor lang tid det vil ta før han får den. Jeg vet at han ønsker å være sterk og fungerende, og det er hjerteskjærende å se på at han ikke kan gjøre det han vil.

Mamma fortsetter behandlingen for kreft. Det er en viss trøst i langtidsplanene for behandlingen, men jeg venter fortsatt på at de skal komme og si at hun er bra. Ikke noe mer kreft, ikke mer gift, ikke flere sykehusturer. Det er herlig å se henne i vigør igjen, hun gjør tingene sine nesten helt som før. Jeg ser virkelig frem til at den underbevisste tanken på at hun har kreft forsvinner.

En annen slektning i Olavs familie er også på sykehus med en uidentifisert infeksjon. Hun er bare en ung jente og nå på isolat på infeksjonsavdelingen. Det ser i det minste ut til at det ikke er svineinfluensa.

Så armen min blir bare en detalj. Ikke verdt å nevne en gang. Den er bedre og jeg er tilbake i full jobb. Det begynte nesten å bli pinlig å bestille nye legetimer. Jeg skal greie meg, i alle fall til Olav, mormor, mamma, Elin og Patrick er bedre!

Jeg lengter etter gode nyheter. Hvis du har noen, så ikke nøl med å si fra.

Brrrr….!

Vi har lagt om til vinterdekk på bilen. Jeg syns det er alt for tidlig med vinter i september! Og jeg liker vel egentlig veldig lite med vinteren generelt. Jeg like en koselig innekveld med stearinlys, en film eller en bok, fyr i peisen og et behagelig pledd. Men jeg liker virkelig ikke glatte veier og den håpløse tilgangen til alle steder med snø og is over alt. Jeg skulle vel vært bjørn, så kunne jeg sovet hele vinteren. Men da ville jeg gått glipp av stearinlys-greia.

September er kommet til slutten, jeg kan ikke huske en september med så mye regn noen gang. Den siste uken har det i tillegg vært mye vind. Temperaturen varierer, men nå er det kaldt og ikke noe mer håp for sommer i år. Jeg får se frem til våren på hytta.

PS: Jeg husker fortsatt pogramleder Odd Grythe fra barndommens TV som spurte en utenlandsk gjest: “Do you have pigs in your decks?”

Gratulerer med dagen, mormor

roseMormor fyller 93 år i dag. Jeg skulle ønske jeg kunne ringe henne for å gratulere, men hun er ikke lenger i stand til å snakke, høre, forstå eller huske mye. Jeg ønsker at jeg hadde tilbragt mer tid med henne og at jeg ble bedre kjent med henne mens jeg kunne. Det er litt av en historie hun har vært vitne til – tenk bare på å være ung i 20-årene, se kriger komme og gå, utviklingen av biler for alle, TV i hvert hjem, telefoner tilgjengelig ikke bare i hus men for alle store og små individer… Faktisk lurer jeg ofte på om noen generasjon vil oppleve noe lignende. Jeg feirer dagen hennes likevel jeg. Gratulerer med 93 mormor!