Vi har visst en stund at Lukas burde få fjernet tannstein. Derfor bestilte jeg time for tannstell hos dyrlegen i Namsos mens jeg likevel er her uten så mye program. Nå er tennene rene og hunden litt slapp – behandlingen foregår i narkose. Men Lukas var særdeles fornøyd med enkel servering av ren karbonadedeig til middag.
Slapp voffse med grønn bandasje
Været har slått om fra noenlunde ok til skikkelig drittvær, så det blir litt mer inneliv enn planlagt. Det passer forsåvidt greit når vi skal bruke tid til å komme oss i form begge to.
På dyrlegekontoret henger det en herlig synstestplakat i hundehøyde, teksten under sier: Måtte du ha snuten helt borti for å få med deg nederste linje? Da kan det være på sin plass å be han du har med deg på tur å ta deg med til dyrehospitalet for en liten sjekk. Bra plakat, synes jeg!
Resten av verandarekkverket er ferdig malt. Nå er det bare de irriterende bordene bak takrennene på boden som står umalt på hytta. Været har vært litt jojo hittil i denne rekonvalesensuka mi, men det har da glimtet til med sol innimellom. Og det er egentlig ikke noe sted jeg heller vil være når det ser sånn ut.
Ferdig malt rekkverk – puh!
Som den observante leser kanskje har fått med seg, så er jeg glad i regn også jeg. Når jeg tenker grundig etter, så er det vel ikke noe sted jeg heller vil være når det er ruskevær heller. Bortsett fra hjemme, da. Rain or shine – hytta eller hjemme – godt åkkesom! 🙂
I Stockholm finnes det en bitteliten skulptur i Bollhustäppan i Gamla stan. Jeg har aldri sett den, men neste gang jeg er i Stockholm står den på planen for et besøk. Skulpturen er bare 15 cm høy og regnes som den minste i Sverige. Jeg ble oppmerksom på den gjennom en beskrivelse i en krimbok:
EN ENSOM GUTT i jern, bare femten centimeter høy, sitter med armene rundt de opptrukne beina sine i bakgården til Finska kyrkan i Gamla Stan. [ … ] Alle tre står tause og ser på den lille gutten i jern, Stockholms minste offisielle kunstverk. Joona bøyer seg fram og klapper det blanke hodet på figuren. Metallet har kroppsvarme etter en dag i sola.
Nysgjerrig som jeg er måtte jeg jo lete opp litt informasjon om denne Pojke som tittar på månen eller Järnpojken.
Femten centimeter skulptur. Det er ikke så mye.
Pojke som tittar på månen är Sveriges minsta offentliga skulptur. Verket bygger på en av konstnärens barndomsupplevelser; när Liss Eriksson inte kunde sova satt han hopkrupen i sin säng och tittade ut genom fönstret på månen. Skulpturens formspråk är stiliserat. Återhållsamheten i formen kontrasteras av värmen i uttrycket.
Detta är nog ett av stadens mest omtyckta verk. Den lille pojken verkar väcka ömhetskänslor hos betraktarna. Det har förekommit att folk stickat både halsduk och mössa till skulpturen och huvudet börjar bli blankt av alla välmenande klappar.
… for det kan jo hende han fryser
Sånt kan man altså ramle borti bare fordi man er bokorm, de mest uventede fakta dukker opp innimellom. Enda en god grunn til å stupe ut i bøkenes verden! Boken (Paganinikontrakten av Lars Kepler) var spennende den, selv om skulpturen ikke hadde noe med handlingen å gjøre.
Under hyttebyggingen har vi felt nesten alle trærne på tomta. Noen ble felt for å få tilgang med gravemaskin, noen på grunn av utsikt og de fleste for at hytta skulle få plass. Nå spirer og gror det litt over alt igjen, heldigvis. Ved hundehuset har jeg i et par år puslet rundt en bitteliten bjørkeplante. I fjor klipte jeg den litt i håp om at den skulle bli mer robust, og nå ser jeg til min glede at det spretter nye skudd på den igjen. Ikke akkurat store busken ennå, men kanskje det blir et nytt og flott tuntre i løpet av noen år?
Bjørkeløv om våren er deilig å se!Foreløpig er Lukas mange ganger større enn tuntreet...
Jeg er aldeles tom i hodet. Eller – det er ikke helt sant. Jeg er visst mer tom i fingrene. Jeg mangler rett og slett skrivekløe. Det har ikke skjedd meg ofte. Jeg skulle skrevet om plantene som vokser i drivhuskassene eller om våren som er skikkelig i gang ute. Noen ord om operasjonen min som er over og hva jeg skal fylle rekonvalesensdagene med. Jeg skulle fortalt om hunden som er lykkelig når det er folk hjemme hele dagen og jeg skulle beskrevet lengselen til hytta der jeg håper å tilbringe litt tid. Men så er det liksom helt tomt. Jeg får skrive om alt dette senere når det begynner å krible i fingrene igjen.
I dag var det for første gang skikkelig vårfølelse og helg samtidig, ikke dårlig! Det smakte ekstra godt etter at vi våknet til nysnø i går. Vi har gjort unna masse vår-greier, selv om vi ikke har rukket alt på én dag. En deilig avslutning på helga med lang-lang tur med Lukas nå i kveldssola. Han fikk løpt fra seg både med og uten pinne, nå synes sikkert han også det er greit å slappe av litt (selv om det skal være fotball på TV resten av kvelden).
Når det minker med snø får man ty til andre favorittsysler – jeg ble litt lattermild da jeg igjen fikk se Lukas lukte på blomster. Akkurat som i fjor sommer var han svært omhyggelig i arbeidet, det skal luktes fra øverst til nederst. Midt i en stor samling med leirfivel tar det litt tid når man skal være så grundig 🙂 Joda, hunden liker vår og sommer også han.
Frøene er i jorda og de aller første spirene til det som skal gro i drivhuset har kommet opp av jorda. Foreløpig har tomat, agurk og squash begynt å røre på seg i kassene inne.
Bittesmå tomatplanter som skal vokse seg store og sterke
Drivhuset er neppe stedet for disse små stakkarene ennå, vi må vel vente enda litt til før varmen tar knekken på den siste snøen.
Ikke så gjestmildt for sårbare småplanter ennå...
Når jeg er ferdig med operasjonen i neste uke skal jeg sette i gang med ruccola, persille, salat, løk og noen blomster. Å, som jeg gleder meg! Det er så godt å se at det gror!
Jeg er en skikkelig sucker for krim. Film, tv og bøker – bring it on! Nå som påsken nylig er overstått har jeg selvsagt lest en drøss med krimbøker. Men jeg begrenser meg ikke til påska, hånei! Så snart jeg oppdager en ny bok av en av mine favoritter er det shop-shop. Og når jeg oppdager en helt ny (for meg) forfatter der jeg kan fråtse i 3-4 uleste perler, ja da er opptil flere uker reddet.
Mulig jeg er litt treg av meg (uten at noen blir overrasket av akkurat det) men jeg har altså akkurat oppdaget to nye knallbra krimforfattere. Jeg starter med den danske.
Jussi Adler Olsen har skrevet bøker lenge. Men det var hans bøker om etterforskeren Carl Mørck og Avdeling Q som fanget min oppmerksomhet nå i vår. På et blunk hadde jeg lest de tre første; Kvinnen i buret, Fasandreperne og Flaskepost fra P.
Et hode fullt av spenning
Jeg skal overhodet ikke røpe noe fra bøkene, annet enn et kort sitat fra Mørcks assistent Assad, som bringer en fabelaktig dimensjon av humor inn i de ellers tragiske historiene. Mulig du må bli litt kjent med ham for å forstå hvor morsom han er.
“Det er som sand på kamelrygg. Noen ganger det klør i ræva, andre ganger ikke. Spørs hvor tykk hud er”
Og så skal jeg bare si: Topp krim, for de som liker krim. Løp og kjøp, eller løp og lån! Nå går jeg og tripper mens jeg venter på Alfabethuset og Journal 64.
Og så over til svensken. Eller svenskene, må jeg vel si. Lars Kepler er et pseudonym for ekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho (ja, hun måtte jo bli forfatter) Ahndoril som som skriver krim sammen. Jeg så et tv-program med dem og ble litt nysgjerrig.
Hun er Lars, han er Kepler – sier de selv
Og jammen dukket den nyeste boka deres opp som månedens i bokklubben. Her har jeg altså startet i feil ende. Men det gjør antagelig ikke noe – selv om jeg skal lese de tidligere bøkene så snart jeg får dem i hus (Hypnotisøren og Paganinikontrakten). Jeg kan allikevel på det varmeste anbefale Ildvitnet.
Spenning over mer enn 600 sider
En uhyggelig og spennende historie, med en etterforsker – Joona Linna – som (selvsagt) er litt ute å kjøre i sin formelle ansettelse, men som fremstår som usedvanlig sympatisk og naturlig nok eksepsjonelt dyktig. Bi-historien om hans person er også særdeles spennende. Det kan jeg like.
Bøker – bøker – bøker…
Jeg har forøvrig pløyd gjennom enda et par forfattere tidligere i vinter – Lee Child sine bøker om Reacher var litt mer actionpregede spenningshistorier, sånn James Bond møter Dirty Harry, kanskje. Men spennende og lesbare nok! Rekkefølge ikke veldig vesentlig – jeg leste sju på rappen: Fellen, Slakteren, Gjesten, Haikeren, Livvakten, Ett skudd, Hardt mot hardt.
Til slutt vil jeg nevne forfatteren Carl Hiaasen. Selv om navnet er norskaktig, så er dette en amerikansk forfatter. Han skriver spennende krim med en uovertruffen humor. Jeg leste to (lånte) på engelsk – Basket Case og Skinny Dip. Begge var veldig bra, den siste så midt i blinken for meg som det kan bli. Jeg leste at HBO har planer om å lage tv-serie av Skinny Dip – den gleder jeg meg til!
