Om familie, jobb, fritid og livet generelt

Vi tok en siste tur til Stavsjøen – Lukas så ut som han tok farvel. Men hit kommer vi sikkert tilbake, så fine turstier som det er rundt sjøen.

Hadet, vannet! Vi sees sikkert siden

Lukas hadde antagelig egnet seg som badevakt. På skoleavslutningen hadde han sitt fulle hyre med å passe på alle ungene som var ute i sjøen, han ville nok helst sørge for at alle kom på land. Han svømte til og med – helt frivillig.

Lukas vil hente alle ungene inn fra sjøen

Vi har vært på avslutningsgrillfest for sjetteklassen på Sveberg skole. Ungene badet til og med, som skikkelige vikinger. Det var ganske spartansk utstyr vi hadde med oss, det meste av pikniksaker ligger nedpakket ett eller annet sted. Sondre så ikke så mørkt på det – æ gjør som i steinalder’n æ. Og det kan da neppe skade å spise med fingrene i blant!

Sondre koser seg med grillmaten etter et bad i sjøen

Tobias har lånt en sparkesykkel. Og prøvd den nedover Dalabakkan. De som vet hvor bratt det er der vil forstå at det kunne gå gæli…

Tobias tryna

Men det gikk bra, altså. Ingen varige mén, ingen brudd og ikkeno blod.

Da jeg var lita jente og bodde på Stokkhaugen gikk det kyr på beite sånn omtrent sør for huset vårt. Og disse bakkete beitene døpte vi selvfølgelig Kubakkan. Jeg har ikke vært så mye på tur i boligfeltet siden jeg flyttet hjemmefra – det har liksom ikke vært noen grunn til å gå gatelangs. Men nå er det annerledes, Lukas og jeg er i ferd med å finne de nye stiene. Og det var et gledelig gjensyn med Kubakkan, som faktisk er bevart som grøntområde. Det regnet riktignok i bøtter og spann, men det syntes vi ikke hadde noe å si.

Kubakkan er der fortsatt, med engblomster, trær og like mange bakker som før

Nok en kveldstur er unnagjort. Tobias ble med på hele runden denne gangen. Lukas er ertelysten som få når han har fanget en pinne. Hvem som vant? Jeg tror bildet taler for seg selv

Haha, gjett hvem som løper fortest!

Det er en del ting som blir gjort for siste gang nå om dagen. Ikke at jeg har planer om å ikke gjøre de samme tingene. Men det går ubønnhørlig mot slutten på mine 19 år som innbygger i Malvik kommune og jeg har for eksempel betalt for renovasjon for siste gang. Og en del av turene jeg og Lukas bruker å gå har vi nok også gått for siste gang. En del ting er litt vemodig og andre ting like mye en lettelse. Nye regninger kommer sikkert like trofast på ny adresse.

Lukas og jeg må finne mange nye stier til korte og lange turer. Den korte varianten av kveldsturer har vi ofte gått i nærskogen – Bjørnmyratoppen, som jeg kaller den inni hodet mitt (jeg aner ikke hva den heter). Disse dagene har det vært en regnvåt opplevelse – men koselig likevel!

Kanskje siste tur på Bjørnmyratoppen?

Det er nytt liv på vei. Mamma og pappa har flere fuglekasser i trærne rundt Utsikten, og i én av dem er det montert et kamera. Det er alltid morsomt å høre om fuglene, kampen på boligmarkedet og hvem det er som til slutt vinner plass til sin lille familie. Denne gangen har en kjøttmeis flyttet inn i den overvåkede boligen, og det er hele ni egg som skal passes på, ruges og forhåpentligvis klekkes. Pappameisen er faktisk innom med mat til mor innmellom. Artig underholdning

En samvittighetsfull meisemor på reiret sitt

Med ni egg skulle det være mulighet for en bra søskenflokk

Olav kikker innom "Birdie TV"

Lukas elsker å være på hytta. Det er akkurat som han forstår når vi skal dit, at pakking til hyttetur er tydeligere enn alle andre slags pakkinger vi foretar. Han er imidlertid ikke veldig glad i å sitte lenge i bilen. Han har aldri protestert på biltur, kort eller lang. Men noen ganger er han en smule vrang når han skjønner at han skal plasseres i buret. Allikevel virker det altså som biltur og innburing for hyttetur er okei – å være på hytta er belønning nok.

Sukk – stengt inne igjen...

Når det gjelder ting som spirer og gror er jeg ganske lett å glede. I den lille hagen på hytta har jeg i dag sett mange lyspunkter! En bittebitteliten bjørkekvist skyter i været like nedenfor den store grana som vi har tatt ned (og laget bord med skiferplate oppå stubben). Jeg har puslet og passet den lille planten, og nå ser den både sterk og frisk ut. Kanskje den greier å vokse seg stor og bli et slags tuntre om noen år?

Nesten ikke mulig å se, men kanskje den lille bjørka klarer seg?

I fjor plantet jeg en del stauder i skråningen, og det er så kjekt å se at de kommer i år også. Denne lille planten heter lammeøre. Den ser kanskje ikke så spesiell ut, men du burde ta en tur og kjenne på den med fingertuppene – da skjønner du hvorfor den har fått det navnet! Den får søte små blomster på sensommeren, så det er litt mer med den enn bare de myke bladene.

Utrolig myk og dunete lammeøre som spirer og vokser i år også

Timianplantene har også blitt grønne og frodige. Jeg håper de greier å spre seg litt utover i løpet av sommeren. De lukter så godt.

En liten favoritt – timian

Og så ser jeg til min store forbauselse at epletreet – eller eplepinnen – likevel har overlevd rådyrenes herjinger i vinter. Da skal den få en sjanse til, ettersom vi fikk hele tre epler på den i fjor.

Epletreet ved hundehuset har fått nytt liv

På den andre siden av hundehuset har jeg satt ned en liten kjeglegran. En dag blir det kanskje et juletre til å ha utelysene i? Jeg satte ned noen tulipanløker i fjor også, og det er nesten et lite under at noen av dem overlevde. Lukas var nemlig særdeles behjelpelig med gravingen etterpå. Han fikk tydeligvis ikke gravd opp alle, så nå blir det vårblomstring i solveggen der også.

Tulipaner og juletre

I tillegg er det masse markjordbær, blåbær og tyttebær som boltrer seg fritt i skråningen. Når jeg kommer skikkelig i gang skal jeg luke unna alt jeg ikke vil ha – hestehov, løvetann og geitrams er det litt for mye av – og finne enda flere stauder som kan dekke hele den koselige lille flekken. Mitt lille stykke Norge.