Om familie, jobb, fritid og livet generelt

Det er ikke alltid ungene sprudler over å måtte gjøre lekser utover ettermiddagene – for å si det forsiktig. Og ærlig talt synes jeg det tidvis grenser til mishandling å forvente at lese- og lærelyst er på et fornuftig nivå etter en skoledag (les: arbeidsdag) på 6-8 timer. Det er da ikke noe mindre strev for skolebarn enn for en som er på  jobb. Kjenn etter selv da – ville du brukt de første (eller de neste) timene du har fri etter jobb til å lære noe nytt som du må vise sjefen din i morgen?

Ett punkt på lekseplanen har vi likevel kommet rimelig greit gjennom, nemlig kravet om lesing. Så lenge tvillingene til en viss grad får velge lesestoff selv, så er de ganske aktive på den fronten. Og så er ikke jeg veldig tung å be når det gjelder å skaffe lesestoff. Veldig lett-bedt, faktisk. Her kommer en anbefaling for de som trenger egnet barne- og ungdomslesestoff; bokserien En pingles dagbok. Disse er lettleste, morsomme, litt barnslige (men til og med lesbare for voksne) og bittelitt illustrerte. Hittil har det kommet seks bøker i denne serien, som handler om Greg – skrevet i dagbokform. Les, lær og le – tre ting på én gang!

… pessa på blomsterkassa mi!

Det var meldingen jeg fikk av en nabo her om dagen. Jeg gikk i mine egne tanker – det gjorde sikkert Lukas også – og tuslet mot lysløypa mens hunden svinset og snuste som vanlig. Så hørte jeg et kraftig “HEI” bak meg, men jeg så ingen. Da kom det igjen, enda høyere, og der kom sannelig en furie i tøfler løpende opp i lysløypa, etter oss. Der fikk jeg en overhøvling av de sjeldne – at jeg kunne la bikkja løpe løs og pesse på blomsterkassan var altså det verste hun hadde opplevd, denne furien.

Joda, jeg la meg så flat som det er mulig å legge seg, beklaget på det sterkeste, lovte at det aldri skulle gjenta seg og alt det der. Jeg presiserte dog at hunden ikke løp løs, han var i bånd. Men i egne tanker legger jeg ikke alltid merke til de mikroskopiske stoppene han gjør for å skvette. Stopper han for større forretninger ser jeg det selvfølgelig.

En liten pitstop – som mor ikke alltid får med seg

Jeg har altså ikke tenkt at det skal gjenta seg. Jeg kommer ganske enkelt aldri til å gå akkurat den veien opp til lysløypa flere ganger. I ettertid synes jeg det var feil av damen å reagere på denne måten, men jeg har så mange andre fine turveier å bruke at hun skal slippe å stå bak kjøkkengardinen for å følge med oss flere ganger. Ja, jeg skjønner at det er ukult med hundepiss opp etter husveggene. Men denne blomsterkassen var fullstendig nedsnødd, sto omtrent midt på gårdsplassen og jeg vedder på at Lukas ikke ville vist den minste interesse for den om ikke en annen hund hadde pessa på den før ham. De stakkars dråpene forsvant helt sikkert med snøen som smeltet i dagene etterpå. Dessuten var hunden i bånd, jeg slipper ham ikke løs i boligfeltet og veldig sjelden i skogen. Kanskje hun egentlig hadde tenkt å finne en grunn til anmeldelse for brudd på båndtvangen, hva vet jeg – hun virket i alle fall skuffet når jeg faktisk viste henne hele båndets lengde. Kanskje hun er lei av passering over gårdsplassen sin og bare har ventet på en grunn til å jage folk? Eller kanskje det faktisk er mange tilfeller av hundepessing rundt huset hennes. Jeg har ofte observert en katt rundt dette huset. Kanskje er det ikke hennes, men i ettertid har jeg tenkt at jeg burde spørre henne om hvor katten hennes pesser.

Det begynner å bli noen år siden jeg kjøpte nye briller – tre, for å være nøyaktig. De brillene er fortsatt gode de, men siden det er progressive glass i dem, så er de ikke like gode som lesebriller for en lese på senga-lesehest som meg. Der har jeg som regel brukt billigbriller og andre enstyrkebriller som har vært tilgjengelige. Olav fikk med et sånt par på kjøpet da han fikk nye briller, de passet utmerket til meg. Men du vet, ligge på puta og lese er ikke alltid det samme som å ligge helt i ro. En vakker dag var det en snuoperasjon som gjorde slutt på de gamle enstyrkebrillene. De ble så skjeve at jeg ikke klarer å plassere dem lenger…

Ikke lett å se kanskje? Men disse sitter ikke særlig bra på nesen...

Så da tok jeg en stor avgjørelse – nye sengebriller måtte til! Og igjen blir jeg litt forundret av prisen på ting. Jeg kjøpte altså helt nye briller, til den nette sum av 59 kroner. De gjør jobben, sitter godt og har riktig styrke. Hva i all verden er det brillebutikkene klarer å bruke så hinsides mye penger på ved tilpassing av briller? Jeg synes i alle fall disse er helt okei. Nå kan krimbøkene fortsatt slukes før sengetid.

Litt tøffe disse, vel? Jeg skal pusse dem, ser jeg...

Jeg har funnet oppskriften. Hvordan sette pris på helgen. Det er bare å jobbe ræva av seg hele uka, ha fri når det er helg og gjøre det man liker aller best akkurat da. Jeg har liksom prøvd det før da, men nå ble det en skikkelig aha-opplevelse. Etter månedsvis med masse tid hjemme og liten forskjell på arbeidsdag og helg hadde jeg omsider både fredagsfølelsen og tid til å nyte minutter, timer og dager hjemme. Lukas og jeg brukte søndag formiddag til å gå en skikkelig tur i solskinnet. Det var sjeleterapi. Og kanskje også en liten fysikkopptur – jeg må virkelig komme meg i gang med trening nå.

Sånn ser vi ut på tur, vi go'kompisan!

Lukas ser ikke ut til å være det minste lei av vinteren. Han får bare ikke nok av snø, basing, løping, graving. Etter at vi kom hjem fra hytta til enda en omgang nysnø har han hatt storarbeid med å snuse opp dei faste postane, med å markere på alle de kjente buskene og hjørnene og med å løpe ut i hver eneste brøytekant for å velte seg rundt. Lysløypa er fortsatt en favoritt. Hvis vi passer på å gå tur når skiløperne er hjemme, så får vi boltre oss ganske fritt der.

Sånn ser jeg oftest hunden når vi er på vintertur

Nå har det regnet noen dager igjen – til min glede og hundens sorg. Hvis jeg skal gjette, så tror jeg kanskje han får oppfylt ønsket om nysnø før jeg får oppfylt mitt ønske om vår…

Denne vinteren har det vært ekstra viktig for meg å ikke ramle på glatta. Jeg har prøvd ymse varianter av brodder, og til og med slitt ut mer enn ett par. Brodder er jo knalldyre, jeg har sett eksempler helt opp i fem hundre kroner! Nå har jeg funnet et par superbra brodder – som til alt overmål var kjempebillige og i riktig størrelse. Herligheten fant jeg på Mekk i Namsos, og prisen var 59 kroner. Til den prisen har jeg bare sett sånne mikroskopiske greier som ser mer ut som armbånd enn trygghet på isen. Way to go, sier jeg!

Nå kan det bare være blankis, jeg går trygt!

Jeg har vært på Svalbard én gang. Det er nå straks sju år siden, og denne tiden på året får meg til å huske denne reisen. Etter at mange dager med jobbing var over hadde vi én fridag før hjemreise. Den brukte vi på en fantastisk heldagstur på snøscooter inn gjennom Adventdalen, til VonPost-breen, over frosset sjø og over fjellformasjoner. Høydepunktet for dagen var utvilsomt synet av tre isbjørner! Først en mor med en unge, deretter en diger hannbjørn som gikk og været etter denne binna. Jeg har ikke lyst å tenke på hvordan det gikk med ungen når hannbjørnen nådde dem igjen…

Jeg fikk oppleve et skikkelig vinter-Svalbard, med stormer og kulde, ned mot 40 minusgrader. Men også gnistrende sol og endeløse, fantastiske formasjoner i naturen. Fjellene der er helt spesielle. Det er byen også, med god varme innendørs. Og værbitte mennesker som må like å leve litt spesielt. Her er noen bildeminner:

Isbjørn finnes over hele øyriket. Det er bare å ta skiltet på alvor!

Kollegaer på rekke og rad, scootertur i ødemarka

Isbjørnbarn og -mor – på trygg avstand

Rast på VonPost-breen

Jeg har tenkt mange ganger at det hadde vært fint å besøke Svalbard igjen. Men jeg er ikke så fryktelig glad i å reise. Og jeg har jo vært der. Jeg tror på en måte ikke at en ny tur kan toppe opplevelsen av denne første. Så kanskje jeg lar den bli min eneste.

Ida hadde mye moro med å bygge klossetårn i vinterferien. Det var like morsomt å rive ned som å bygge, selvfølgelig. Se som hun fryder seg!

Fryktelig artig!

Vi ankom Solfang i går, endelig! Det har ikke vært mye hytteliv i det siste, så det kjennes utrolig deilig å skulle være her helt til helgen – en liten vinterferie. Og så mye snø som det er her! Det har aldri vært mer snø på verandaen i alle fall. Det meste skyldes nok ras fra taket, og når vi ikke har vært her for å ta unna etter hvert, så blir det vel sånn…

Masse snø – og mer kommer fra oven...

Hundehuset er nesten nedsnødd, Lukas leker like godt utenfor

Jeg rekker opp til takrenna – Lukas vil bare ha godteri

Vi har basa litt i snøen sammen igjen – bror Alfred og  Lukas, og Karin og jeg. De er ikke så enkle å få til å posere, disse gutta. Som regel er det enklest å ta bilder bakfra. Et nydelig tokløver, synes jeg.

Alfred og Lukas på spranget i snøen