Vuggende, vuggende og fortsatt rett vest av Prins Karls Forland! Og overraskende nok har vi et snev av nettforbindelse selv i det tette skydekket, så det er håp i hengende snøre satellitt for dagsrapporten.
Hvis vi hadde hatt sikt, så kunne vi nok sett Sjåtilneset, men vi ser ikke en gang Kaldneset i dette været – får stole på at de som styrer skuta vet hvor vi skal.
Mens været er så grått er det lite spennende å se utover skutesida fra broa, så vi har inntatt baren på dekk 6 som arbeidssted.
Skikkelig trivelig med både lys, varme, musikk og et velfylt barkjøleskap; det inneholder riktignok bare brus og sjokolade men det gjør susen det altså. (lavkarbo my ass… brus & sjokolade?!)
Krusedullen fra siste standby rakk å rette seg ut det siste halvannet døgnet, men værmeldingen fra i går har ikke endret seg veldig mye. Vi venter høy sjø og sterk vind utover kvelden og morgendagen.
Plogen måtte opp på dekk nå i ettermiddag. Legg merke til at den ikke har så mye gjørme på seg nå, det gjør nok min krukke med skjønnhetsmiddel enda mer verdifull! Denne gangen frykter vi litt lenger stillstand i uværet. Det forspranget vi har hatt på opprinnelig plan vil nok bli spist opp før vi når Brandalpynten – kanskje vi ikke er på land før mandag i neste uke.
For de som er interessert i sånt: Sjekk ut dette kule interaktive kartet som viser undersjøiske kabler verden over. Våre kabler er ikke med på kartet ennå, men de kommer (så snart dette uværet gir seg).
Ventetid = gratis strikketid, heldigvis er jeg fortsatt ikke tom for garn (eller ideer). I øyeblikket lages en overraskelse – litt utfordrende fordi jeg må på jakt etter småting som nål & tråd, lim og andre greier som jeg tar for gitt at jeg har når ideene ramler inn i hodet mitt. Men overraskelse skal det uansett bli til noen og jeg går selvfølgelig gjerne på oppdagelsesferd for å finne det jeg trenger. Jeg sender avgårde dagens hilsen mens det ennå er mulig, med ønsker om en fin dag til alle hjemme. Og ikke vær bekymret om det blir stille, skravla går på tastaturet her og det kommer plutselig nyheter seilende 🙂
Jeg kommer ikke helt over at jeg har dykka, altså! Det var på ingen måte tidenes mest elegante forestilling da, det første jeg gjorde under vann var jo å ramle på rumpa. Men jeg var der, på 79° nord, i Kongsfjorden. Utrolig!
Kanskje ikke så stilig, eller …?
Selv om jeg har halvparten saltvann i blodårene, så er jeg nok også et skogtroll. Med hytte i frodig terreng der trærne vokser helt i sjøkanten har jeg vunnet jackpot for begge deler. Håpet er ganske så lysegrønt for en tur til Solfang den nærmeste tiden.
Enn så lenge koser jeg meg i nærmarka med voffsen – som aldri er tung å be med på en tur! Så får vi prata litt sammen vi toan som har vært borte fra hverandre så lenge 🙂
