… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Ingen jeg har snakket med synes det er noe særlig stas med en liten meter snø nå i slutten av mars – særlig ettersom vi for alvor hadde begynt å smake på våren. Det vil si; alle så nær som Lukas. Han bare ELSKER snø. Tullingen.
Nå lover meteorologene vårstemning fra i dag, via regn og blankis sannsynligvis. Men likevel – håpet er at min neste vår|værrapport inkluderer noe som vokser og gror! Så får hunden bare akseptere at han er familiens eneste snøelsker.
Jeg tror dette var den aller første genseren jeg strikket – etter kraftig inspirasjon fra min tante. Jeg var antagelig rundt 10 år og umåtelig ivrig. Mamma kjøpte garn og jeg husker at det var da jeg knekte mønsterstrikkekoden. Jeg var uendelig stolt over å bruke en genser som var egenprodusert. At jeg i farta startet omgangene med mønsterborden midt foran oppdaget jeg ikke før langt senere, pyttsann…
Jeg vokste sikkert ut av den relativt fort og plagget ble sannsynligvis stille avhendet. Nå er islandsstrikk i vinden som aldri før, og i mylderet av oppskrifter fant jeg denne perlen som jeg mener er nøyaktig den jeg debuterte med en gang på 70-tallet. Så nå blir det en ny slik på meg – gleder meg!
Endelig er sesongen erklært åpnet – drivhussesongen som jeg håper skal bli både lang og god. Jeg tar naturligvis ikke sjansen på å plassere noe utendørs riktig ennå, jeg stoler ikke på verken mars eller april. Derfor er spisebordet igjen rugeplass for de små frøene.
Lukas var overlykkelig da han oppdaget snøen på lørdag. Vi skal ut-ut-ut hele tiden, synes han. Så da tok vi på oss snøklær og gikk ut da. Vi er fortsatt fantastisk flinke til å ta bilder der vi er med begge to, ikke sant?
… å gå i skogen når trærne felles for fote og alle stier er bare gjørme. Til og med Lukas ser ut til å stusse litt over hvordan det ser ut. Jeg skjønner at skogen forvaltes og utnyttes. Men det burde gå an å beholde et snev av gammelskog langs turområdene. Trist syn i Estenstadmarka nå, egentlig.
Dette er det første helfigurbildet av The President, det største treet (i volum) på jorda. Treet står i Sequoia National Park i Sierra Nevada. Det er 3200 år gammelt og nesten 80 meter høyt. Bildet er tatt av National Geographic og satt sammen av en mosaikk av 126 fotografier. Treet er ikke høyest i verden, men målt i masse er det altså størst.
Da treet startet å vokse var kong Skorpion farao i Egypt. Våre forfedre risset helleristninger og gravla sine døde i gravhauger. Det gir et lite perspektiv på hva et liv på jorden kan omfatte. Fantastisk at slike trær finnes – måtte vi ta til vettet og bevare den viktige naturen vår.
En sånn må jeg jo bare skaffe meg til sommerens verandastrikking, reker eller sushi. Kan det bli mer perfekt, liksom …?
Jeg har i mange-mange år hatt en ting for pingviner. Jeg har til og med vurdert å fjernadoptere én. Med ujevne mellomrom har jeg fått nyss i behovet for strikkeplagg til pingviner som reddes fra oljesøl. Slike kampanjer har en tendens til å ta helt av, og normalt er det visstnok mer enn nok av pingvingensere. Jeg tenker at jeg likevel kan sende et bidrag, tenk om jeg kan være med og redde en sånn liten skjønnhet.
Mottakerne er faktisk ganske strenge på hvordan genser til pingvin skal være – blant annet skal det være ren ull i garnet. Nå er ikke det akkurat mangelvare i restehylla her, så jeg tenker det skal gå greit. Ved neste strikketørke vet jeg i alle fall hva jeg skal ta fatt på. Forøvrig ingen fare de nærmeste ukene, nå har jeg plutselig ganske mye å gjøre med modellstrikking + en gavegenser.
Mannen var på jobb i Selbu og kom hjem med gave til meg – fra den kanten måtte det jo være selburose-relatert.
Ja – for jeg manglet jo strikkerefleks fra før 😀
Jeg har alltid strikket ganske fast. Det betyr at jeg må skjerpe meg noe innmari når jeg strikker for andre, for strikkefastheten må være nøyaktig når ting skal på trykk, i salg og brukes til å veilede andre. Så hvordan måler man denne berømmelige strikkefastheten sin? Jo, man strikker en prøvelapp.
Jeg bruker å legge opp omtrent dobbelt antall masker som oppgis for 10 cm. Altså; hvis strikkefastheten skal være 15 masker=10cm så legger jeg opp minst 30. Sjekk hva slags strikk det skal måles strikkefasthet for – glattstrikk, riller eller mønster. Så strikker jeg med den pinnestørrelsen som er oppgitt i oppskriften til jeg har en fin lapp som er omtrent kvadratisk. Denne legger jeg på et flatt underlag og plasserer et målbånd oppå. Dermed kan jeg telle hvor mange masker som befinner seg innenfor de ti centimeterne jeg skal ha. Hvis det er flere masker enn oppgitt, så strikker jeg for stramt og må bruke større pinner. Hvis jeg har færre masker enn det skal være, så må jeg gå ned en pinnestørrelse. Capisce?
Du kan også utmerket godt bytte til annet garn enn det som er oppgitt i en oppskrift. Husk da å sjekke hvor mange meter tråd hvert nøste inneholder og sammenlign den oppgitte strikkefastheten og pinnetykkelsen for garnet du velger. Bytter du, så må du lage en prøvelapp. Og så må du kanskje regne litt – hvor mange meter er det totalt i oppskriften, og stemmer det med antall meter i det garnet du har valgt?
Jeg er ikke så fryktelig glad i trange/kroppsnære strikkeplagg, kanskje med unntak av noen eksemplarer av tynne sommertopper. Veldig mange gensere og kofter ser i dag ut som de er tredd ned på gjerdestolper, så tynne som modellene er. I alle fulle fall – jeg vil helst ha plass til magen min og har derfor ofte benyttet meg av trikset riktige cm, juks med antall masker. Jeg plukker garnmengde, masketall og diagram for en størrelse eller to mer enn jeg trenger men følger lengde, bredde og høyde i centimeter for min egen størrelse. Slik får jeg en genser med passe lange ermer men som ikke gnager i armhulen. Den passer i lengde og vidde rundt livet uten at bilringene sixpacken blir for fremtredende. Jeg synes det er lurt.
