… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Traktkantarellene altså. Jeg hadde ikke før tilstått i all offentlighet at jeg aldri har sett dem, så fant jeg mengder rett utenfor hyttedøra. Etter en elektronisk soppkontroll (bilder til vår venn Bernhard) ble soppene renset og lagt til tørk i vår nyervervede sopptørker. Så nå har vi enda litt mer sopp til godsaker i vinter.
Så var tiden kommet for vinteropplag igjen. Rappen startet motvillig for årets siste tur, og været var ikke akkurat strålende det heller. Lukas har det alltid travelt på flytebrygga. Han følger spent med på alle, vil helst være der det skjer. Neste gang tror jeg vi må huske redningsvesten til ham, det blir litt mange C-momenter med balansering på utriggere og hopping ut og inn av båter. Han ramlet ikke på sjøen denne gangen heller, heldigvis.
Det var et merkelig vær på lørdag – sol, regn, vind, stille, hagl – alt i løpet av minutter. Nå er uteområdet på hytta klart for snø i alle fall, planter er klippet og ryddet unna, veden er tildekt, båten under presenning og møbler stuet vekk. Ikke at jeg ser frem til det, men vinteren kommer vel åkkesom.
Dette er altså ikke en klage, for jeg synes det er helt på sin plass med regn på høstturen min. Men det er litt kjipt at det er så mye regn at det omtrent ikke går an å ta med kameraet ut. Dermed er det lite bilder av skogen og fargene og den våte, snusende hunden. Og all soppen som lyser opp skogbunnen fortsatt! Jeg hadde ikke med noe å plukke sopp i, så hetta på regnjakken ble fylt med de som var mest brukbare. Det er nok dessverre slutt på kantarellene nå, de fleste er alt for vassne og slappe.
Jeg synes det er ganske snodig at jeg aldri har sett en traktkantarell. Jeg har plukket sopp i mer enn tretti år. Alle snakker om traktkantarell, det er så mye av den, den finnes helt frem til frosten, den er over alt. Men jeg har altså aldri sett den. Kanskje jeg må ta et traktkantarellkurs.
Turen var fin i dag også. Men Lukas vil helst at det skal slutte å regne han da. Det er fint å sitte under taket på trappa mens man venter på oppholdsvær.
Det er et fantastisk hustri’ vær om dagen – både herlig for oss som liker å gå tur i regnet og til å sitte inne og sløve foran peisen i. Vi skal ikke skryte av å være veldig mye ute, men litt blir det da. I morges var det et lemen som hadde søkt tilflukt inne i trekket på en av tubene på kaia. Stakkaren hadde trøbbel med å komme seg ut gjennom et bittelite hull, men vi greide å lirke ham løs til slutt. Han pilte ned mot sjøen og vi så ikke mer til ham, kanskje han druknet?
Lukas er ikke akkurat noen jakthund, enda så mye lemen som det er rundt omkring har jeg ikke sett ham rynke på barten over smådyrene en gang. Han så ikke denne lille karen heller. Derimot var han svært så oppmerksom på det han fant bak sjøhuset:
Slikker seg rundt munnen og håper det beste, ser det ut som. Dessverre var ikke tørrfisken riktig tørr nok ennå, så her må man nok bare vente.
Strikkeprosjektene er i bra fremdrift, skal se om jeg får vist frem litt av dem senere. Det er akkurat så godt å være på hytta som jeg trodde det skulle være 🙂
Jeg blir ganske flirfull noen ganger av en (ikke altfor nær) nabo her på hytta. Alle som husker Otto Jespersens figur i Skremmer’n-episodene med Trond Kirkvaag ville humret gjenkjennende. Den gode Jensen skravler på samme måte, i tillegg til at han serverer noen heftige gloser innimellom. Det er ganske utrolig hvor godt lyden bærer over sjøen fra den andre siden av vågen her. Når jeg går tur med Lukas en stille ettermiddagsstund, så hender det vi får gratis underholdning på kjøpet. Fnis!
Jeg skal være noen dager på hytta helt alene. Eller ikke helt alene da, Lukas er selvfølgelig sammen med meg her. Jeg hadde en uke alene her i fjor også, og det var så utrolig godt. Nå som været har vært helt ekstremt fint og varmt så lenge har jeg lengtet etter hytta. Væromslaget kom selvsagt, men det har ingenting å si! Jeg har ved og strøm, hund og masse tid. Planen er å strikke, nå har jeg trua, og setter i gang for fullt. Kanskje jeg rapporterer litt senere 🙂
Mest av alt skal jeg prøve å ikke bruke ryggen så mye, det hadde jammen vært godt med noen dager uten piller! Hyttelivet er drømmehøsten min. Nå regner det så mye at det nesten overdøver lyden av tv’n og jeg kan nesten ikke tenke meg noe koseligere…
Husker du knipsekassene? Nå kan du spille på nett og oppleve gleden igjen! (Det er ganske lett å bli småhekta her, gitt!)
I kjelleren på Utsikten er det en sånn knipsekasse, som i gamle dager fantes over alt – på butikker, kafeer og ikke minst på ferger. Jeg husker godt lykkefølelsen da jeg fikk noen kroner å spille for. Jeg husker hvor sikker jeg var på å treffe sjutallet (eller titallet) hver gang. Og jeg husker skuffelsen da jeg som regel tapte alt. Men nå kan vi spille og spille og spille, vi kan til og med justere hvor lett eller vanskelig det skal være å vinne! (Det visste vi ikke noe om den gangen…)
Vi blir nok ikke verken rikere eller fattigere av akkurat denne spillingen. En bolle fylt med kronestykker av eldre årgang er alt som omsettes. Men moro er det! Og det er selvsagt pappa som har stått for denne ervervelsen også 🙂
Noen ting er med på å skape minner, de lager en fornemmelse av hva et sted er, bilder eller rammer som bidrar til selve opplevelsen av denne plassen. Pappa er en skikkelig Askeladd når det gjelder å plukke opp og bruke saker han finner – særlig i sjøen eller i fjæra. På havna henger mye av dette ute året rundt. Her er et lite knippe bilder som til sammen er en smak av Vikan for meg – siden det ikke ble noen hyttetur denne helgen:
Lukas har for alvor satt sjøbein denne sommeren og høsten. Det største problemet er når folk oppholder seg både ute på dekk og inne i kabinen – da vet han ikke helt hvem han skal holde øye med. Ellers legger han seg i ro like godt i båten som i bilen. Eller passer på det som foregår blant fiskerne.
Forrige helg på hytta hadde jeg denne gode følelsen, den som setter seg fast og som jeg husker lenge. Kanskje skyldtes det været, eller alt småtteri (og storeri) som ble gjort. Eller kanskje det bare var et typisk eksempel på riktig medisin for å koble helt av. Uansett – det var en fantastisk fin helg, og jeg gleder meg til flere slike. I hyttehagen er det flere små gleder. På Bjørnmyra hadde vi en omfangsrik kaprifol, den tok jeg en tørr grein av i vår og satte i vann. Da den grodde røtter plantet jeg den på hytta. Og nå har den sannelig slått seg til ro der oppe i skråningen. Selv om den ikke har blomstret i år, så er det knopper på den og jeg kan håpe på god duft til neste sommer!
I kjøkkenhagen er det tydelig at høsten har kommet, men hva gjør vel det når jeg har så mange planer for våren og sommeren som kommer? Fortsatt er det rikelig med bladpersille og gressløk (bare forsyn deg, mamma!) men basilikum og oregano har begynt å visne nå.
De fleste rosene er avblomstret for i år, selv om kryprosene har noen blomster ennå. Jeg så til min sorg at en stor grein av That’s Jazz-rosen har knekt, neste tur må jeg huske å binde opp de buskene.
Jeg fikk både luket, klipt og ryddet kvist også denne gangen. Det er godt å se det ta form smått om senn, og selv om jeg er utålmodig etter å bli ferdig, så ser jeg helt klart verdien i at det ikke blir det – dette er jo kosearbeid!