Jeg har vært på møte med NAV. Dette var et såkalt dialogmøte, der det skal legges vekt på arbeidsgivers tilrettelegging for den sykmeldte og også arbeidstakers motivasjon for å komme raskere tilbake i jobb. Jeg skjønner at dette kan ha en fornuftig hensikt i blant. Men jeg forstår ikke helt ressursbruken i mitt tilfelle. For arbeidsgiveren min er faktisk veldig flink til å tilrettelegge, vise fleksibilitet og tilgjengeliggjøre arbeidsoppgaver. Og jeg er på ingen måte umotivert for jobb, tvert i mot. Jeg vil gjerne jobbe full tid, og den eneste grunnen til at jeg ikke har vært 100% sykmeldt er nettopp mitt eget ønske om å holde en viss kontakt med arbeidsoppgavene mine.
En arbeidsdag – slik jeg savner dem
Men det stopper seg selv når fysikken ikke fungerer. Den eneste måten jeg kan komme tilbake i full jobb på er ved å bli bra i ryggen. Nå har jeg heldigvis fått en dato, en noenlunde oversiktlig rekonvalesensperiode og en ganske okei prognose. Da skjønner jeg egentlig ikke hvorfor fire-fem personer skal bruke to-tre-fire timeverk for å kalle inn, planlegge og gjennomføre et møte som strengt tatt er helt overflødig. En drøyt halv arbeidsuke! Bare fordi regelverket sier at det må gjøres sånn.
Jeg må legge til at det var en del nyttig informasjon å få, selv om jeg like gjerne kunne fått et brev om disse tingene. Jeg er i alle fall mer enn noen gang ivrig på å bli raskt bra, for noen attføring kan jeg ikke havne i!
Hvis jeg fikk bestemme (det har jeg noen ganger ønsket) er det en del småtteri som skulle være annerledes. Det betyr at jeg i tillegg til å bestemme måtte få en god porsjon makt også da. Men jeg ville love at det skulle bli bra for alle. Litt sånn Kardemommelovaktig.
Min lov skulle vært nesten like enkel. I tillegg til denne lovteksten ville jeg gjerne hatt med et punkt om dette med sommer- og vintertid; hvorfor ikke stille klokka en time tilbake hver søndag? Hvis vi trekker fra ti minutter hver dag (det merker vi knapt) så kunne vi hatt én time ekstra helg hver eneste helg. Det hadde vært noe det! (Her måtte jeg nok klekket ut noe genialt for de som jobber i helgene, sånn at de ikke måtte jobbe en time ekstra hver helg, altså)
Og så skulle jeg hatt flo hele tiden. Eller fast på dagtid i alle fall, i dagslys liksom. Så kunne naturen tatt seg igjen om natta, eller mens været ellers er så guffent at man ikke legger merke til om det er flo eller fjære. Og så kunne vi hatt fullmåne litt oftere, gjerne fast de kveldene og nettene det er klart vær. Utover dette skulle jeg ikke tuklet så mye med været – jeg liker både sol og regn og synes det er ganske passe dosert gjennom året. Jeg ville kanskje avbestilt noe vind, for den fører ikke så mye trivsel med seg etter min mening.
Det spørs om jeg måtte jobbet litt mer med programmet om jeg skulle bli den Store Sjefen, men i grove trekk synes jeg det hadde vært veldig okei om alle kunne være greie. Med hverandre, med naturen og med ting rundt seg.
Ikke forberedelse til helgehandel på polet, nei. Men preoperativ poliklinikk. Der har jeg vært i dag, på en skikkelig guida-tur som forberedelse til ryggoperasjonen. Blod- og urinprøver er sjekket og funnet i orden, så jeg er kjemisk frisk som en fisk. Jeg hadde møte med operatøren, altså min lege. Han sjekket tingenes tilstand en gang til, og var i grunnen fornøyd med en (for ham) kjent diagnose og prosedyre. Jeg traff også anestesilegen og en fysioterapeut. Sykepleieren som var dagens guide tok meg med på en omvisning på avdelingen der jeg blir innlagt, i tillegg til at det var skjemaer å fylle ut – papirmengde tilsvarende en hel liten regnskog. Åkkesom – litt beroligende, og litt skremmende – nå vet jeg litt mer. Bare ventetiden igjen. 19 dager ventetid. Høres jeg sprø ut hvis jeg spør om å få bilder fra operasjonen tro? Hadde jo vært litt kult å se hva som faktisk blir gjort. Save
Det ser ut til å være det eneste Lukas mangler når han leker med tyggebeinet sitt. Han løper rundt og fanger det, ruller seg på ryggen og holder fast beinet med hendene. Skikkelig rar og fryktelig morsom. Litt mørkt å filme i lampelys, dessverre. Men jeg måtte bare vise frem minstegutten en gang til 🙂
Etter nesten ti måneder er det endelig bestemt at jeg skal opereres i ryggen min.
Svart på hvitt – om operasjon og venteliste
Bestillingen fra min ryggekspert sier fiksasjon og laminektomi – det betyr at virvelen som er glidd ut skal settes fast med skruer (avstives) og at presset på nervene i ryggen skal lettes ved å flytte på det som ligger feil (buedelen av den aktuelle ryggvirvelen blir fjernet). Det ligger dessverre an til lang ventetid, men jeg har alltids et håp om et innsmett på kort varsel dersom noen andre velger å ikke benytte sin tildelte tid.
Titanskruer – tro om jeg får velge farge?
Jeg vil ha skruene i ryggen resten av livet, det er litt rart å tenke på. Nå håper jeg på plutselig beskjed, så jeg ikke rekker å grue meg. Bare glede meg til jeg blir bra!
Jeg har hatt en liten operasjon (ikke ryggen ennå, altså) som har vært planlagt lenge. Jeg tenkte ikke å gå i noen særlig detalj om inngrepet, men bare skildre en dagkirurgisk pasient-opplevelse. Jeg har gruet til dette, så det var vel ikke noen sensasjon at jeg sov dårlig natten før – som sedvanlig.
Jeg måtte møte fastende. Jeg tillot meg å pusse tenner om morgenen, ellers hadde jeg sikkert ikke greid å åpne munnen nok til å si navnet mitt en gang. Og det må man gjøre ofte – oppgi navnet og fødselsdatoen sin, altså. Det kom raskt beskjed om at noe venting måtte man regne med. Bra jeg hadde med lesestoff, tv-serier og ipod.
Jeg fikk dele rom med en person til, og der satt vi i hver vår seng, med forheng mellom. Ettersom det egentlig var et enmannsrom, så var det naboen som fikk den fancy trykke på alt mulig-skjermen, mens jeg fikk klesskapet. Sykepleieren kom snart med pre-medisinering – en riktig festlig liten cocktail bestående av smertestillende tabletter i to utgaver, beroligende og kvalmedempende midler. Det var nokså kjapp virkning, for jeg ble både tung i kroppen og trøtt ganske med det samme. Det ble også min roomie – som sovnet øyeblikkelig etter å ha satt på et skrålete radioprogram på fancy-skjermen. Og snorket. VELDIG. Frem med headsett og tv-serier på pc’n.
Piller i alle farger og fasonger
Etter to og en halv time orket jeg ikke mer av lyden, ringte på sykepleier og ba pent om å få vente et annet sted. Gjerne på gangen, bare jeg slapp unna snorkingen. Og heldige meg – jeg fikk komme inn til operasjon med én gang. Jippi – nå kan jeg endelig sove, tenkte jeg!
Operasjonen ble utført med beroligende midler og lokalbedøvelse, så noen soving ble det ikke med det samme. Men inngrepet var fort gjort, og jeg ble trillet til recovery der det ventet nye doser med stoffer i kanylen på armen min. Å, så trøtt jeg var, og Å, så deilig det hadde vært å endelig få sove litt! På recoveryrommet var det plass til mange senger, og en pc-krok for de ansatte. En av pleierne hadde noe trøbbel med pålogging, lagring og gjenfinning av ting hun jobbet med. Etter noen minutter utviklet dette seg til rene datakurset. Og stille var de ikke! Men omsider fikk hun til det hun skulle, og litt knotting på et tastatur var bare deilig søvndyssende. Nye senger ble trillet inn, andre trillet ut. Jevnt og trutt. Så kom min tidligere roomie!
To sekunder etter at slapp av-dosen var satt var det ingen tvil om at sovehjertet fungerte som før. Snorkingen var gjennom marg og bein høylytt, konstant og uten pause. Jeg ringte dermed på pleier nok en gang og ba tynt om å bli ført tilbake til rommet for en mulig hvil. Heldigvis hørte de det samme som jeg, så midlertidig ble jeg flyttet inn på et kontor. Og da jeg omsider hadde tilfredsstillende blodtrykk, puls, oksygenmetning og smertenivå så fikk jeg til og med et nytt enerom på sengeposten. Der ventet visitt av lege, vaktskifte for sykepleiere med hadet til den gamle og hei til den nye. Litt mer morfin og annet snadder, og så sovnet jeg omsider. Ti minutter senere kom Olav og hentet meg, dagen hadde blitt til sen ettermiddag.
De er engler, de som jobber på slike steder! Jeg blir alltid så glad av å møte sykepleiere og desslike som utviser en så genuin innsats og omsorg i jobben sin. Nå venter hvileposisjon noen dager, og litt av cocktail’en er blitt med hjem.
I motsetning til Lukas har jeg problemer med å sove. Både med å falle i søvn og med å opprettholde søvn, og sovne igjen hvis jeg blir vekket. Det skyldes på ingen måte at jeg ikke er trøtt, for trøtt er jeg. Noen ganger kjennes det som om jeg kunne sovne stående – noe jeg ikke har fått til, ennå. Og om jeg da legger meg for å sove, så *pling!* er jeg våken. Det er vanskelig når øynene (og hodet) er kjempetrøtte mens kroppen er i full dagsmodus. Eller motsatt – kroppen er tung som ei våt fillerye, mens øynene spretter opp. Jeg har nok prøvd alle triksene i Ludo – stå opp, ikke stå opp, lese, ikke lese, ikke spise eller drikke ditt eller datt, spise ditt eller datt, lyst, mørkt, kaldt, varmt, dusj, trening – ingenting ser ut til å gjøre noen forskjell. Hvis jeg sovner, så skal det ikke mer enn et vindpust til før jeg våkner. Det er ikke fritt for at det snorkes litt i nabolaget, men jeg har også oppdaget at jeg er mer urolig og søvnløs hvis Olav er borte eller ikke ligger i senga sammen meg.
Et glass rødvin og en lykt gjør det i alle fall koseligere å ikke få sove
Jeg har fått sovemedisin av legen min. Den hjelper utrolig godt, men jeg kan ikke gjøre meg avhengig av den. Det blir derfor en luksus forbeholdt de dagene jeg må være uthvilt.
For to år siden fikk jeg konstatert at jeg har tinnitus. Det hjelper ikke akkurat på innsovningen å høre på den lyden inni hodet. Heldigvis – HELDIGVIS – har ikke lyden blitt sterkere, den bare er der. Jeg klarer for det meste å ignorere den, men den merkes altså når alt er stille og jeg så inderlig ønsker å sove.
Det har alltids vært knøvlete med søvn tidligere også, men bare i korte perioder. Da har jeg hatt en forklaring på årsaken og så har det gått over og blitt bra igjen. Men noen konklusjon har jeg ikke kommet frem til nå, jeg vet rett og slett ikke hvorfor jeg har hatt insomni de siste par årene. Kanskje det henger sammen med ryggtrøbbel? Eller kanskje underbevisstheten min fortsatt driver med flytting? Jeg har liksom ingen bekymringer som skulle tilsi at jeg må bruke all hviletid til å gruble. Jeg håper bare det går seg til. Sånn at jeg kan slutte å skrive blogg om natta.
Lukas er bortimot verdensmester til å slappe av. Når han først skal hvile og sløve, så er det ikke mye som forstyrrer ham. Og om snuten da havner inni en sko mens han vrir seg til beste hvileposisjon, så har ikke det noe å si.
Sommeren er ikke helt over ennå, og jeg har ikke tenkt å ta en eneste årstid (eller dag, for den del) på forskudd. Men skoleåret er i gang igjen. Olav er ferdig med ferien sin. Jeg har vært på jobb igjen – en tur. Jeg var hos legen på mandag og fikk ny sykmelding, men jeg skal forsøke å jobbe litt igjen. Jeg har savnet jobben, å bruke hodet, de gode kollegaene mine, følelsen av å gjøre nytte for meg. Jeg prøver meg på et par dager per uke en stund fremover.
Jeg har fått time til MR og til ryggprofessoren på St. Olavs i september. Proffen ville ha mer detaljert bilde av skavankene i ryggen, og det er jo kjekt at han har et komplett bilde av hva som er feil før det blir gjort noe med det. Jeg er veldig spent – skulle ønske det var en “ååå, ja dette fikser vi greit“-operasjon. Jeg skulle ønske jeg fikk en dato, og at jeg kunne vite at jeg er sprek og frisk snart. Kanskje til jul? Eller kanskje til påske?
En kvast med røde hyllebær fra et tre i skogkanten
Jeg funderer på å lage vin av hyllebær – noen som har erfaring med sånt? Stemmer det at de røde bærene er giftige? Kan det virkelig ta så lang tid som halvannet år? Jeg har funnet et tre med umåtelig mye bær på, og de er veldig fristende med sin skarpe rødfarge. Jeg får fortsette å fundere litt til. Åkkesom – jeg gleder meg til høsten jeg. Det er så mye jeg har lyst å fylle kveldene med – ikke minst levende lys, fyr i peisen, gode filmer, gode bøker, god mat og god drikke. Og en god porsjon fred, ro og smertefrihet.
Fristende grønnsakshøst... blir til deilig høstsuppe
Skikkelig kjøttsuppe – brennsnut – og fårikål er bare noe av det mangfoldet av god, staut, norsk husmannskost som jeg er så glad i, og som hører høsten til. Nå er store porsjoner på plass og jeg gleder meg til de måltidene.
