… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Det regner og regner. Det er klissvått ute. Men vi har da feiret nasjonaldagen likevel – om ikke på den mest tradisjonelle måten. I formiddag var vi på fisketur med bestefar, han har nemlig funnet storseien og nå skulle vi få prøve oss.
Tenk at noe så enkelt kan være så tregt. Jeg plantet noen paprikafrø i fjor sommer. De få plantene som kom noen centimeter i været i løpet av sommeren overlevde ikke da det ble mørkere og kaldere, bortsett fra én. Den tok jeg med inn og satte i kjøkkenvinduet. Nå har den blomstret og bærer frukt – eh, paprika – etter elleve måneder. Kanskje det er dette de kaller kortvokst mat i den der reklamen på TV?
Lukas og jeg ble skysset til hytta med mamma og pappa på torsdag. Vi skal være her i ti hele dager, vi toan. Her skal jeg bruke tiden til å gjøre minst mulig og håpe at det hjelper på hurtig toppform etter at jeg fjernet halebeinet på mandag.
Begrepet stående buffet har fått en litt ny mening – jeg kan ikke sitte i det hele tatt, så måltider inntas enklest stående. Jeg laget en stor pizza som jeg delte i enmannsporsjoner, og hadde et riktig trivelig festmåltid for meg selv mens jeg kikket ut på sjøen.
Turer med hunden går sakte, men jeg klarer i alle fall greit å gå. Lukas får god tid til å snuse og jeg kan plukke de hvitveisene som vokser i plukkehøyde – der jeg slipper å bøye meg ned for å få tak i dem.
Sånn gikk vår aller første hytterekonvalesensdag av stabelen – fortsatt ni igjen. Kan hende rapporteringen kommer i samme tempo som livet her på Vikan – litt sånn sakte 🙂
Lukas har fått sansen for alle godsakene som følger med julen. Han er helt tussete etter pepperkake. Og krumkake. Det er faktisk ikke så ofte han tigger, men når en skål med pepperkaker er innen lukteavstand er han aldeles sprø – klatrer og roper for å få en smak. Jeg må skynde meg å si at han ikke får særlig mye, men du og du så godt er er med noen smuler…
Nå er vi klare. Jula kan bare komme. Gulvet er vaska og treet er pynta, og snart skal vi spise jule…eh..taco 🙂 Det er jo tross alt fredag. God jul, kjære alle sammen!
Jeg var på julelunsj på jobben i dag, min første tur dit etter operasjonen. Det var så koselig! Og jeg fikk så mange kjempetrivelige overraskelser. Samtlige involverte sjokolade, gitt. Snedig – jeg må ha nevnt at jeg er glad i sjokolade 🙂 Tusen takk for gode vennskap og søte og morsomme hilsener!
Klementiner er en selvfølge i tiden rundt jul. De er søte og saftige – og sunne! Og så pynter de opp litt. Fortsatt er det mange som kaller dem mandariner, men jeg synes det kommer seg. Det er klementiner vi kjøper og spiser her i landet 🙂 God tredje søndag i advent!
Jeg laget meg litt frokost i dag. Ting går ikke så fort, så det ble et par spaserturer mellom stue og kjøkken før jeg skulle spise. Og dette er synet som møtte meg da jeg skulle kose meg med mine skiver med ost, skinke og salat…
Jeg tror denne saken er på det nærmeste oppklart. Jeg tror også det kan konkluderes med at Lukas ikke liker salat.
Det sier svenskene om ett eller annet, som jeg ikke husker hva er. Altså en reklame der slagordet har festet seg, men ikke produktet. Typisk meg.
Men poenget er altså – det er bra mycket godare med hjemmelaget mat enn kjøpamat (les: ferdigmat). Det får ikke hjelpe at man sparer masse tid på ferdig pizzabunn (som jeg har bukt ofte) når den selvlagde er så mye bedre. Det får ikke hjelpe at man også får ferdiglagde (og -stekte) kjøttkaker – mors er så uendelig mye bedre. Og alle sauser, supper, pastaretter, hermetikk – hurtig; javel. Godt? Næh, bare sånn passe. Hjemmelaget tomatsuppe er fantastisk godt (for oss som liker tomatsuppe, da) og det lager jeg relativt ofte. Enda bedre (og veldig populær i heimen) er den tomatsausen som blir til før suppa. Det som er så supert med den er at man kan putte i det man liker best, og dermed ha god saus til både pasta, pizza og den nevnte suppa.
Hjemmelaget Béarnaisesaus er helt umulig å sammenligne med posevarianten. Det er rett og slett to forskjellige ting. Det finnes mange oppskrifter der ute, noen med vin, andre med estragoneddik. Det går helt fint uten vin, med vanlig (vin)eddik og en liten vannskvett som brukes til å kontrollere temperatur og tykkelse på sausen. Det som er vesentlig er estragon (tørket eller frisk) og litt persille (synes jeg). Og temperaturen, selvsagt. Jeg var i det tøffe hjørnet i dag og satte kjelen rett på plata, men vannbad funker greit for mange. Uansett – sammenlignet med posesaus er denne bra mycket godare, ja!
Oppskrift:
- 1 dl vann
- 0,5 dl estragoneddik
- 1 stk sjalottløk, finhakket
- 2 stk persillestilk
- 2 stk laurbærblad
- grovkvernet pepper
- 3 stk eggeplomme
- 150 g klaret smør
- salt
- kaldt vann
Fremgangsmåte:
Kok opp vann, vineddik, løk, pepper og halvparten av estragonen i en kjele, trekk i fem minutter. Sil av væsken i en bolle og tilsett eggeplommene. Dette skal piskes over vannbad ved ca 60-65 grader. Sausen skal nå bli luftig og tykne, omtrent som eggedosis. Spe med klarnet smør. Vær forsiktig med varmen, ellers blir det eggerøre! Juster tykkelsen med litt vann hvis nødvendig. Smak til med salt og pepper, og juster smaken med evt. litt mer estragon og en skvis sitron, hvis sausen trenger mer syre. (Sannsynligvis trenger den ikke det, vær forsiktig med eddiken også!)
En utflukt med klassen til tvillingene, på høstens kanskje fineste dag, til Estenstadhytta. Midt mellom dager med vind, regn og sludd dukket dette værmessige pusterommet opp for å lage en nydelig ramme om turen.
For aller første gang har jeg spist rømmegrøt på Estenstadhytta. Det var nemlig dit jeg var på vei – men aldri kom frem – en senvinterkveld i 1975, da jeg fikk skituppen innunder et hull i skaresnøen og falt. Armen gikk også gjennom skaren, knakk som en fyrstikk og jeg sluttet å gå på ski. Ikke bare for den vinteren, men for de fleste vintre etter det. Jeg er fortsatt ikke glad i å gå på langrennsski, men har da i alle fall egne ski om lysten skulle ta overhånd. Jeg liker å gå på beina og håper formen skal bli bra nok til denslags, i lang tid fremover!