Så er det den tiden. Fotball-EM. Bare to år etter forrige VM og to år til neste VM. De gir seg ikke. Jeg har i grunnen ikke veldig mye til overs for fotball. Men if you can’t beat them, join them heter det. Denne tippekonkurransen vi har på jobb er i grunnen redningen for meg. Jeg vet når det er kamp, hvem som skal spille og har et snev av interesse for hvem som vinner. Fordi jeg har tippet.
Tippekupongen vår er ikke som andre tippekuponger
Skulle ønske det var sånne konkurranser på si’ for alle lignende arrangement. Når EM er over må jeg lide meg gjennom Tour de France. Og som om ikke det var nok kommer sannelig OL hakk i hund som en hæl…
PS – jeg vinner aldri noe, heller ikke jobbens fotballtipping. Men det er artig læll.
Ikke visste jeg at det er forskjell på hummus og humus! Jeg var en svipptur på sykehuset for kontroll for litt siden (alt vel!) og hadde et trivelig lunsj-gjensyn med min roomie fra Røros sykehus. Vi hadde begge hørt mye skryt av Persilleriet og kjøpte mat der. Jeg ble en smule skeptisk til å skulle spise humus, som da altså viste seg å være hummus.
Dette er jo ikke mat, tenkte jeg...
Hummus med en del annet attåt, men likevel. Det smakte pyton. Det luktet pyton. Og det dryppet – på klær og sko – og luktet pyton i alle de timene som gikk før jeg kom meg hjem og fikk skiftet. Så jeg blir neppe stamkunde på Persilleriet eller noen vane-hummus-spiser. Jeg er veldig glad i grønnsaker av alle slag, men dette var bare stygt.
Jeg trenger nok aldri stå i kø her... (bilde fra persilleriet.no)
Til info; hummus lages av blant annet kikerter (ikke kikkerter) som smøres på lefser (moderne kalt wraps, på Persilleriet kalles de kubbe) sammen med andre grønnsaker som kål og lignende. Den wrap’en jeg kjøpte het feta-et-eller-annet. Jeg klarte ikke å finne noe som lignet på fetaost inni der i alle fall, heller ikke en smak som lignet.
Da vi kjørte hjem fra hytta i går havnet vi bak/inni en konvoi med bred transport – digre lastebiler med panserkjøretøyer på lasteplanet. Disse skulle sikkert transporteres hjem etter en øvelse eller bort til en øvelse. Det slo meg egentlig ganske ettertrykkelig mens synet av stridsvognene og PPK’ene var så påtrengende; noe så trist. Tenk at vi bruker ressurser på å lage slike kjøretøy, som bare skal beskytte mot våpen. Og tenk at vi bruker minst like mange ressurser på å lage våpen. At det skal være nødvendig, det er bare trist.
Når noe kan være ufyselig, bør det ikke da også være noe som heter fyselig? Vi snakker også om uhumskheter – hva er da humskheter? Hvor ofte bruker vi ordet mulm uten at vi snakker om mulm og mørke? Det er sannelig mulmt i kveld etter at dagen kunne by på et skikkelig fyselig vær, kunne vi si. Og da jeg var ferdig å støvsuge under sofaputene var det bare humskheter igjen der. For eksempel.
Noen ganger kjennes det som følelsen av lykke alltid skal koste noe – en dose dårlig samvittighet for de som ikke er lykkelige, en bismak fordi det alltid er noe som er ugjort, tanker om utilstrekkelighet for det man ikke makter. Men jeg kan ikke løse alle andres problemer, mate alle som sulter eller trøste alle som er triste. Jeg kan ikke utføre mer enn et dagsverk om dagen og jeg orker ikke å gjøre alt på én gang. Jeg tror jeg vil tillate meg å være lykkelig likevel. For det er jeg faktisk.
Lykken er skjør, vi må ta vare på den!
Jeg har den mest fantastiske familie. Vi etablerer oss på nytt. Selv om dette koster å rive opp mange røtter, så er jeg lykkelig og gleder meg over det nye.
Jeg har konstant vondt i ryggen. Selv om det er kjempekjipt å gå rundt med smerter, så er jeg lykkelig fordi jeg tross alt er frisk sånn ellers. Og jeg har kommet i gang med å stå i kø.
Jeg stortrives på jobb. Selv om det er dager jeg ikke virker like godt, eller dager jeg føler at jeg ikke strekker til. Jeg er lykkelig fordi jeg alltid har noen å spørre eller lære av, og fordi jeg alltid har noe å strekke meg etter.
Det er komplisert å definere hva som skal til for å være lykkelig – eller tilfreds. Jeg har i mange år, i flere perioder i livet, følt at jeg kunne øse av mitt overskudd og drive med frivillig arbeid, være med på å redde verden liksom. Etter et oppgjør med meg selv for et par år siden tok jeg et bevisst valg og sluttet med sånt. Ingen verv, ingen foreninger, ingen fritidsforpliktelser. Skal jeg føle meg egoistisk av den grunn? Jeg nekter å la dårlig samvittighet overskygge de gode tingene. Jeg vet at mye er vanskelig, også for mine nærmeste. Men la oss rette blikket mot det vi har, ikke alt som kunne vært eller som ikke lenger er. Jeg vil at mine skal se meg og vite at jeg er her for og med dem. Livet er kort, og jeg må prioritere. Det trenger vel ikke kalles egoisme, eller…?
Tenk at noen kan være så hjerteløse og ynkelige at de stjeler en hund. Stakkars, stakkars lille Irmeli som passet den lille valpen Milli. Og stakkars mormor som ikke aner hvordan det er med henne. Jeg tenker med skrekk og gru på at det kunne hendt oss. Lukas er like gammel som Milli, og tvillingene bare litt eldre enn hundepasserjenta. Jeg krysser fingre for at dette skal gå bra og at Milli kommer hjem. Og jeg håper inderlig at den nedrige tyven får en straff som kjennes! At det går an!
Det er aldeles utrolig hvor mye hundeskitt som ligger over alt. Vi bor riktignok landlig, men det er et boligfelt. Og er det ikke enhver hundeeiers plikt å plukke opp bæsj etter hunden sin?
En hundeholder skal vise aktsomhet for å unngå at hunden volder skade på folk, dyr, eiendom eller ting. Hundeholderen skal sørge for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, miljø eller andre interesser.
Det er virkelig til stor ulempe for både folk, miljø og andre interesser når man må gå i sikksakk for å unngå dritten, man må geleide sin egen hund bort fra alle de merkelige (og merkelig fristende?) kladasene på veier, i grøfter, på lekeplasser og til og med inne på private gårdstun, terrasser og trapper. Kanskje vi er veldig heldige som har en liten hund som bæsjer bittesmå pinner. Men det kan da ikke være noen overraskelse for eiere av store hunder at de bæsjer store hundebæsjer? Og om turen legges til en mørk kveld og ingen ser det – skal de da være fritatt for å plukke opp?
Fysj og æsj, så mye hundeskitt over alt!
Vi har ikke hatt hund så fryktelig lenge, men fra første dag la vi merke til all dritten der det er naturlig å gå tur. Alle vi snakker med er selvsagt like indignert. Noen sier de vet hvem som alltid går videre uten å plukke opp, men vi har ingen anelse foreløpig. Jeg er bare redd for at de (få) synderne gjør at vi alle blir mistenkeliggjort og uglesett blant de som ikke har hunder. Og jeg kan ikke si jeg klandrer dem – alle andre som ferdes blir jo offer for den samme møkka. Den setter seg fast på sko, sykler og barnevognhjul. Unger kan ikke leke noe sted uten å risikere flekker med skitt. Tro om kommunen kan gjøre noe? Loven er vel ganske klar, eller?
En annen ting jeg lurer på om folk generelt er klar over; i hundelovens § 5 heter det:
Hundeholderen skal ikke gå fra en bundet hund rett ved inngangen til en bygning som er åpen for allmennheten eller ved lekeplasser.
Fy fela, at det går an! Når det endelig skulle være et aldri så lite løft for hoppjentene, så greide altså ikke gutta å la være. De bare måtte, liksom. Snakk om smålig, patetisk, ynkelig oppførsel! Det er ikke så ofte jeg gidder å ytre meninger om slike saker, men dette gikk altså til og med over min grense! Jeg er så hjertens enig med Anette Sagens pappa i dag; for noen drittsekker.
Anette Sagen (bilde lånt fra VG)
Finnes det ikke jenter som kan prøvehoppe, liksom? Eller kanskje det ikke finnes mannfolk som tror det finnes jenter som kan prøvehoppe? Jeg vedder på at Torbjørn Yggeseth snur seg i graven og humrer etter Bjørn Einar Romørens kupping av Anettes førstehopp. Men om han var opphavet til uttrykket “Å hoppe etter Wirkola” så har sannelig hans disipler nå skapt et nytt; “Å hoppe før Sagen”. Og det ligger ikke et snev av noe positivt i det!
Sånn. Det var godt å få sagt det. Go Anette! Det er din kveld uansett!
Jeg er sannelig ikke sikker på om jeg greier å skrive 7 (fornuftige) ting om meg selv. Johanne har skrevet litt i sin blogg med en utfordring til sine lesere. Og jeg liker jo utfordringer, så her kommer et forsøk:
Jeg liker utfordringer. De kan gjerne være av grubletypen, selv om jeg kan bli uhorvelig frustrert av ting jeg ikke får til. Samtidig er det jo kjipt å aldri bruke hodet eller bare jobbe på tomgang hele tiden.
Jeg er glad i å lese. Nå for tiden er det veldig populært med lydbøker, har jeg skjønt. Jeg forstår de som synes det er praktisk å høre en bok i bilen på vei til og fra jobb, mens husvasken tas eller mens man maler huset. Men når jeg skal lese en bok vil jeg nyte tiden og lese den – og lage mine egne stemmer og bilder i hodet.
Jeg kan ta med et par ting jeg ikke liker også. For eksempel er ikke fart og spenning for meg nødvendigvis avhengig av faktisk fart og spenning. Jeg er en livredd passasjer i bil, fly og tog, helst skulle alt bare snegle seg frem sakte og trygt. Og spenning kan gjerne inneholde en åpenbar “det går bra til slutt” enten det gjelder en film, en bok eller en sportsbegivenhet.
Høyder er ikke noe for meg. Det er trolig derfor jeg ikke liker å fly, det foregår jo rimelig høyt oppe. Jeg har imidlertid lært meg å holde ut i stige etter at vi bygde hytta – litt av en prestasjon syns jeg selv.
Jeg er glad i mat. Jeg er på ingen måte velbevandret i fiffige oppskrifter eller fancy gourmetmat. Det beste jeg vet er real norsk husmannskost, sånn som saltkjøtt og stappe eller klubb med tilbehør (sirup er selvsagt!). Enkel mat er ofte det beste, favoritt-kvelds-snacks er ost, helst blå.
Etter å ha bygd hytte lengter jeg mer og mer dit. I alle fall setter jeg mer og mer pris på å få være der litt mer enn bare en helg i slengen. Jeg har til og med tatt meg i å tenke på pensjonistlivet der. Det er da ikke så lenge til – eller…?
Til slutt kan jeg ta med en ting som kanskje ikke så mange vet, og som kanskje egentlig hører hjemme i en time hos psykologen. Jeg liker ikke ballonger. De er ekle, lukter vondt, lager vemmelige lyder (ikke minst når de smeller) og oppfører seg rart når man prøver å kaste dem eller flytte på dem. Jeg vet ikke helt hva det er som gjør det. Mine stakkars barn har sjelden fått ballonger på bursdager og sånn. Og om du skal gjøre noe gøy på min bursdag – ikke kjøp ballonger. Jeg vil ikke en gang se det som en morsom spøk. Jeg liker virkelig ikke ballonger.
Høyt oppe, og ikke det minste sur 🙂
Jeg sender selvsagt utfordringen videre til alle og ser frem til å lese flere gode skildringer av dere der ute!
