Som to dråper vann?

Jeg bladde i gamle bilder en dag. Det er nesten litt trist å se hvor få bilder vi har fra tiden før digitalfoto overtok hos oss. Men noen gode skatter finnes heldigvis. Sånn som dette svært illustrerende bildet av to aldeles ferske gutter – én dag gamle i felles krybbe med vannmadrass, på barselavdelingen på gode, gamle RiT.

Prikken og Krølle

Tobias hadde en veldig markert føflekk i panna, så han var lett å kjenne igjen med én gang. Vi fikk vite at denne føflekken ville komme til å vokse med gutten og kunne ende opp med å bli på størrelse med en femkroning. Men jammen tok de feil. Prikken er ikke større i dag, nesten 13 år senere. Og den er mye blekere. Men fortsatt er det mange som bruker den som kjennetegn på Tobias, så er de på den sikre siden.

Sondre hadde antagelig ligget trangt i magen, øreflippene og hele de ytre ørene hans var knøvlet sammen som bittesmå knyttnever innover mot sentrum av øret. Pleierne visste råd, mente de. Ørene ble tapet fast i riktig fasong for at de skulle holde seg på riktig plass. Ellers ville de bli sånn, fikk vi høre. Som nybakt mamma var jeg overhodet ikke interessert i tape og klister og forming av ørene til minstemann. Og sannelig – de tok feil der også. Selv om jeg fjernet tapen og aldri siden klistret ørene, så har Sondre fullstendig normale øreflipper og ytre ører den dag i dag.

Det er snedig hvordan mange har problemer med å kjenne tvillinger fra hverandre, selv om de er så ulike vanndråper som overhodet mulig – omtrent som kull og is, kanskje.  For de som fortsatt har trøbbel med å se forskjell på tvillingene våre; Sondre har veldig lyst hår, nesten hvitt. Tobias er mørk, for tiden farget helt sort. Skulle de ha sommerblekt eller nedbarbert hår, så gir det et hint at Sondre har grønne øyne, Tobias har brune. Ser du dem skrive eller gjøre noe annet med hendene; Tobias er venstrehendt, Sondre høyrehendt. Og om du fortsatt sliter med å se forskjell så hjelper det kanskje å vite at Sondre er omtrent fem centimeter høyere enn Tobias.

Tobias – Prikken
Sondre – Krølle

Tiddelibom

Det snør, det snør! Det er nesten vilt, sånn som det snør. For en gangs skyld bestemte jeg meg for å ta med kamera ut og få noen skikkelige snø og lys i mørket-bilder. Men hvor er kameraet?! Den første hektiske leteaksjonen (fullt påkledd med tjukk jakke og støvler) ga ikke noe resultat, så den ble avblåst og bildene ble tatt med lillekameraet i steden.

Vel, hvis jeg ikke finner speilrefleksen snart, så får dette bildet representere vinterhuset for en stund. Kanskje jeg har glemt det på hytta? Jeg må lete litt mer…

Boka om Lukas

Det er ikke så morsomt å være sykmeldt, miste aktiviteter på jobb, ha vondt. Men så finnes det et lyspunkt og en ganske stor fordel likevel. Uansett hva jeg gjør (eller ikke gjør) så er Lukas trofast ved min side. Han kryper inntil meg i sofaen, hører på at jeg klager uten å bli lei. Og han setter pris på mine spede forsøk på trim når han får bli med å gå turer. En god og gjensidig fordel, altså.

Jeg har nettopp laget et par nye fotobøker, en av dem var en bok om Lukas. En slags hyllest til min lille terapeut. Boka inneholder bare bilder av Lukas, helt fra han var bitteliten valp og frem til i høst.

Fotoboka er laget med Japan Photo sin software, ganske grei å bruke og med mange flotte redigeringsmuligheter. Anbefales! (Finnes både for Win, Linux og Mac)

Intet nytt er godt nytt

Jeg er litt tom for tiden. Det er ikke det at det skjer lite, tvert imot. Våren er her, det blir en etterlengtet tur til hytta, flytte- og pusse opp-planer går sin gang. Men mest av alt bruker jeg nå tiden på å bli bra i halen min. Lukas er flink til å holde meg med selskap og da har jeg egentlig ingenting å klage på. Men jeg ville bare si det, i tilfelle noen lurer – jeg er her altså. Jeg har bare litt bloggtørke eller bloggvegring for tiden. I’ll be back!

Lukas holder meg med selskap – aldri mer enn en halvmeter unna!

PS – bildet er tatt med den nye linsa mi, Canon EF 50mm f/1.4 USM, den gleder jeg meg til å utforske litt mer. En herlig portrettskarphet, ikke sant? Det vises dessuten godt at Lukas trenger en aldri så liten tur til nappedama!

Skogformørkelse

Det er mørkt når jeg står opp. Mørkt når jeg drar til jobb og mørkt når jeg kommer hjem. Og det er selvsagt mørkt hver eneste tur Lukas og jeg tar i skogen. Sånn går no dagan.

En mørk Lukas med refleksvest i den mørke skogen som slutter ved motorveiens gatelys

Det blir ikke så mange fotomuligheter heller av sånt. Kanskje jeg skulle tatt med stativ en kveld og prøvd meg på litt nightshoots i skogen? Det blir litt tragisk kvalitet av et blitzløst snapshot med hodelykt og gatelys som eneste lyskilder. Vi koser oss jo uansett der vi trasker (jeg) og snuser (Lukas) så jeg skal ikke mase for mye om det der med lysere tider ennå – men jeg skal utnytte helgene!

Starry, starry night

Endelig er vi på hytta igjen. På veien hit hadde vi masse regn, litt sludd, litt hagl og litt snø. Det var med andre ord jevnt overskyet, så overraskelsen var både gledelig og stor da skyene trakk seg til side og det åpenbarte seg en fantastisk stjernehimmel. Nå er det heller ikke noen måne som “forstyrrer” lyset fra stjernene, så jeg vandret ut i natten med hund, kamera og stativ.  Jeg ble ganske fornøyd med et par bilder – det er tross alt første gang jeg prøver meg på dette. Neste tur skal jeg prøve å få med Karlsvogna eller andre kjente stjernebilder, litt artig det også.

Stjernehimmel, med synlig stjernetåke
Vakkert og mektig

Leketøy

Store gutter har dyrt leketøy. Denne helgen (og noen dager fremover) får jeg låne denne lekkerbiskenen av pappa:

Canon EF 70-200mm 1:2.8 L IS II USM

Nå er det bare å komme seg ut og finne motiver, finne ut hvordan den virker og leke i vei mens jeg har sjansen! (Kameraet mitt ble fryktelig puslete og lite med dette monsteret på, men bare tanken på oppgradering gjør vondt langt inni lommeboka…)

Lukas ønsker god helg!

Stereogram

Har du prøvd å se på slike bilder? Når du først får det til, så er det ganske kult. Trikset er å fiksere fokus litt bak bildet, altså prøve å se skarpt men gjennom det – sort of. Dette bildet er bortimot vakkert, synes jeg.

Ser du den store rosen som reiser seg midt i bildet?

Lengsel

Sondre kom med dette bildet i dag. Han knipset det på hytta i vår. Lukas finner gjerne en solstripe på gulvet. Der ligger han og varmer seg, gløtter ut og sukker litt; blir det snart sommer, eller?

Blå himmel, kosehund

Jeg tror vi alle lengter etter varmen – og ikke minst til hytta! Jeg synes også Sondre har tatt et knakende godt bilde!