… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Når snøen laver ned i slutten av mars er det ikke så rart man blir inspirert til vottestrikk. Nå rakk snøen å regne bort før de ble ferdige, men det kan kanskje kalles vår-votter i stedet da, med fugl på og greier. Strikket i hvit finull og en rest av Tulliball Kranglefant i en nydelig lillafarge. Fra lageret, selvsagt.
Vottene skal vaskes, blokkes og dampes og bli med på påskeferie 🐣
Det er ting som tyder på at jeg nærmer meg pensjonsalderen med stormskritt. Jeg elsker nemlig å se på småfuglene! Nå er det bare såvidt dagslys midt på dagen, og dermed går jeg glipp av aktivitetene mens det er arbeidsdag.
Jeg håper nesten at det snart kommer litt snø, så hensikten med fuglematerne kommer mer til sin rett. Og jeg håper selvfølgelig på besøk av noen av de mer sjeldne fuglene, som denne stillitsen som vi bare har sett én gang.
Forøvrig må jeg bare beklage at det er lite oppdateringer herfra. Det skyldes selvfølgelig at mesteparten av de daglige aktivitetene er hemmeligheter til jul 🙂
Etter at frost og snedig meldte sin ankomst, så har også matstasjonene for småfuglene kommet på plass på verandaen. Herlig å se at gjestene var snare til å møte opp. Jeg synes de er så søte, så koselig å se på.
Foreløpig er blåmeisen i stort flertall, men etter hvert dukker det nok opp flere små venner.
Noen sier det er en myte, andre påstår det stemmer – skjæra stjeler blanke ting eller saker den mener å ha nytte av. Vi kan for eksempel ikke ha telys stående ute på verandaen. Kanskje den synes duftlys smaker godt …?
Det har vært mest hjemmetilværelse denne vinteren og våren. Med litt hink & halt på flere områder har vi tilpasset aktivitetene til nærområdet og huset – mating av fugler og turer med hunden har vært hovedgjøremålene.
I den impulsive ferieuka vår fikk vi tid til å pusse litt både på soveromstak i kjelleren og på gulv og vegger i yttergangen. Ingen revolusjon, men deilig å få flikket på ting som trengte vedlikehold. Et snev av nostalgi da barndommens orange nålefilt dukket opp før vi la det nye gulvet:
Snø og uvær har stoppet det meste av utejobbing, men nå smelter snøen heldigvis kjempefort og det er tid for å tenke på hage og drivhus, pallekarmer og utemøbler. Gleder meg veldig til litt mer farger i tilværelsen!
Hva man lærer …! Jeg har igrunnen aldri sett særlig forskjell på fugler. Spurv er spurv, liksom. Og så var jeg brennsikker på at fuglebrettene var fulle av gråspurv, den vesle, svært vanlige fuglen som er over alt. Og så viser det seg da, alle disse gråspurvene er slett ikke gråspurv, men pilfink. Som riktignok er en spurvefugl, men som har kjennetegn gråspurven mangler. For eksempel den svarte flekken på kinnet og det sjokoladebrune hodet. Dermed har jeg altså observert to ulike finker på verandaen, grønnfinken og pilfinken. Ikke verst for en som bare kunne dompap og kjøttmeis fra før.
Selv om manns minne ofte er ganske kort, og jeg ikke er den som husker best, så har det virkelig kommet ganske tullete masse snø den siste måneden. Joa, jeg kan huske at det har vært mer. Men kanskje ikke like mye på så kort tid. I januar snødde det omtrent sammenhengende en hel uke, deretter ble det kaldt så all snøen ble liggende. Og nå har det altså snødd noen dager igjen. Jeg må skynde meg å dokumentere det nå, for nå har det begynt å regne ⛄️
Skikkelig kø på alle matstasjonene, så artig å se!
Etter det voldsomme snøfallet i januar ble det kaldt, skikkelig kaldt. Og etter supplering med flere fuglematere og flere frøsorter ble det sannelig trafikk på verandaen også.
Denne skjønnheten dukket opp i helgen, utrolig festlig å se. Mulig den skremte småfuglene litt, for flaggspetten er ganske så mye større enn spurv og meis. Men det deles selvsagt på godene, så køen var ganske konstant på alle matstasjonene.
Her er den kanskje hyppigste gjesten – grønnfink – som konkurrerer med kjøttmeis, blåmeis og toppmeis.
Endelig har småfuglene oppdaget maten etter at det ble nytt foringssted. Nå er det tett trafikk, og jammen bare å stå på med etterfylling av snadder!
Plutselig var det slutt på den snøfrie vinteren, det har lavet ned noen dager nå. Og da får jeg jo akutt omsorgsbehov for disse småfuglene våre, de som alltid holder til i hekken og som vanligvis finner masse mat her. Innkjøp av ny fuglemater måtte til.
Men ingen fulger var å se – har de gitt opp å finne mat hos oss, tro? Eller er de bare forvirret fordi fjorårets hvite fuglematerhus nå er byttet ut med et rødt, og attpåtil flyttet noen meter lenger inn på verandaen?
Jeg tenker det gjør susen å henge opp skilt der maten var tidligere, så finner de frem til det nye fine matstedet – fuglemathus med egen fuglekasse på veggen, faktisk!
