Snakk om å være værvinnere altså! Helt siden 17. mai-helga har det stort sett vært gnistrende fint og også etter hvert skikkelig varmt. Det kunne ikke vært bedre taima & tilrettelagt med bygging av ny hjerteromstram. Med stadige hjemmekontordager ble det også en perfekt arbeidsplass under parasollen. Så YAY! – dette ble fantastisk bra.
Fortsatt trengs det skygge for å kunne bruke skjerm ute, og i varmen er det faktisk helt nødvendig å komme seg litt unna sola innimellom.
Og enda er det masse ledig plass på trammen. Kanskje det trengs en badebalje etter hvert?
Etter et år på krykker og strev med å komme tilbake i jobb gjorde jeg det kunststykket å ramle på første friskmeldt-dag. Det resulterte i et brudd i armen, med påfølgende operasjon, brudd i ribbein og en skikkelig vridning i det opererte kneet som resulterte i ny runde på krykker. Det vil si; én krykke, jeg har ikke arm til å bruke den andre …
Ribbeina hindrer god hvile og nattesøvn. Armen skal etter sigende bli bra i løpet av noen uker. Beinet må trenes opp på nytt. Samtidig er jeg nå nødt til å gå på jobb for fullt. Det er ikke mer igjen i min pott i trygdesystemet.
Om fem dager har jeg 26-årsjubileum i jobben min. I dag føles det ikke så veldig som en feiring. Jeg kjenner mer på å starte nedtelling til avvikling, til 62-årsdagen min. Det blir ei lang dimmelenke, men det går da én dag av gangen …
Joa, det går jevnt i strikking, faktisk. Hva som har vært på pinnene nå i høst blir ikke å se før jula er over. Men det er ingen overraskelse at det fortsatt er strikking som er hovedsyssel i disse tider. Jeg er så smått tilbake i jobb, men det er altså mange dager og timer som fylles med håndarbeid – og godt er det!
Skulle du være en av dem som synes jeg blogger lite for tiden, så oppfordrer jeg deg til å ta kontakt på andre måter enn å vente på innhold her – ring meg da vel! 🙂 ☎️
De første sommerblomstene i 2020 kom ut først 21. mai!
Endelig kom det en slags sommer, etter den begredelige og snørike starten (og midten) på mai. Endelig kunne vi plante blomster i kassene ute, få planter ut i drivhuset, nyte sola på verandaen og løpe en tur på sandstrand!
Lukas utnyttet sandstranda fullt og helt …!Tomatplantene fikk flytte fra stua til drivhuset, nå er det forhåpentligvis slutt på frosten
Og så er det plutselig arbeidsdag i morgen. En ny hverdag venter …
Jeg valgte å gjenta suksessen med vafler siste arbeidsdag før operasjon av kne enda en gang. Ja – for det var jo en suksess! Denne gangen hadde jeg med meg Ida, som er på vinterferiebesøk. Og vi stekte 72 plater vafler i løpet av to og en halv time.
Så snart gjengen så at serveringen var klar, så var alt spist opp på mindre enn en halv time. Jeg tror igrunnen jeg kunne laget hur mycket som helst, det ville forsvunnet det også …
Som forrige gang, så ble The vaffelator montert opp – nødavtrekk for å forhindre tåkelegging og utløsing av brannalarm.
Hver dag (i lang tid!) har Olav smurt matpakke til meg før vi drar på jobb. Jeg ser på denne som en kjærlighetserklæring og setter umåtelig stor pris på den.
Selv om de fleste spiser matpakken sin til lunsj, så klarer aldri jeg å vente så lenge. Allerede før klokka passerer 8 er den som regel fortært. Sammen med en kopp te gjør dette starten på arbeidsdagen perfekt. Jeg er SÅ takknemlig, kjæresten min ❤️
Jeg traff Arthur Arntzen en gang i Harstad, han holdt et foredrag på en jobbkonferanse jeg deltok på. Overraskende nok (den gangen) var det ikke karakteren Oluf som var tema for hans presentasjon, men boka “Det latterlige alvor” som handler om å bruke den gode humoren som motvekt mot stress i arbeidsliv og heim, med varm og klok livsfilosofi og lystelig fortelling.
Jeg har sett i media at den gode Arthur nå er rammet av demens. Hans datter er faglig leder for Senter for omsorgsforskning, og har skrevet en kronikk om sin far og opplevelsen som pårørende. Noe av det fineste jeg har lest er hennes beskrivelse av Arthur sin opplesing av datterens favorittdikt:
Du går fram til mi inste grind, og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram, var lova som gjaldt for oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem felle det meg lett å snu,
når eg har stått litt og sett mot huset og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her, skal eg ha ein heim i mitt hus.
(Ord over grind, av Haldis Moren Vesaas, 1995)
OLUF (alias Arthur Arntzen) FOTO: MORTEN HOLM
Sannelig er den oppvoksende generasjon en personlighet og historie fattigere, som ikke har opplevd verken Oluf R eller Arthur Arntzen.
