… var beskjeden fra resepsjonen. Okei, da må vi bare få dem inn døra da, ikke sant? Dermed var hele spisearealet på det nærmeste fylt opp…
Her skal det driftes, gittTittei – her venter arbeid...
Det hører med til historien om de mer enn 60 serverne at de ble pakket ut og plassert i løpet av én arbeidsdag. Det synes jeg er et ganske imponerende stykke arbeid av gutta boys og meg (mens vi samtidig fylte et par containere med alskens emballasje og rusk og rask!). Nå venter den neste morsomme jobben som følger med slike pakker; å få noe til å virke på dem 🙂
Bussene i Trondheim er okei. Jeg har omtrent ikke tatt en eneste buss de siste tretti årene, skammelig men sant… I dag var jeg en tur på jobb, og da var det kjekt å gå til bussholdeplassen og oppdage at det var mindre enn et minutt å vente på den. Og så er jeg ekstra fornøyd med at busselskapet kaller hjemplassen min med det riktige navnet – Stokkhaugen. Her har det alltid hett Stokkhaugen, selv om noen luringer fant ut at det skulle hete Stokkanhaugen så snart de begynte å bygge hus her oppe i skogen.
Hurra for AtB som vet hva det heter her!Forvirringsskilt fra kommunen…?
Jeg regner med å ta buss noen dager fremover, så lenge jeg fortsatt har sitteproblemer. For på bussen kan man stå og henge, og så får jeg litt trim på turene til og fra holdeplassen. Dermed kan jeg stikke innom jobb nå og da som myk overgang til friskmeldingen min.
… skal jeg kjøpe meg scooter! En sånn fænsi en kanskje? Gleder meg til å kunne transportere meg til og fra jobb på denne måten så lenge vinteren holder seg unna, i alle fall!
Kontrollen på sykehuset gikk fint, selv om jeg ikke er så bra som jeg skulle ønske. Det positive er at operasjonen har fungert som den skulle, og smertene i ryggen er nå bare sårhet og grosmerter.
Men så var det disse sitteproblemene da. De var egentlig ikke så forandret, og jeg er ganske frustrert og lei av å ha vondt. Doktor Rygg syntes også dette var bekymringsverdig, så han bestilte sporenstreks en time for meg til Doktor Halebein. Jeg fikk time allerede to dager etter, med nye røntgenbilder og en litt mer retningsbestemt undersøkelse av dette problemet. Jeg har ennå ikke hentet de nye røntgenbildene, får vise frem dem senere.
Men nå svever jeg nesten på skyer! Doktor Halebein kunne nemlig straks konstatere at halebeinet mitt er brukket, det er løst, til og med på to plasser. Og det neste han sa var at han skulle fikse det. Jeg skal bli helt bra!
Halebeinet henger og dingler, eksperten kunne både se og kjenne det
Smerter i halebeinet heter koksygodyni på fint. Jeg fikk en kortisonsprøyte rett i det ene løse leddet først. Dette skal gi en langstids-smertestillende effekt. Dersom det etter hvert blir samme smerter som før, så er det et par lure triks til i ermet til denne doktoren. Og i verste/beste fall vil han operere bort den løse halen. Dette heter koksygektomi. Det er ifølge legen en grei operasjon. Kanskje omtrent som å fjerne en blindtarm som er laget av bein?
Det vil nok ta litt tid ennå, men hva er vel et par måneder eller et halvår nå, når jeg skal bli kvitt smertene? Jeg kunne gjort ganske mye for å slippe en dag med smerter, og nå skal dette bli mitt nye liv. Nå skal jeg klare å jobbe for fullt ettersom målet er i sikte. Jeg er helt euforisk! 😀
Nå er jeg på vei tilbake til full jobb. Tiden er kommet for en tur på sykehuset for kontroll, og selv om jeg ikke tar noenting på forskudd så har jeg planer om å friskmelde meg fra nå av. For uansett kan jeg bruke noen plusstimer og feriedager til å jobbe meg gradvis opp til heltidsdager igjen. Det er det jeg vil, og det er det jeg trenger. Det er morsomt å jobbe med morsomme ting, og det er godt å føle at man gjør nytte for seg. Og så har jeg så trivelige kollegaer at dagene går som en røyk 🙂
Jeg har vært på Svalbard én gang. Det er nå straks sju år siden, og denne tiden på året får meg til å huske denne reisen. Etter at mange dager med jobbing var over hadde vi én fridag før hjemreise. Den brukte vi på en fantastisk heldagstur på snøscooter inn gjennom Adventdalen, til VonPost-breen, over frosset sjø og over fjellformasjoner. Høydepunktet for dagen var utvilsomt synet av tre isbjørner! Først en mor med en unge, deretter en diger hannbjørn som gikk og været etter denne binna. Jeg har ikke lyst å tenke på hvordan det gikk med ungen når hannbjørnen nådde dem igjen…
Jeg fikk oppleve et skikkelig vinter-Svalbard, med stormer og kulde, ned mot 40 minusgrader. Men også gnistrende sol og endeløse, fantastiske formasjoner i naturen. Fjellene der er helt spesielle. Det er byen også, med god varme innendørs. Og værbitte mennesker som må like å leve litt spesielt. Her er noen bildeminner:
Isbjørn finnes over hele øyriket. Det er bare å ta skiltet på alvor!Kollegaer på rekke og rad, scootertur i ødemarkaIsbjørnbarn og -mor – på trygg avstandRast på VonPost-breen
Jeg har tenkt mange ganger at det hadde vært fint å besøke Svalbard igjen. Men jeg er ikke så fryktelig glad i å reise. Og jeg har jo vært der. Jeg tror på en måte ikke at en ny tur kan toppe opplevelsen av denne første. Så kanskje jeg lar den bli min eneste.
Koselig å bli ønsket velkommen til første arbeidsdag!
Jeg har nå fullført 17 år i UNINETTs tjeneste. Selv om jeg har hatt et annerledesår, så har dette vært et av de bedre. Jeg har lært enda litt mer, fått til enda flere ting og blitt kjent med enda flere superkollegaer. Og nye venner.
Midt i elendigheten med sykmeldinger, fravær, smerter og trøbbel har arbeidsgiveren vist seg som en verdifull støttespiller. Det er jammen godt å ha med seg. Og det gjør at jeg nå satser på 17 nye. Okei, UNINETT?
Det hender det hoper seg opp på jobben også, sånt som blir til rot. I forrige uke hadde vi en stor ryddeaksjon. Det var trangt i døråpningene da dette lasset skulle ut!
Det høres ut som en skrekkelig lidelse, ikke sant? Det er da også navnet på det å være redd for fredag den 13. Nå er ikke jeg spesielt overtroisk, så jeg tror nok dagen vil forløpe omtrent som en annen. Bortsett fra at det er vinter, mye snø og fryktelig glatte veier, så frykter jeg ikke datoen. Det er mulig jeg trodde at jeg utfordret skjebnen da jeg en gang som barn valgte meg lykketallet 13. Det har jeg holdt på siden – hvis jeg må velge et tall, liksom. Men jeg har aldri verken vunnet eller tapt noe på grunn av tallet. Den største ulykken her hjemme blir antagelig for Lukas som må være hjemme alene mens jeg er på jobb. Så tvi-tvi, bank i bordet og alt det der – ha en fin dag!
Jeg har vært på jobb et par dager igjen, det er kjempedeilig å komme i gang! Men jeg merker at kroppen ikke er helt med på alle krumspring ennå, så de få timene jeg har til rådighet får klare seg enda en stund. Det er imidlertid enda deiligere å innta sofakroken når jeg vet jeg har gjort litt nytte for meg. I dag har det snødd i søkk og kav, gårdsplassen er måket og frest flere ganger (ikke av meg altså, det har pappa og Olav tatt seg av) og parabolantenna har bukket under for snømengden. Lukas og jeg måtte nesten vasse i djupsnø enda turen vår gikk gatelangs, vi var søkkvåte begge to da vi kom inn. Da var det godt med fyr i peisen for mor og tørrfisk på skinnet for hunden!
Lurvepels Søkkvåt med tørrfisken sin – ikke forstyrr!
