Stakkars vesle go’gutten vår har røket korsbånd i kneet sitt og skal opereres neste uke. Ikke nok med det, han må også opereres i det andre beinet i løpet av et par måneder, så det er ikke fritt for at noen av oss gruer litt … Skaden (eller sykdommen eller hva man skal kalle det) har han trolig hatt siden han var liten. Så har haltingen kommet og gått med ujevne mellomrom i sju år.
Skikkelig uflaks å bli født inn i en familie med så masse kne-greier egentlig. Jeg krysser hvertfall alt jeg har for at det skal gå fint med ham fremover. Han kan jo ikke akkurat gå med krykker heller 😳
Tag: lukas
Alene hjemme
Lukas og jeg holder hverandre med selskap når alle gutta har forlatt oss – det vil si; Olav er borte på jobb og tvillingene raser rundt på diverse vennebesøk, trening og sånt som ungdommer driver med. Og hva fyller vi helst tiden med? Tur i skogen såklart, hvertfall når hunden en sjelden gang får bestemme. Og det får han jo – noen ganger …
Den første sommersmaken
Det er jo ikke så uvanlig å få en forsmak på sommer i mai. Med hvitveis så langt øyet kan se og deilige grønne skudd over alt. Men jammen har det vært variabelt i år, med snøfall 9. mai som det siste.
Da var det deilig å se blå himmel både på nasjonaldagen og helga etterpå. Tur til Estenstadhytta ble det også for Lukas og meg, sammen med tante. Et glass vann var velfortjent belønning på toppen.
Og så solbrent kan man altså bli når man bare er ute og ikke tenker seg om …
Litt flaks for meg så var det sånn dagen etter:
Vi får sikkert alle varianter dette året også. Sånn som vi pleier.
17. mai 2017
Tradisjonen tro ble det en god tur i marka for Lukas og meg også i år. Værmelderne gjorde sitt ytterste for å forsikre oss om at det skulle være knallfint vær, men Lukas var ikke helt enig i at regnet var så fint …
Men oppe på toppen ble det likevel en tradisjonell hurra-selfie før vi ruslet hjem til en godbit.
Deretter kom faktisk det lovede været og selv om det ikke ble bunader på oss i år, så tok vi en kjapp bytur for å få med oss russetoget – Tobias er jo russ i år og vi syns vi måtte se ham der.
Utrolig mye folk i byen og masse vakre motiver – en fotosjut på Bybrua synes vi det passet å spandere.
Er ikke dette verdens vakreste by …?
Russen kom – og gikk, og ungene fosset ut i gata for å plukke russekort 🙂
Det var veldig få som brukte russelue, litt synd at den tradisjonen er i ferd med å forsvinne. Men lua er hvertfall et minne.
Burmadalen rundt
En veldig fin og passe kort tur med Lukas er runden innover Burmadalen. Når våren endelig festet grepet ble det litt mer luggumt å gå tur.
Turen er ikke lang, bare en 1,8 kilometers runde, med både skog, stier og jorder. Det er dessuten en veldig passe selfie-benk der. Finfint til oss tobeinte som er litt late og kjempegreier for hunden som tror han har vært på villmarksutflukt 🐾
Kongen av drivhuset
Det er alltid utrolig deilig å komme i gang med vår i hagen. Og drivhuset. De to siste påskedagene fikk vi knallvær og tid til å pusse litt på busker og potter. Lukas trives som vanlig godt i sol og varme, døråpningen til drivhuset var dagens.
Vi fikk oss også en nydelig markatur. Endelig er både blåveis, hestehov og hvitveis observert (og fotografert) så vi kan erklære våren for ankommet!
Litt mer spenst i leirfivelen nå enn de aller første vi fant.
Hvitveisen våger seg såvidt frem, men jeg regner med den skal bli å se i rikt monn om ikke lenge.
Solbrillene på, hunden ville ikke være med på bildet 😬
Variert hytteliv
Den første delen av påska var vanvittig våt, det regnet og regnet og regnet. Ikke at det er så fryktelig uvanlig i disse strøkene, men det var ganske så mistrøstig og endeløst – det var bare så vidt Lukas orket seg utom hytta for å skvette litt.
Ungdommene underholdt seg med spill og godteri, det var riktig så trivelig. Med egen sjåfør kunne de også farte litt rundt omkring innimellom.
Omsider dukket sola frem, og da var det tid for vafler på Utsikten. Med Jägermeister, selvsagt.
Utrolig deilig å få sol og (relativt) vindstille noen dager, både for å få rørt seg litt og for å bli minnet på hvor fint det er rundt oss.
Pappa har fått seg drone, og flyfoto/filming ble gjennomført med stor entusiasme!
Selv om det var fint vær, så var det ganske kaldt …
Ida og jeg måtte selvfølgelig ta årets påsekeselfie på trappa.
Lukas elsker å ligge i en lun solvegg, dette er liksom hans plass på hytta.
Blåveisen løftet omsider litt på hodet også, nedsnødd som den var bare for et par dager siden.
Men så startet det jammen på’n igjen. Med snø. Denne ble liggende til påskeaften, og da dro vi hjem.
Nesten hele kostebinderiet …
… på hyttetur! Sist guttegjengen var på Solfang var det fortsatt sommer, så det er jammen på tide å fylle opp med folk, mat, lyder og aktiviteter. Vi startet hvertfall med friskt mot, så får vi se hvor mange som blir hvor lenge.
For å holde på den største påskeklisjéen – å snakke om påskeværet – så kan jeg i forbifarten bare mumle regn. Mye regn. Så det er ikke det som er trekkplasteret.
Og dagens største overraskelse var et massivt snøfall, så hytta var i vinterskrud da vi ankom.
Det har vært vårligere – og blåveisen var nok like overrasket som oss.
Det varslede regnet har allerede fått has på snøen, så om det ikke er veldig vårvakkert er det hvertfall ikke hvitt lenger nå.
Morsomme mars …
Når vi får en smak av vår, så peker værgudene nese til oss i neste øyeblikk. Sånn er mars, og vi vet det jo så godt …
Vinterferie med variasjoner
Jeg hadde gledet meg lenge til noen dager på hytta, og jeg hadde hvertfall ikke tenkt å la været bli til hinder for noe som helst. Heldig som jeg er, så regnet det i strie strømmer da Lukas og jeg kjørte hjemmefra. Regn er hvertfall ypperlig hytta-vær. Og denne gangen var ikke benken tørr heller …
Det første skjæret i ferie-sjøen var imidlertid at jeg hadde blitt så innmari forkjøla. Dermed ble aktiviteter sammen med Ida litt begrenset, selv om vi hadde det veldig trivelig selv uten både baking og bål.
Etter et par dager var det Rørviktur på programmet, og jeg var i tvil om jeg burde utsette småjentene for alle baseluskene mine. Men å få treffe Ive var så høyt på ønskelista at det måtte jeg bare få til.
Ida og jeg tok ferga alene etter skyss av Fredrik, oldefar kom og hentet oss. Og den siste dagen Ida var på Vikan fikk vi både til å sy litt og til å gå tur sammen med Lukas.
Regnværet gikk over i frost og deretter snøvær. Hele vågen utenfor hytta var frosset, det var et uvant og spesielt skue. Etter hvert trakk isen seg tilbake, mens snøen la seg rundt Solfang. Godt vi har masse ved og kan fyre så mye vi vil!
Formen min ble ikke noe bedre utover uka, men strikking gikk greit å holde på med heldigvis. Jeg fikk gjort ferdig opptil flere UFOer, det er da noe 🙂 Den flotte lueoppskrifta til Margrete ble til ei kjekk hyttelue av rester etter Svalbardgenseren.
Å ha mamma & pappa i nærheten gjorde det mye enklere å være lurvete i formen. Men med host & nys og glatte veier erklærte jeg meg værfast da uka nærmet seg slutten. Min tapre ridder måtte komme for å redde sin prinsesse! Og snill som Olav er, så kom han med fly (!) til Namsos på lørdag morgen og kjørte meg og hunden trygt hjem igjen.
