Tag: lukas

Villdyrene våknet litt

I går var vi på besøk hos Lukas sin søster som har fått sitt hjem her i Namsos. Hun heter Kaisa og er en skjønn, sort liten dame. Det var merkbar forskjell i størrelsen på de to etter bare to og en halv uke siden vi så henne sist før hun flyttet. Det var faktisk også merkbar forskjell i gemytt; i alle fall på den korte stunden vi var der. Kaisa var mildt sagt vilter, og på ingen måte noen kose på fanget-hund! De to søsknene hadde trolig ikke noe særlig minne om hverandre som søsken. Men som gutt og jente i beste lekealder fant de tonen rimelig fort. Det gikk nokså vilt for seg noen øyeblikk, og antagelig var det en maktkamp vi var vitne til.

Det er ikke vanskelig å se fra bilder som dette at det er ville dyr med instinkter vi har med å gjøre. Nå er vi utrolig taknemlige for at Lukas er både kosete og – innimellom – rolig. Og Kaisa viser vel bare at hun er en bestemt ung dame som markerer hva som er hennes domene. Jeg regner med vi treffes igjen, avstanden er ikke så stor når vi først har kommet oss til verdens beste sted!

Storfint besøk

I dag fikk vi besøk på hytta. Gutta satte stor pris på at Peder kom, jeg satte umåtelig stor pris på at Trine kom og Lukas fikk møte den fornemme miss Soffi for første gang. Han hadde et par travle timer med å sjekke ut, sjekke opp og etter hvert jekke seg litt ned for den noe mer rutinerte og avbalanserte damen.

Tiden med Trine går alltid så fort. Jeg tror 30-35 år uten kontakt har gjort at vi neppe går tom for samtaleemner de neste 35 årene. Jeg kommer alltid på så mye mer jeg skulle spurt om eller pratet om når hun har dratt igjen. Men nå skal vi jo være her noen dager, så sjansen byr seg nok igjen. Takk for besøket alle tre!

Soffi er utrolig snill og rolig, og var nesten i meste laget tålmodig med vår lille spirrevipp, men moro var det jammen.

Her er et utvalg bilder fra det første møtet:

Snakk om ferie!

Noen benytter anledningen til å ta skikkelig ferie fra første dag. Tre av gutta mine på sofaen;

Det ser unektelig litt godt ut da. Kanskje jeg skal slenge meg på den andre sofaen med en bok og slutte å irritere meg over vannet vi ikke får. Og så kan jeg toppe feriefølelsen med en dusj etterpå likevel, både søster og mamma & pappa har jo stående tilbud her. Det er ikke så ille likevel, gitt.

Jeg er litt stolt, da

Margrete har vært hjemme på perm igjen. Hun er nå passert halvgått løp i militærpolitiutdanningen sin, og er ganske så staselig i uniform, ikke sant? Hun fikk kose seg noen dager med Lukas, og jeg tror nok de satte pris på å bli kjent med hverandre. Nå må vi vel vente enda noen uker til hun kommer hjem igjen. Lykke til, jenta mi!

Kan jeg få låne…?

Jeg har et yndlingsskjerf. Eller kanskje jeg må si at jeg hadde et yndlingsskjerf. Jeg har brukt det i flere år, og særlig på vinteren, naturlig nok. Jeg hadde det også på meg da vi besøkte Lukas før han kom hjem til oss. Og det var populært! Ikke bare Lukas, men alle valpene lekte med skjerfet. Så da Lukas fikk sin egen lille krok her hjemme måtte skjerfet være en del av inventaret. Han leker med det i blant, men mest av alt ligger det der sammen med teppet hans når han sover eller hviler.

I dag lånte jeg skjerfet tilbake, og gjett om det var en liten vofse som ble glad da jeg kom hjem – og han endelig kunne få tak i det igjen. Jeg tror jeg bare må innse at det har blitt en smule konkurranse om hvem det egentlig er sitt skjerf…

Visittid

Det er ikke noe problem å ta med Lukas på biltur, nei. Han finner seg godt til rette i buret sitt, ikke alltid han har like lyst i utgangpunktet, men det er ikke noen langvarige protester. I går hadde vi en runde på diverse butikker og avsluttet med en tur på haugen og besteforeldrebesøk. Parkeringsplasser og mye folk er litt ugreit ennå, forståelig nok. Men der det er snø er det håp. Og Lukas elsker å leke i snøen.

De kjekkeste butikkene er dyrebutikker, for der får han være med inn. Vi kjøpte et nytt halsbånd og turbånd, sistnevnte er behørig tatt i bruk og veldig kjekt. Halsbåndet må vi prøve litt smått om senn.

Vel fremme på haugen fant Lukas seg godt til rette. Etter litt snusing – og til og med en liten hilserunde med katten Sofus (på trygg avstand, da) – var det tid for en liten strekk. Mellom bestefar og bestemor, på et godt teppe og under et bord – der var det passe.

Goooooo’ helg!

Endelig fredag og endelig helg. Endelig to dager fri og endelig tid til å være hjemme med Lukas.

I går kom Margrete endelig hjem på perm igjen, og det er ikke helt fritt for at hun også har falt en smule for den lille i familien.

Lukas vet veldig godt hvor maten kommer fra og er ganske nysgjerrig på alt som foregår på kjøkkenet. Nå skal vi kose oss alle sammen med god mat, god drikke og god tid. En liten turné med lørdagshandel er vel eneste planlagte utskeielse. I tillegg har vi fått masse våt og tung nysnø, så jeg tipper det blir en del basing i snøen og kanskje en snømann?

En dag på kontoret

I dag var Lukas med meg på jobb. Olav hadde et par ærend, og da var det like greit at Lukas slapp å ligge i bilen på turer hit og dit.

Det var utrolig greit å kjøre bil, faktisk. Ikke så mye som en lyd fra buret. Det var litt skumlere å komme på en helt ny plass, men det var desto mer morsomt med alle som ville hilse på og klø litt bak øret. Kontoret var greit nok, syntes Lukas. Veldig fin utsikt, og en pingvin fra samlingen som han fikk lov å tygge på. Det ble utrolig dårlige bilder med den shabby mobilen min, men litt morsomme ble de likevel.

Lukas greide å sovne oppå pulten til en av mine kollegaer mens jeg var og hjalp henne med noe på pc’en. Hun sa han godt kunne være der i hele dag… Men vi måtte jo haste videre, selvsagt. Og litt sliten blir man jo også av å sjarmere alle i senk. Det var i grunnen helt greit å bli hentet etter halvannen times gjesteopptreden.

Belønninger

Det er så godt med noe kjent og kjært når det butter imot, sånn som det gjør noen ganger. Ikke at jeg egentlig har så mye å klage på. Men innimellom kan det bli i meste laget av ting. Etter å ha svelget unna et par små kameler i dag var det en fantastisk belønning å bli møtt i gangen hjemme av en sprellende, hoppende, glad liten Lukas. Makan til uforbeholden hengivenhet skal man vel lete lenge etter. En trivelig hjemme-ettermiddag med alt det vanlige – middag, lekser for ungene, litt tv og småprat – gjorde også kamelene lettere fordøyelige. Og så en knall avslutning av mandagen med volleyballtrening med gode venner og morsom lek. Da får det bare være at det som vanlig har blitt alt for sent, at jeg kommer til å være trøtt som en strømpe i morgen. Det får bare være at det dukker opp nye kameler. For i morgen er Lukas her igjen. Familien min er her de også. Og jeg skal spille volleyball med de samme vennene i morgen igjen. Akkurat nå er det bare herlig å være til. Det er belønninger over alt.