Tag: margrete

God jul!

julemiddagVi har hatt en flott julaften og juledag på Vikan. Folket ble fordelt mellom Solfang og Utsikten til middag, men alle samlet seg her til kaffe, kaker, dessert og julegaver etterpå. Mamma og pappa, svigermor, søster med sønn, Sondre, Tobias, Margrete, Olav og jeg koste oss utover kvelden.

For en gangs skyld varte faktisk gaveutdelingen ganske lenge, siden vi greide å holde på én i gangen. Normalt er hele seansen over på et kvarter eller så, spesielt når ungene står for lappelesing og fordeling. Det var ganske kjekt å ta seg tid til å se hvem som fikk hva. Som alltid skapte det litt forvirring når en pakke var til “mamma” eller “min kjære”, men det gikk da greit i år også.

Jeg tror alle var godt fornøyd med både mat, drikke, gaver og selskap. Og i alle fall var det fantastisk koselig å innvie hytta med så mange her på julaften. Olav og jeg var (som vanlig) de siste som tok kveld. Å trekke i flanellpysj og synke ned i sofaen, dempe belysningen, fyre i peisen – bare kjenne at det var en vel gjennomført dag – det var godt det!

Julemorgen brukte jeg til å tenne bål i fjæra. Papir og esker forsvant og det ble plass til å bevege seg på kottet igjen. Selvsagt mye spising i dag også, med ribberester og kaker på fat i enhver krok. Vi har helt sikkert mat i uker fremover om vi vil… Nå blir det rolige dager med julereisen-oppgaver og total avslapping. Margrete og svigermor reiser hjem i morgen og vi blir bare fire igjen her frem til Fredrik og Nathalie kommer på søndag.

Fortsatt god jul til alle!

Solsnu

solsnuI dag er selve dagen, nå skal det omsider bli lysere igjen! I år skjer dette kl. 17:47 – ikke at jeg tror det blir synlig verken at det blir lysere da eller at vi får se noen snuoperasjon. Men vintersolverv,  eller solsnu er så absolutt verdt å nevne. Nå skal jeg bare karre meg gjennom noen uker til (okei, måneder da) med kulde, snø, is og sånt, så er det klart for den gode tiden igjen.

Jeg må ile til og si at det er ganske godt nå også. Vi kom til Solfang i går. Her er det full vinter, noe som tilhører sjeldenhetene å oppleve. Riktignok har jeg vært her i snø flere ganger, men nå er det i tillegg nokså kaldt. Det rakk å komme akkurat nok snø før kulden til at den ligger i trærne – og nok til at det trengs litt snømåking her og der.

Alle fire ungene er her nå. Det er også en sjeldenhet. Fredrik og Nathalie har tuslet opp på Utsikten for å sove der, mens Margrete, Sondre og Tobias camperer sammen oss på Solfang. Vi koser oss med måltider her nede ved sjøen og venter på at bestemor og bestefar kommer senere i dag.

Lyset som den spinkle vintersolen gir fra seg er egentlig ganske enestående vakkert. Det blir nesten en blanding av soloppgang og solnedgang på én gang. Og så er jo det den skinner på det vakreste stedet, selvsagt.

Gratulerer med dagen lille venn!

108-0859_IMGMargrete er 19 år i dag. Hun har nettopp fått sin røde beret og jeg er så stolt av alt hun gjennomfører! Nå er hun akkurat kommet hjem på juleperm, hun skal være med på hytta og feire jul sammen oss før det kanskje er andre planer rundt nyttår.

I dag blir det feiring på haugen for både mamma og Margrete, mamma har bursdag på tirsdag og det blir ofte felles selskap for disse to. Det spesielle i år er at vi greier å samle alle – søsken, barn og kjærester. Det blir vel stor jubel og stas tenker jeg!

Margrete var 10 år gammel på dette bildet. Tiden flyr…

Hun reiser

margrete15

Veslejenta mi reiser i militæret i morgen. Det er ganske utrolig. Men hun reiser hjemmefra i morgen tidlig og jeg vet ikke når hun kommer hjem. Hun har planer om å delta i treningen for militærpolitiet. Jeg håper og ønsker at hun lykkes, trives og vokser med oppgavene hun får. Selvsagt tror jeg hun vil det. Ta vare på deg selv, jenta mi. Og alle dere som er der sammen med henne; oppfør dere og vær snill mot henne. Alle mine beste ønsker til deg, Margrete. Lykke til, lille venn!

Halvgått løp

Hittil har sommerferien vært vidunderlig, selv om det er travelt. Vi bruker hvert mulige øyeblikk til å bygge hytte, men vi tar oss også tid til å nyte andre ting. For et par dager siden dro vi til Namsskogan Familiepark. Det var en varm og solfylt dag, og vi fikk til og med se de dyrene som ofte gjemmer seg. Både bjørn, ulv, elg og oter viste seg villig frem og vi fikk tatt mange fine bilder. Ungene prøvde både bungee-trampolinen og småbilene. Etter litt (totalt bortkastet) souvenirshopping reiste vi tilbake til hytta og en trivelig tacokveld.

Margrete og Patrick dro hjem igjen og vi fikk nytt besøk. Denne gangen var det Kolla og Stig som kom for et par dager. Stig flyttet til San José i mars, så det var koselig å se ham igjen. Det blir vel ikke like ofte fremover. Han måtte reise videre til Stockholm allerede lørdag morgen, men Kolla var hos oss hele helgen. Han var med på snekring i hytta og dro opp tante sin båt på flytebrygga. Vi avsluttet søndagen med en tur i Oasen før han reiste hjem.

En rast på Knausen mellom byggejobb og regnbyger

Både lørdag og søndag regnet det mye. Det var på en måte okei, ettersom det ikke har regnet på lenge. Nå får vi håpe på litt varme og sol igjen de siste to ukene av ferien. Ungene har vært høyt og lavt mesteparten av tiden. De har selvsagt en tendens til å havne foran TV eller PC når utelivet ikke frister, men de har sannelig brukt både sjøen og skogen til å aktivisere seg. De ser fortsatt ut til å trives her like godt som jeg gjør.

Om noen dager kommer mamma, pappa og svigermor. Mamma er midt mellom behandlinger og føler seg ganske bra. Jeg vedder på at pappa klør etter båten sin, og svigermor må være spent på å se fremdriften på hytta – hun har ikke vært her på et år. Det er kjekt å ha folk rundt seg, og bra for ungene med litt variasjon i aktivitetene. Og det er så bra at det er plass til alle her.

Denne ferien føles mer som rekreasjon enn jeg har kjent på flere år. Selv om vi bare er halvveis føler jeg meg fornyet og sterk og klar til å møte hverdagene igjen. Og enda må jeg ikke dra. Hvis de neste to ukene gir meg samme økte styrke kan jeg gå på tomgang til jul!

Kræsj

Margrete kræsjet i dag. Hun kjørte scooter og klarte ikke å stoppe bak en bil som sakket farten for å svinge foran henne. Så jeg fikk den sjokkerende telefonen “Mamma, æ kræsja”. Men hun ringte i alle fall selv, så jeg innså at hun var ganske okei. Vi tilbragte noen timer på sykehuset for sjekk og røntgen. Ingen brudd, men hun var nokså forslått her og der. Men viktigst av alt; jenta mi blir helt fin igjen!

Margrete ble hentet med ambulanse

Trafikk er farlige greier. Folk blir drept hver eneste dag, mange blir skadet for livet. Jeg tror nok de fleste av oss tenker at det ikke vil skje oss selv eller de nærmest oss. Men etter hvert som jeg nærmer meg å bli en gammel dame vet jeg at det gjør det – det skjer med de vi kjener, hele tiden. Gjennom årene har jeg mistet alt for mange venner i trafikkulykker. Og jeg har ingen å miste. Vær så snill; kjør forsiktig og fornuftig!

Jenta mi

Jeg har ei jente. Jeg har fire barn, de er alle skjønne. Men jeg har bare ei jente. Hun er min glede, stolthet og lykke, og hun er mitt verste mareritt. Jeg tror båndet mellom en mor og hennes datter alltid vil være spesielt – jeg vet mer om hva hun føler, tenker og hvordan hun oppfører seg enn jeg vet om guttene mine. Jeg bekymrer meg alltid. Jeg antar det er en del av mamma-jobben, men jeg skulle ønske jeg kunne våkne en dag og ikke være bekymret. Den verste mareritt-delen henger selvsagt tett sammen med det at jeg faktisk vet hvordan hun har det. Jeg vet så alt for godt hvilke fallgruver hun kan snuble i, og jeg skulle ønske det var noen måte jeg kunne hjelpe henne til å unngå dem. Jeg kan være der, ta del i livet hennes så mye som hun tillater meg, la henne vite at jeg er her. Men det er omtrent det. Hun må gjøre ting på speidermåten; learning by doing. Og det gjør hun i aller høyeste grad!

Hun har alltid vært aktiv, mer aktiv enn jeg var på noe tidspunkt i mine yngre dager. Hun har vært speider i flere år, og har klart å kombinere dette med idrett og musikk, faktisk er hun ganske god på alle disse områdene. Hun tok førerkort på første forsøk (noe jeg ikke klarte), deltar i et mentorprogram gjennom speideren, trener regelmessig (også med mamman sin, tro det eller ei!) og imponerer meg ofte med sin kunnskap, og ikke minst empati og sympati med de som er rundt henne.

Margrete – jenta mi

Hun var selvsagt den vakreste baby noensinne. Og den aller mest sjarmerende småjenta du kan tenke deg. Så ble hun tenåring. Den beste beskrivelsen for denne perioden er vel “tunnellen” – en gang hadde jeg et vidunderlig barn som tilsynelatende var erstattet av et merkelig monster. Dette skyldtes tunnellen. Den konsumerte den vesle personen jeg kjente på alle mulige måter. Jeg fikk et glimt av henne nå og da, hver gang tunnellen streifet overflaten. Men den gikk ned i dypet, under bakken igjen. Helt til en vakker dag da lyset kom tilbake i livene våre. Tunnellene ble kortere, ikke fullt så dype. Hun vokste opp. Selvsagt gjorde hun det, hun er sterk, har vilje og evne til alt! Hun er å regne som voksen nå, myndig og greier. Til sommeren skal hun i militæret og har planer om å bli militærpoliti som en start på utdanningen sin.

Hva kan jeg si? Hun er min glede, stolthet og lykke. Jeg ønsker bare det beste for henne. Hun er jenta mi!

Jentedag

Margrete og jeg har hatt en jentedag på hytta i dag. Olav var på jobb, så vi fikk boltre oss med det vi ville. Margrete har investert i dress fra Felleskjøpet, riktig så snasen! Dagen gikk med til å rydde litt under hytta der vi har lagt fra oss materialrester og diverse. Nå er alt stablet opp i fine hauger. Alle avkapp har vi puttet i sekker, det ble 15 sekker ved av det, ikke dårlig!

Margrete peker nese til mora si, sett på makan!
Stilig FK-miss?
Mye god ved i materialrester