Jeg har fått dilla på hjembaktbrød. Det er ikke akkurat lavkarbo, kan du si. Men jeg tror det gjør såpass mye godt for kroppen, for metthetsfølelsen og å stoppe søtbehovet at jeg tillater meg en grepa matpakke hver arbeidsdag. Jeg har også bevilget meg saltmat på matpakken, ingenting slår Arnold-pølsa eller en real dansk salami. Så får jeg satse på å vinne tilbake balansen med å unngå de andre forbudte fruktene.
Fire nye grovbrød til hevingEt godt måltid med kraftfor
Langtidsprosjektet mitt er inne i et nytt år. Etter vellykket fjorårssesong (august 2012 – juni 2013) har jeg satt meg nye mål. Nå skal jeg ikke ha like restriktivt kosthold som siste år, men jeg har planer om å holde et øye med virkningen uansett. En liten motivasjon er det å sammenligne med fjoråret; selv om jeg var svært så fornøyd da, så er jeg enda mer fornøyd med å være langt unna den grønne streken så langt i år!
Det har regnet i ett hele denne uka. Da er det ekstra deilig å krype inn i pleddet med håndarbeid om ettermiddagene. Jeg holder fortsatt på med hekleprosjektkjolen, men jeg blir så innmari sår på fingertuppene av hekling. Det kalde været inspirerte til vinterstrikk igjen, og nå har jeg kastet meg over vmgenseren fra tidligere i år. Ganske fint mønster og deilig terapi for de såre fingrene. Jeg strikker den til meg selv, tror jeg. Og i litt tynnere garn med litt tynnere pinner enn vanlig – håper det skal bli bra. Planen var å finne noen spreke farger, men jammen endte jeg opp med beige og naturhvitt igjen …!
Sånn rett før bikinisesongen tar til er det generalprøve; den heter bunadsesongen. Jeg har ikke hatt på meg bunad på flere år, av den enkle årsak at jeg ikke har kommet inn i den.
Jeg har fått opplæring av ungene i Instagram og Snapchat, derfor måtte jo det første bildet av mor i bunad deles på moderne vis med passende merking; #serikkelengerutsomfiona#kominnibunaden – for de som skjønner seg på sånt 🙂 Vil du sende meg noe eller følge meg, så er brukernavnet mitt begge steder piaprikk.
Min Instagram-debut
Bunaden hadde forøvrig plass til både meg, middag og dessert. Fin feiring av konfirmant-nevø i dag. I år skal jeg bruke bunaden minst to ganger – i konfirmasjon og på nasjonaldagen. Dette var jo også ett av målene mine med (det av og til nevnte) langtidsprosjektet, som det nå må sies at jeg har kommet i mål med.
Nå er jammen april over også, og jeg statusrapporterer for fjerde gang i år. Det er ingen store endringer i forsett eller gjennomføring, men jeg spaserer hjem fra jobb litt oftere enn før, nå som det er mer farbare veier. Kanskje jeg skal investere i et par gode sko? Tillegg på treningsfronten er en (nesten) daglig tur i trimrommet på jobb sammen kollega Martin. Der presser vi hverandre gjennom et smertefullt antall situps og benkpress. Tilhold i kontorlandskap begynner å gå seg til, på godt og vondt. På godt kan jeg vise frem denne nydelige orkidéen som jeg fikk i går av Grete – veldig gledelig overraskelse!
En knallsøt liten Phalaenopsis på pulten min
Langtidsprosjektet har pågått i 9 måneder, og hangler fremdeles i vedlikeholdsområdet. Det endelige målet lar liksom vente på seg, men jeg tror jeg må si meg fornøyd med de ca. 85% jeg har fått til. Jeg kan ikke bare se på vekta heller, kanskje har det sneket seg inn en ny muskel etter all trimmen? Jeg har sommer, bikini og tynne kjoler i sikte hele tiden, det ville vært kjipt å gå glipp av den seieren nå som det er så kort tid igjen.
Jeg er ganske enkel i matveien – i alle fall når jeg er alene. Det er jo ingen grunn til å gå rundt sulten selv om man skal passe på inntaket, og jeg synes jeg er heldig som er så glad i grønnsaker. Så lenge jeg kan småspise sånt jevnt og trutt savner jeg ikke brødet, sjokoladen, potetene, pastaen og risen fullt så mye. Jo, kanskje sjokoladen da… Men det tar jeg igjen når det er flere til stede, det blir gjerne litt fråtsing sammen familien i helgene!
Frokost/lunsj på hytta – sukkererter, yoghurt og eggInnimellom-mat på kontoret – banan spiser jeg bare unntaksvis
Denne helgen er jeg nesten bare bestemor. Jeg har nemlig dratt på hytta mutters alene – uten vovve og uten mann og barn. Fredrik og Ida Sofie er på visitt, og det er egentlig veldig på tide å bestemore seg litt igjen 🙂
En alvorlig liten prinsesse et kort øyeblikk! Fin pynt i alle fall 🙂
Ida var med på butikkrunde før vi dro på hytta, og bestemte ganske tydelig hvordan vi skulle pynte for å få en perfekt kveld. Med Disney-prinsesse-duk og Hello Kitty-servietter måtte det bare bli feststemning.
Sånn dekkes bordet når Ida Sofie bestemmer …
Det ble både nytt og gammelt av leker og gjøremål så snart vi var på plass, og ikke minst mange planer for resten av helgen. Vi får se hvor mye vi greier å gjennomføre av lek og moro innimellom alle faste poster.
En liten statusrapport er på sin plass også ved dette månedsskiftet – ambisiøse mål krever oppfølging! Men ta det helt rolig, det kommer neppe til å bli noen trenings- og kostholdsblogg ut av dette 🙂
Langtidsprosjekt og vekt er nå så sin sak, der er jeg fortsatt inne i jule-etterslepet. Vinterferien gjorde ikke akkurat den saken bedre, for å si det sånn. Og neste måned er det påske å bryne seg på. Jeg tror dette får kalles vedlikeholdsfasen, for jeg har jo bestemt et nivå som jeg ikke trenger å gå under også. Nå ligger jeg og vaker i området warning og så får jeg jobbe litt målrettet mot bikinisesongen etter hvert. Og bare for å ha sagt det: Jeg har brukt seks måneder på å komme 11 kilo ned. Målet er ikke flere nedover, bare ingen oppover.
Trofast turkamerat!
Det hyggeligste fremskrittet er formen min. I tillegg til de daglige turene med Lukas har jeg nemlig begynt å gå hjem fra jobb regelmessig. Så langt har det være én gang i uka, men jeg ser ikke bort fra at det kan bli både to og tre når snø, is og hålke slipper taket i fortauene. Tidsforbruket varierer litt, avhengig av mengde klær, fottøy og føre. Foreløpig pers er 1 time og 11 minutter, men da gikk jeg med isbrodder på støvlene. Nøyaktig gå-lengde har jeg ikke fått til å måle, det er nok litt kortere enn kjørelengden som er 8,2 km. Høydeforskjellen er 200 meter, så det er litt puls innimellom.
Derfra til dit – gåløypa mi med røde prikker fra vest til øst
Andre forsetter og mål for året går omtrent som planlagt. Mye fritid gjør søtsakinntaket litt i høyeste laget og mye jobb gir svikt i husarbeid. Men oppsummert så er jeg ganske fornøyd fortsatt! Nå stormer vi inn i mars måned, den er jo løfterik sånn vårmessig, men som trønder vet jeg at det ikke er noe å stole på. Tenker vi må vente litt til på småsko-følelsen.
Jeg har bestemt meg for å begynne å trene litt mer målrettet. Ikke at jeg ikke rører meg, men det er visst noe med det å få opp pulsen i blant. Doktoren min var svært fornøyd med prøveresultater ved siste ti-punktsjekk – både kolesterol, jernlager og whatnot var helt knall. Kosthold og trening hørtes ut til å være omtrent som anbefalt, men skulle han gi noe tips måtte det bli på treningssiden. Opp med pulsen, sa han. Og jeg vet jo det sånn egentlig. Jeg vet også at det er bare å bestemme seg. Som så ofte før har shopping blitt en del av motivasjonen. For å holde litt styr på denne pulsen har jeg gått til innkjøp av en pulsklokke. Skikkelig fancy greier. Jeg får prøve å rapportere når jeg har definert makspuls, vise frem litt av treningsmål og -resultater kanskje. PUH!
Legg merke til de fine blomstene på klokka – dette er en feminin edition, må vite …
Jeg holder nå på med mitt fortsatt jeg da. Dette langtidsprosjektet som etter hvert bare skal stabiliseres og ende opp i flytsonen. Det ville vært veldig enkelt å bare ramle tilbake i gamle mønster, late seg gjennom vinteren med godteri og mumsemat. Men da ville jo også innsatsen alle disse 170 dagene vært bortkastet. Jeg sa jeg skulle inn i bunaden til 17. mai, og det må fortsatt være et mål. Jeg skal dessuten opptre lettkledd på stranden til sommeren, så frem til da må jeg i alle fall holde meg i nærheten av den røde streken!
Det vises når julen kom, i grunnen …
En del av dette prosjektet gjenspeiles i nyttårsforsettene mine. Jeg kan vel innrømme at det jeg savner aller mest (faktisk mer enn sjokolade!) er brød. Men samtidig vanker det en slags belønninger innimellom også. For eksempel muligheten til å bruke kjolen som mamma har sydd til meg – den ble brukt for første gang på fjorårets julebord, og det er mange år siden jeg fikk den.
Tv-serien Nip/Tuck var en av mine favoritter en stund, ganske så underholdende. Og alt som foregikk der var så fjernt fra min virkelighet som det var mulig å komme. Men nå har jeg jammen fått utført et stykke plastisk kirurgi selv; jeg har operert øyelokkene mine. Det er klart jeg setter pris på forbedringen, men jeg må ile til og si at dette faktisk er et inngrep man får utført av helt andre årsaker enn utseende (f.eks. synsforstyrrelse, hodepine m.m.). Mine øyelokk var på vei over kanten, så å si. Og det er en familie-greie – flere familiemedlemmer har gjort det samme, med gode resultater. Her er bilde før og etter:
Øynene mine dagen for operasjonDette bildet er tatt tre uker etterpå
Selv om jeg kanskje blir beskyldt for å være jålat, så synes jeg dette var verdt innsatsen!
