I dag passerte jeg et av de største merkepunktene på langtidsprosjektet mitt. Etter 130 dager har jeg gått ned 77,7 gram daglig i gjenomsnitt – regn ut sjæl hvis du lurer på totalen 🙂 Jeg har funnet min måte å gjøre det på og er helt trygg på at jeg skal kunne storkose meg med alt det gode jula byr på uten at det skal ødelegge noe. Jeg har vært mett hver eneste dag, så det er ikke det minste synd på meg – tvert i mot! Det skorter nok fortsatt en del på trening, jeg innehar ikke akkurat en massiv muskelmengde. Det er kanskje ikke annet å vente etter to år uten aktiv trening. Jeg prøver igjen å øke lengde og intensitet på turene med Lukas, tenker jeg.
Lukas ville kanskje heller vært ute i snøen…
Enda en ting på plass er julens blomster – jeg bare må ha asalea og svibler, den ene vakker og den andre velduftende. Siden jeg har ferie denne uka har jeg tid til å sakte men sikkert plukke på plass litt stemning i heimen.
Adventstake, asalea og ny løper på bordet – synes det ble fint jeg
Det er så langt jeg har kommet i måloppnåelse på langtidsprosjektet mitt. Jeg er veldig fornøyd med det, spesielt ettersom jeg i tid bare er 66% avgårde. Fortsetter det i samme tempo, så kan jeg faktisk være over i driftsfasen en god stund tidligere enn beregnet. Og det er jo ikke så dumt med tanke på jul, vinter, inneliv og kosebehov! Det er nok ikke noe mindre jobb å komme til vedlikeholdsperioden, men jeg håper og tror det skal gå bra det også.
Det gir seg en del snedige utslag å endre fasong, gitt. En morsom bieffekt er selvsagt at klær begynner å passe igjen. Alle bh-er er blitt for store, det er ikke veldig praktisk men litt morsomt likevel. Lenken på klokka måtte justeres – alle ekstra ledd er tatt vare på for alle tilfellers skyld… I stedet for å vise frem den krokete kurven, så kan klokka på håndleddet være dagens illustrasjon.
.. går sin skjeve gang. Jeg er ganske fornøyd så langt, 45 dager etter oppstart. Det er vel sånn at det skal gå litt sakte for at det skal vare?
Fortsatt halvkiloer å kvitte seg med
Jeg spiser fortsatt mat, altså. Det eneste jeg forsøker å unngå er sukker, gjærbakst, poteter, pasta og ris. Så glad som jeg er i grønnsaker, så går det rimelig greit. Jeg savner sjokoladen, men unner meg et glass vin i ny og ne. Ellers drikker jeg mest vann, og det tror jeg ikke er så dumt. På treningssiden er det ikke mye å skryte av. Jeg går et par turer med Lukas hver dag, i tillegg tar jeg buss til og fra jobb – det gir et par kilometer ekstra gåtur i alle fall.
Det er omtrent frekvensen på tinnitus-lyden jeg har i øret mitt. Denne testen var ganske nyttig for å kunne vise til andre hvordan det høres ut inni øret og hodet mitt. Tinnitusen har blitt forsterket det siste året, og det skyldes i alle fall ikke at jeg har rent rundt på konserter. Kanskje jeg har vært for mye hjemme i stillheten? Det er uansett på tide med en sjekk av både hørsel og øre-fysikk, så da blir det doktoren neste.
Sannelig mye rart i øret, ikke rart man hører lyder…
Det har nå gått en uke siden mitt langtidsprosjekt startet, og som alle gode prosjektledere vet; det er viktig å komme godt i gang. Hva kan vel være mer motiverende enn litt shopping? Denne smekre lille saken skal være min følgesvenn og sparringpartner de kommende ukene. Den er i hvert fall tynn 🙂
Tynn vekt i smekker design – den er bare min!
Fristelsene har merkelig nok ikke stått i kø, selv om jeg må innrømme at de finnes. Men i min motivasjonsstatistikk har jeg også et bilde av penger spart. For jeg kan jo ikke fortsette med alle godsakene hver eneste dag og da sier det seg selv at jeg heller ikke kjøper sånt. Kanskje pengene kan gå i sparekassen til ny peis?
Noe av det beste jeg vet…
Den viktigste rettesnora er likevel den røde streken. Skal dette holde helt til mål, så bør jeg ikke komme over den på noe tidspunkt. At det hopper litt jojo på undersiden må jeg vel regne med.
Halvkiloer på Y-aksen, tid på X-aksen
Et av prosjektmålene er at jeg skal komme inn i bunaden min til neste 17. mai. Klarer jeg det, så må jeg vel ha på meg bunad om vi så er på hytta. Vi kan vel si det sånn at jeg skal ha på meg bunad om det ryk eller fyk!
Akkurat som kattene på Isle of Man er jeg nå haleløs. I dag er det akkurat en uke siden min coccygektomi. Jeg fikk ikke med (eller se) halebeinet, ganske enkelt fordi det ikke lot seg fjerne i ett stykke. Jeg har lest om en mann som har sitt bortopererte halebein. Jeg får klare meg med røntgenbilder.
Tenk, nå er det borte!
På Røros sykehus delte jeg rom med ei trivelig jente som også fikk fjernet halebeinet samme dag. Det var en helt spesiell opplevelse å snakke med noen som har opplevd akkurat det samme som meg – de samme smertene, de samme utfordringene med sitte- og liggeproblemer, den samme ventetiden, de samme forsøkene på å bli bra på andre måter, den samme gleden over å treffe landets eneste halebeinekspert og endelig få hjelp. Nå gjenstår selvsagt å se hvordan resultatet blir på lang sikt, men jeg er veldig optimistisk selv om det kan ta lang tid før alt er stabilt. Mest av alt var jeg overrasket over å kunne stå opp fra senga med en gang. Å gå er faktisk svært så overkommelig, innen rimelighetens grenser da.
Ekstirpasjon av coccyx 2 til coccyx 5. Halebenets dorsale begrensning løsnes ut subperiostalt. Coccyx 3-5 er meget bevegelige i begge plan. Finner at også coccyx 2 er tydelig hypermobil ved fleksjon. Coccyx 1 er som forventet ut fra røntgen fast fusjonert mot S5. Løsner først ut den nederste veldig mobile delen av halebenet, denne fjernes antegrad etter Keys teknikk cirkumferentielt kloss til benet uten skade av underliggende fascie. Deretter fjernes coccyx 2 og til slutt skiverestene mellom coccyx 1 og coccyx 2. Nøye hemostase og utskylling. Det adapteres fascien og muskelfestene i midtlinjen, subkutanvevet og avslutningsvis intrakutan hudsutur.
Jeg må passe på å ta en drøss piller – forebyggende mot infeksjoner og smertestillende fordi jeg har vondt. Noen skal tas med mat, andre absolutt ikke med mat, noen to eller tre ganger daglig, andre fire…
Piller i haugevis. Krysser fingre for snart overstått
Jeg har fått dato for operasjon av halebeinet. En såkalt coccygectomy, altså fjerning av de løse halebeinsvirvlene. Jeg må fortsatt vente en måneds tid, men Doktor Halebein var snar med tilbudet og ganske klar i sin tale – dette er nok min beste sjanse. Tenk om han har rett og tenk om jeg blir bra! Jeg skal spare publiken for foto denne gangen, men omtrent sånn ser vi ut inni:
Sånn føler jeg meg. Tette bihuler, snørr, nysing, feber, hodepine. Enn at man kan bli SÅ syk av å ha noe i nesa og deromkring. Jeg forstår alle mannfolk som sutrer. Virkelig.
I mangel av kledelig bilde av meg som nyser har jeg stjålet ett…
Jeg har funnet oppskriften. Hvordan sette pris på helgen. Det er bare å jobbe ræva av seg hele uka, ha fri når det er helg og gjøre det man liker aller best akkurat da. Jeg har liksom prøvd det før da, men nå ble det en skikkelig aha-opplevelse. Etter månedsvis med masse tid hjemme og liten forskjell på arbeidsdag og helg hadde jeg omsider både fredagsfølelsen og tid til å nyte minutter, timer og dager hjemme. Lukas og jeg brukte søndag formiddag til å gå en skikkelig tur i solskinnet. Det var sjeleterapi. Og kanskje også en liten fysikkopptur – jeg må virkelig komme meg i gang med trening nå.
