… om familie, jobb, fritid og livet generelt
I vinter var Lukas og jeg alene i skogen ved Stavsjøen. Det er noe magisk med å være alene i skogen – eller i det minste føle seg alene i skogen. I dag har vi gjentatt det, men nå i sommerskog. Utrolig stille og fredelig, med unntak av kvitrende fugler. Både hund og menneske fikk tatt seg inn litt, tror jeg. Deilig med en stille, lang tur!
Røntgenbildene jeg tok i april har nå blitt til bilde-bilder. Den skjevheten som legen beskriver er sannelig ikke stor (venstrekonveks lumbal scoliose) men når jeg vet det, så ser jeg jo at den er der. Bildet er tatt forfra, altså er min høyre side til venstre på bildet. Utglidningen på 9mm, derimot, den er ganske lett å få øye på:
Legebesøk neste mandag, jeg er ganske spent på hva som skjer.
Noen ganger kjennes det som følelsen av lykke alltid skal koste noe – en dose dårlig samvittighet for de som ikke er lykkelige, en bismak fordi det alltid er noe som er ugjort, tanker om utilstrekkelighet for det man ikke makter. Men jeg kan ikke løse alle andres problemer, mate alle som sulter eller trøste alle som er triste. Jeg kan ikke utføre mer enn et dagsverk om dagen og jeg orker ikke å gjøre alt på én gang. Jeg tror jeg vil tillate meg å være lykkelig likevel. For det er jeg faktisk.
Det er komplisert å definere hva som skal til for å være lykkelig – eller tilfreds. Jeg har i mange år, i flere perioder i livet, følt at jeg kunne øse av mitt overskudd og drive med frivillig arbeid, være med på å redde verden liksom. Etter et oppgjør med meg selv for et par år siden tok jeg et bevisst valg og sluttet med sånt. Ingen verv, ingen foreninger, ingen fritidsforpliktelser. Skal jeg føle meg egoistisk av den grunn? Jeg nekter å la dårlig samvittighet overskygge de gode tingene. Jeg vet at mye er vanskelig, også for mine nærmeste. Men la oss rette blikket mot det vi har, ikke alt som kunne vært eller som ikke lenger er. Jeg vil at mine skal se meg og vite at jeg er her for og med dem. Livet er kort, og jeg må prioritere. Det trenger vel ikke kalles egoisme, eller…?
Jeg har igjen fått muligheten til å benytte arbeidsgivers helseforsikring, denne gangen for ryggproblemene mine. Den første tilbakemeldingen jeg fikk etter røntgen var:
Venstrekonveks lumbal scoliose med toppunkt over midtre avsnitt. Glidning forover av virvelcorpus L5 i forhold til os sacrum i bakkant utmålt til 9 mm. Buespalter i pars intraartikularis i L5. Spondylolyse L5 med spondylolistese L5/os sacrum
På menneskespråk betyr diagnosen at jeg har en utglidning av en av virvlene i ryggen på 9 mm, i tillegg til at det er tretthetsbrudd i denne virvelen. Dette bruddet kan bli verre, så det er helt klart ikke å anbefale å ramle på rumpa flere ganger. Jeg må også være forsiktig med å bære tungt. Jeg kan fortsatt gå, selvsagt. Jeg må bare vokte mine skritt. Og så er halebeinet mitt altså brukket.
Helseforsikringen lover rask behandling, men selv om jeg kom raskt til lege, så var det ikke spesielt likefrem å få gjort noe med dette. Behandlingen er en operasjon som skal stabilisere disse to skivene, men det utføres visst ikke hvorsomhelst, og det drøyer litt med flere svar fra forsikringsselskapet. Kan hende må jeg denne gangen bare stille meg pent i kø og vente på plass i vårt offentlige system. Det går bra det altså. Jeg vil bare bli bra. Jeg er i grunnen litt skremt ja. Det er ikke noe gøy å gå rundt med brukket rygg.
Etter seks måneder med vondt halebein (eller omkringliggende herligheter) har jeg nå nesten fått en diagnose. I det minste har jeg kommet inn i systemet og skal til videre utredning. Det er ikke så enkelt å tyde de flotte doktor-ordene, og ikke står det hokus-pokus-sånn-blir-du-bra i brevet jeg har fått (et ganske langt og innholdsrikt brev, egentlig). Halebeinet mitt er sannsynligvis brukket. Jeg har en imidlertid også spondylolyse L5 med spondylolistese L5/os sacrum som jeg etter litt googling egentlig ikke blir helt klok på. Det skal bli spennende å se hva neste ledd i den medisinske næringskjeden greier å hjelpe meg med.
Vi får som regel gå i fred i skogen, Lukas og jeg. Ikke sånn å forstå at vi ikke synes det er kjekt å treffe andre – det er selvfølgelig trivelig det også – men det er jammen fredelig og avstressende å være tosomme der ute.
Mens jeg har hatt korte arbeidsdager har vi gått lange, gode turer i dagslyset. Det har delvis vært litt baskete å gå rundt Stavsjøen, men vi har god tid når vi rusler sånn. På torsdagens langtur ble det skikkelig snøvær. Og det var så utrolig stille. Lukas hørte sikkert både mus og rådyr, for han svinset lykkelig mellom trær og busker, og sjekket innom meg for en godbit med jevne mellomrom.
Nå har vi gått såpass mange ganger at stien begynner å blir farbar. Jeg må si jeg er takknemlig for at flere tar seg bryet med å tråkke stier i skogen – det er ikke alle av oss som trives med ski på beina. Skispor lages det massevis av i marka, men det ser ikke ut som vi fotfolk er så prioritert. Jeg har sett scooterspor noen steder – hadde det ikke gått an å kjøre noen traseer for oss ikke-skiere også (når det først kjøres med scooter likevel, mener jeg)? Det er litt trist å bare gå gatelangs i lengden, så gå-løyper er superdupert!
Hytta er sjeleterapi, det kjennes så riktig å gå inn døra her. Og i dag kom regnet tilbake – plutselig var det ikke 20-vis av grader. Blygrå himmel og evighetsdrypp er vel det vi skal få fremover kanskje? Men det er vel mer normalt det, mer enn den tropevarmen vi har hatt en stund.
Jeg funderer litt på hvor webkameraet skal plasseres. Den siste uken har det fungert utmerket med script, dump av snapshot og greier. Men jeg har egentlig lyst å se litt mer – se meg litt rundt liksom. Men da må vi finne et sted ute som har strøm, utsikt til hytta og som er tørt og fint. Jeg håper vi får til det før vinteren.
Nå skal jeg synke ned i sofaen og kjenne hvor godt det er å være her. Sola titter faktisk frem og lager gull på sjøen. Fantastisk.
I går var det skikkelig varmt. Jeg fikk en time å slå ihjel mens jeg ventet på fysioterapi, og tok en tur i nabolaget. På fotballanlegget sto vannsprederne på. Det så utrolig fristende ut å bare løpe ned dit og bli klissvåt. Og det var akkurat det ungene gjorde, de som spilte fotball. Heldige dem! Den som var 11 igjen….
Forøvrig ble jeg veldig oppmuntret av fysioterapeutbesøket. Han mener det er arret og tilgroingen som er smertefull og at han skal greie å myke opp dette. Det kan ta en del uker, kanskje noen måneder. Jeg kommer til å spille volleyball igjen!
Jeg er ikke så ofte hjemme alene. Men nå er Olav på jobbreise, og jeg er hjemme alene til i morgen. Hjemme alene er kanskje å ta i, jeg må legge til med to gutter og en hund. Egentlig betyr det ikke så mye annet enn én mindre å dele jobbene med – matpakker, gymbager, lekser, middag, klesvask og turer med Lukas. Nå blir det selvsagt også én mindre å dele all kosen med. Og det vet Lukas å utnytte. Gjett hvor han har slått seg til ro for kvelden?
Neida, pappan… han skal ikke sove der 🙂 Men han andre luringen som skimtes i bakgrunnen tror jeg det blir vanskeligere å flytte på.
Jeg er faktisk klar for uken som kommer. Jeg vet ikke om noe som skal hindre vanlige arbeidsdager, volleyballtreninger, ærend og småinnkjøp til hytta, eller muligheten til å avspasere noen timer på fredag for å sette kursen mot Solfang igjen. Denne helgen fikk vi faktisk en del oppløftende små og store nyheter, og jeg kjenner en anelse optimisme snike seg innpå. Olav startet helgen med en vond rygg, og jeg tenkte at det var bare det som manglet… Jeg så for meg ham liggende i sengen hele helgen. Men heldigvis gikk det over! Og nå ser han bra ut igjen. Og jeg er mer enn klar for alt som er normalt og vanlig.
Vi gjorde en teit feil med kjøleskapdøra i dag, men jeg bestemte at tabbekvoten er bortimot ubrukt og derfor tillater vi oss å ikke bry oss om det. Jeg antar vi begge gikk på autopilot og monterte dørhåndtaket nøyaktig likt den forrige døra. Men en kjøleskapdør og en oppvaskmaskindør åpnes ikke akkurat på samme måte… Jaja, vi kjøper en ny dør og har en i reserve til oppvaskmaskinen.
Flere oppdateringer komme nå som vi holder på å flytte inn. Den eneste gjenstående hodepinen er strømmen, som jeg håper er på plass i slutten av måneden.