… om familie, jobb, fritid og livet generelt
… elsket jeg blomster, tror jeg. Prestekragene er så skjønne, på denne tiden spretter de opp i hopetall både hjemme og på hytta. Sommer med frodige vekster er det deiligste jeg vet!
Gratulerer med dagen til meg, Tom Hanks og andre 9. juli-barn 🙂
I dag vil jeg starte med litt skryt igjen. Først og fremst til Helge som er prosjektleder; ikke bare for dette lille prosjektet som vi nå har gjennomført, men for hele hovedprosjektet med legging av sjøfiberkabel fra Longyearbyen til Ny-Ålesund som skal fullføres i september. Dette skal skje med spesialskip og i mye større skala enn vår jobb. Jeg kan allerede nå garantere at jeg skal rapportere fra denne jobben også, selv om jeg tviler sterkt på at det blir fra location.
Helge har en unik kontroll på alle nivåer av detaljer i prosjektet og er en leder jeg respekterer svært høyt. Han har skapt et samarbeid mellom oss tre som jeg knapt har opplevd maken til og det har vært en fornøyelse å stille opp hundre prosent! Frode skal også ha en solid dose ros, for fagkunnskap, fantasi, stå-på-evne, humør og på alle måter et realt samarbeid. Jeg bøyer meg i hatten for dere, altså!
Selv om vi i skrivende stund sitter samlet på usle 78° nord i Longyearbyen, så dreier dagens rapport seg aller mest om Ny-Ålesund. Derfor opprettholdes tradisjonen med samme tittel på publiseringen (som jeg vil gjøre til jeg har rapportert meg ferdig).
Oppryddingen av utstyr og overflødig emballasje fra jobbingen i sjøkanten gikk over all forventning (som alt annet har gjort) og vi var faktisk ferdig med dette rett etter frokost. Befaring i utstyrsrom og kartlegging av behov for videre utbygging i disse gikk også kjapt og ryddig unna. Mye må klargjøres og forberedes for senere drift, slike on-site-besøk er viktige og uvurderlige!
Kapping av denne kabelen krever sitt utstyr, det er nemlig ganske heftig med armering inni der. Det som er selve fiberen ligger godt beskyttet inni den innerste kjernen.
Vi kappet enden på innomhus-enden og sikret oss en liten souvenir hver i dag. Mer hands-on enn dette blir det ikke.
Med et fantastisk blåvær avgjorde vi raskt at en liten utflukt kunne passe godt før vi måtte pakke og avslutte eventyret. Helge forbereder som alltid våpenet før vi beveger oss ut fra byen. Vi fikk leie en av velferdsbåtene, en liten aluminiumsbåt med 50 hk-motor. Planen var å tusle innover mot isbreene. Etter bare kort tid oppdaget vi liv inne ved stranda med en diger fugleflokk og sannelig – en svær finnhval!
Det så ut som den var helt inne ved strandkanten, men det må ha vært dypt der, for den dykket rett ned mange ganger før den vendte snuten mot oss.
Sjekk de fantastiske tegningene på halen, det er helt ellevilt å ha sett dette på så kloss hold.
Her får man et lite inntrykk av hvor nært hvalen var båten. En slik hval blir omtrent 24 meter lang i arktiske strøk, så det var ingen småkar vi ble kjent med!
Her er han på vei utover fjorden og passerer snart byen på veien. Det ble en fantastisk nær opplevelse av hvalens pustepauser mens den sannsynligvis jaktet fisk, og fuglene fulgte matsporet. Så nært har jeg aldri sett hval før, et minne for livet!
Det nærmet seg ubønnhørlig avreise. Oppe på flyplassen fikk vi ta en del bilder før flyet kom. Her ser vi hele bukta der kabelen går, fra Brandalpynten til venstre og byen til høyre. Det ble drømmeforhold for flyturen, selv for meg som kanskje hadde gruet mest av alt til akkurat den delen av turen. Faktisk tok jeg meg i å glede meg til å fly i småflyet – det sier ikke rent lite.
Vi var de eneste tre passasjerene ombord og fikk ikke bare velge sete – vi fikk også velge hvilken rute flyet skulle ta for best mulig fotovinkel! Selvfølgelig valgte vi en overflyving over bukta og byen så vi fikk samle enda flere gode minner.
Tenk å være så utrolig heldig med også de siste timene av oppholdet i denne lille perlen. Og tenk for et eventyr vi har vært med på!
De vakre fjellene Tre kroner fikk vi se på nært hold både fra båt og fra luften. Klistret til huske-musklene for all fremtid 🙂
Mens jeg husker det: Det er en skikkelig fotodugnad bak alle bildene i alle reisebrevene, både Frode og Helge har bidratt minst like mye som meg til materialet. Mye er også klipt fra filmsnutter, æren for disse er ene og alene guttas!
Dette oppslaget er fra en fordums utgave av Alle kvinners strikkebok og gir oss strikkere – sikkert både gode og velmente – råd om hvordan vi bør sitte og hvordan teknikken skal utøves.
Jeg jakter på slike gode gamle magasiner og blader – skulle du finne et så kjøper jeg gjerne!
Nå er vi omsider i mål – tvillingene ble konfirmert i går. En flott seremoni i Olavshallen markerte slutten på vårens kurs. Etterpå samlet vi familien og våre gode venner på haugen til selskap med lunsj og søtsaker. Værgudene var absolutt ikke på vårt lag, men det ble hjemmeseier likevel! Tusen takk til alle som var med oss og markerte dagen, til alle som har sendt hilsener og gaver til guttene og ikke minst til alle som hjalp til med forberedelsene og oppryddingen etterpå! Her er et knippe bilder som forteller historien om dagen da våre kjære ungdommer trådte inn i de voksnes rekker. Gratulerer med dagen, Tobias og Sondre.
Slik så det ut i hagen da vi skulle dra til konfirmasjonsseremonien. Til og med Lukas er skeptisk til fest utendørs i dette været …
Men bordene ble dekket og pyntet, maten kom på plass og varmelampene sørget for levelig temperatur i det langstrakte teltet.
Våre nære og kjære så ut til å kose seg rundt bordet med mat og drikke. Taler ble det også.
Olav flankert av sine vakre søstre og mor, alle i trønderbunad.
Konfirmantene spilte et par knalltøffe låter for gjestene sine.
Ida Sofie stolt og superfin i bunaden sin sammen med Oa med den vakre sunnmørsbunaden. Vakre jenter, ikke sant?!
Tobias i skogkanten – nykonfirmert og fotografert av en uendelig stolt mamma.
Sondre stilte også opp til fotografering i mammas favorittområde. Er det rart jeg er kry av disse gutta?
Igjen takker jeg dere alle, både familen med tanter, onkler, besteforeldre, søsken, søskenbarn, faddere og venner. Dette ble en opplevelse å minnes med stor glede ♥
Den tjukke islandsgenseren ble ferdig her om dagen, etter den sedvanlige etterbestillingen av garn. Jeg skjønner ikke hvordan jeg gang på gang klarer å kjøpe for lite garn til prosjektene mine… Men nå kom jeg i alle fall godt i mål og har igjen barndommens knallgode storgenser å krype inn i når det er husji og kaldt.
Jeg valgte å fullføre mønsteret med motsatt brunt/hvitt hele veien men etter den hvite i originaloppskriften. Dermed ble det hvit hals og den ble litt annerledes men fortsatt helt etter oppskriften. Den er strikket i fritidsgarn på pinner 7 (oppskriften sa 5, men da ble det så hardt at jeg bare ga opp – kanskje fritidsgarn i dag er noe annet enn på 70-tallet? Det stemte også dårlig med oppgitt garnmengde – jeg brukte 400 gram brunt, mens oppskriften sa ‘6 hesper’, hva nå det antyder…)
Bildene er tatt i lampelys, så fargene er kanskje ikke helt riktige. Mon tro om noen tar et bilde av meg med genseren på i løpet av påska?
Når sommerens reise til Svalbard går av stabelen tenker jeg denne vil være selvskreven i bagasjen – juni på 79° nord er nok ikke noen shorts & singlet-periode.
Jeg tror dette var den aller første genseren jeg strikket – etter kraftig inspirasjon fra min tante. Jeg var antagelig rundt 10 år og umåtelig ivrig. Mamma kjøpte garn og jeg husker at det var da jeg knekte mønsterstrikkekoden. Jeg var uendelig stolt over å bruke en genser som var egenprodusert. At jeg i farta startet omgangene med mønsterborden midt foran oppdaget jeg ikke før langt senere, pyttsann…
Jeg vokste sikkert ut av den relativt fort og plagget ble sannsynligvis stille avhendet. Nå er islandsstrikk i vinden som aldri før, og i mylderet av oppskrifter fant jeg denne perlen som jeg mener er nøyaktig den jeg debuterte med en gang på 70-tallet. Så nå blir det en ny slik på meg – gleder meg!
… å gå i skogen når trærne felles for fote og alle stier er bare gjørme. Til og med Lukas ser ut til å stusse litt over hvordan det ser ut. Jeg skjønner at skogen forvaltes og utnyttes. Men det burde gå an å beholde et snev av gammelskog langs turområdene. Trist syn i Estenstadmarka nå, egentlig.
Jeg måtte jo bare strikke Nancy-genseren, blodfan som jeg alltid har vært av Frøken Detektiv-bøkene. Men jeg lurer på én ting; har genseren noe med detektiv Nancy Drew å gjøre? Jeg har ganske mange bøker i denne serien, og selv om de ikke er illustrert, så har alle et fargerikt bilde på forsiden. Ingen av de glimrende bildene av Nancy viser henne i genser. Så jeg bare lurer 🙂
Jeg er egentlig ikke noen samler, men har innimellom falt for fristelsen å ta vare på små skatter. Pappa har hatt litt mer alvorlige samlinger opp gjennom årene, og noe av det har vel smittet over. Mynter og sedler har jeg både fått fra ham og samlet selv – jeg jobbet en gang i bank og benyttet muligheten til å kjøpe utgåtte sedler en gang i tiden. Og minnemynter som har ramlet min vei har jeg snappet opp når det har passet sånn.
Denne mynten er det litt morsomt å ha, den er preget 200 år før Fredrik ble født. Tynn og spinkel, og bitteliten. Den er utrolig nok i sølv, preget på Kongsberg og bærer kong Christian VII’ emblem. Christian VII var konge over Danmark og Norge fra 1766 til 1808, enda noen år igjen før Norge fikk sin egen grunnlov.
Neste år er det 200-årsjubileum for Grunnloven, og i et anfall av nasjonalnostalgi ville jeg selvsagt gjerne ha en minnemynt i den forbindelse. Denne ble faktisk delt ut gratis (med unntak av porto og eventuell speisalforpakning) så da var jo terskelen lav.
Denne mynten ble laget for 100 år siden, men ble aldri utgitt til 100-årsjubileet. Snedig at noen dermed har latt den ligge i nye 100 år før den spres til folket. Artig dings å ha, da.
Jeg er så gammel at jeg husker godt den gule 10-kroneseddelen.
Selvsagt husker jeg også den blå – vår siste seddel med denne valøren. De ulike femti- og hundrelappene har jeg også noen varianter av, men større valører hadde jeg aldri råd til å kjøpe.
Den blå femkroneseddelen derimot, den kan jeg ikke huske å ha brukt noen gang. Men jeg har en 🙂
Og av alle merkelige ting har jeg en russisk og en ukrainsk seddel liggende. Disse er reiseminner og jeg aner ikke hvor mye de en gang var verdt sånn rent pålydende og de er neppe verdt noe i dag. Men litt artige da.
… for 35 år siden var jeg konfirmant i Moholt kirke. Kirka har siden byttet navn til Strinda, der ble Sondre og Tobias døpt og Olav og jeg giftet oss der. Jeg vet ikke om jeg husker så innmari mye av selve konfirmasjonen, men jeg husker veldig godt at jeg var ute og plukket hvitveis (mellom snøflekkene). Det har jeg gjort i dag også, på de samme plassene 🙂
Koselig å finne igjen bilde fra dagen, fra venstre ser vi meg, mormor, tante Sigrun, pappa, farmor, mamma, lille fetter Håvard og morfar. Snøen lå fortsatt standhaftig i Kubakkan, men jeg mener været var på vår side. Jeg husker forresten også at jeg tok med Håvard på bytur, vi kjørte trikk til Lian – det var nok stor stas for en sånn tøff liten kar. Utrolig å tenke på at det er så lenge siden. Og at neste år er tvillingene, yngstemennene, konfirmanter.