… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Et minne jeg har fra den gang jeg jobbet innen shipping er en skipsklokke, og den har jeg tatt med meg til hytta. Det er vel litt som seg hør og bør, at den kommer til sjøkanten og nær saltvann. Nå henger den ved inngangsdøra. Noen annen ringeklokke har vi ikke. Vi vil gjerne ha besøk når vi er på hytta. Kanskje vi hører det om du ringer i klokka, hvis ikke er det bare å komme inn likevel!
Når det gjelder ting som spirer og gror er jeg ganske lett å glede. I den lille hagen på hytta har jeg i dag sett mange lyspunkter! En bittebitteliten bjørkekvist skyter i været like nedenfor den store grana som vi har tatt ned (og laget bord med skiferplate oppå stubben). Jeg har puslet og passet den lille planten, og nå ser den både sterk og frisk ut. Kanskje den greier å vokse seg stor og bli et slags tuntre om noen år?
I fjor plantet jeg en del stauder i skråningen, og det er så kjekt å se at de kommer i år også. Denne lille planten heter lammeøre. Den ser kanskje ikke så spesiell ut, men du burde ta en tur og kjenne på den med fingertuppene – da skjønner du hvorfor den har fått det navnet! Den får søte små blomster på sensommeren, så det er litt mer med den enn bare de myke bladene.
Timianplantene har også blitt grønne og frodige. Jeg håper de greier å spre seg litt utover i løpet av sommeren. De lukter så godt.
Og så ser jeg til min store forbauselse at epletreet – eller eplepinnen – likevel har overlevd rådyrenes herjinger i vinter. Da skal den få en sjanse til, ettersom vi fikk hele tre epler på den i fjor.
På den andre siden av hundehuset har jeg satt ned en liten kjeglegran. En dag blir det kanskje et juletre til å ha utelysene i? Jeg satte ned noen tulipanløker i fjor også, og det er nesten et lite under at noen av dem overlevde. Lukas var nemlig særdeles behjelpelig med gravingen etterpå. Han fikk tydeligvis ikke gravd opp alle, så nå blir det vårblomstring i solveggen der også.
I tillegg er det masse markjordbær, blåbær og tyttebær som boltrer seg fritt i skråningen. Når jeg kommer skikkelig i gang skal jeg luke unna alt jeg ikke vil ha – hestehov, løvetann og geitrams er det litt for mye av – og finne enda flere stauder som kan dekke hele den koselige lille flekken. Mitt lille stykke Norge.
Ida fikk et påskebad på Solfang. Nå er det like før hun har vokst ut av vasken, så vi må nok investere i badebalje om ikke lenge.
I dag er forhåpentligvis siste dag i påskeferien med gråvær, om vi skal tro værmeldingen. Og det er forhåpentligvis også siste dag med omgangssyke, magesjau, farrang, eller hva det nå er som har ridd oss de siste fire dagene. Vi har holdt mest innendørs, selv om det både har blitt trilletur og skog og fjære-tur med Ida og Lukas. En liten bollefest hadde vi også, og det var særdeles populært hos de to minste.
Prinsesse Ida har vært på hyttetur i helga, hun er så nusselig! Gleder meg til mer besøk senere i påska!
I slutten av mars var det et forferdelig uvær i Trøndelag. På Vikan var det flere rotvelt, i tillegg til en del andre ting vinden rusket opp i. Den ene grana som takket for seg veltet fra trappa til Knausen og tvers over veien – flaks at den ikke veltet i motsatt retning! Det var heldigvis snøfritt da vi kom oppover forrige helg, og pappa hadde allerede kappet og kvistet grana. Så nå var det bare kvistbrenning og rydding som gjensto. Utrolig hvor mye greiner det er på ei sånn gammel gran, gitt.
Når vi kommer ut av skogen nedenfor boligfeltet ser vi sjøen. Og hver gang vi går tur der, så stopper Lukas opp litt, værer utover og ser ut som han sukker litt. “Jeg vil til sjøen” ser det ut som han sier. Og jeg sier til ham: “Nå blir det snart hyttetur med vår og masse leik i fjæra”. Og det er helt sant – snart skal vi på hytta!
Vi fikk omsider has på den siste snøen på verandaen på hytta. Det var egentlig ikke så mye snø, bare ei stripe etter takraset som gikk tidligere i vinter. Men været har vært mildt-kaldt-mildt-kaldt, så den beskjedne mengden var til gjengjeld frosset til stålis. Når det omsider ble mildvær i helga, så greide vi å bryte klumpen opp i håndterlige stykker. Og her var alle mann i arbeid – selv om Tobias var den som gjorde seg mest fortjent til lønn for dette strevet.
Nå ble det riktig vårlig der ute. Jeg skal liksom ikke tjatre om det, men vårlig kjennes bra. Og en aldri så liten lengselsgnist er vel lov…?
Sånn apropos Tobias oppi og inni… Hundehuset er selvfølgelig en plass man kan krype inn og leke i. I stadig mer vårlige temperaturer ble det mye leik på hytta.
Nå er ferien over for denne gang og vi er plutselig hjemme. Men det er godt å tenke på at vi har hytta, og at vi går en lang sesong i møte. Jeg tipper vi plutselig er tilbake på Solfang også 🙂
Den snøfrie skogen gikk over. Vi våknet til et lag nysnø som var isglasert på toppen. Alt var speilglatt, og nysnøen var helt sprø. Det kjentes ut som vi gikk på havreflarn. Men tur i skogen ble det likevel. Lukas lot seg ikke stoppe av glatt og sprøtt føre. Både rådyrspor og andre godsaker har han leita opp, og jeg tror sannelig han etter hvert er blitt litt sliten også.
Vi har sett det dryppe fra taket, og så har vi brent opp juletreet. Det siste panelet på uthuset er kappet av, nå er det klart til maling!
