Det er så godt med noe kjent og kjært når det butter imot, sånn som det gjør noen ganger. Ikke at jeg egentlig har så mye å klage på. Men innimellom kan det bli i meste laget av ting. Etter å ha svelget unna et par små kameler i dag var det en fantastisk belønning å bli møtt i gangen hjemme av en sprellende, hoppende, glad liten Lukas. Makan til uforbeholden hengivenhet skal man vel lete lenge etter. En trivelig hjemme-ettermiddag med alt det vanlige – middag, lekser for ungene, litt tv og småprat – gjorde også kamelene lettere fordøyelige. Og så en knall avslutning av mandagen med volleyballtrening med gode venner og morsom lek. Da får det bare være at det som vanlig har blitt alt for sent, at jeg kommer til å være trøtt som en strømpe i morgen. Det får bare være at det dukker opp nye kameler. For i morgen er Lukas her igjen. Familien min er her de også. Og jeg skal spille volleyball med de samme vennene i morgen igjen. Akkurat nå er det bare herlig å være til. Det er belønninger over alt.
Tag: volleyball
Nesten på skinner
Det føles ganske okei å være i flytsonen noen ganger. Selv om det til tider er i meste laget travelt, så går ting ganske bra om dagen. Omorganiseringen på jobb er det som merkes best – dagene er stappfulle av møter, planer, arbeidsoppgaver (som det nesten ikke blir tid til) og mange nye spennende oppdrag. Selv om jeg synes noen prioriteringer er pussige, så er jeg i det minste godt fornøyd med de områdene jeg skal jobbe innenfor. En av de nye tingene for min del blir større fokus på hardware, det blir spennende å se om jeg greier å henge med i de svingene!
Volleyballaget har hatt hektiske dager. Vi har nå vunnet de tre siste kampene våre, alltid kjempemorsomt. De faste treningene to ganger i uka er godt i gang, i tillegg til at jeg sniker meg med på en tredje treningsøkt sammen et “nabolag”. Tre dager med ball på rad er hardt nok, men veldig tilfredsstillende etter at de er gjennomført. Jeg har i alle fall ambisjoner om å opprettholde en viss mengde trening fremover. Det gjør jo så godt.
Dagen for å hente Lukas nærmer seg også. Nå ser det faktisk ut til at det blir fridag på meg den dagen, fordi vi har planlagt flytting og en større ryddejobb dagen før på jobb. Det betyr en skikkelig lang arbeidsdag og -natt, men altså muligheten til å ta en grundig langhelg etterpå. Det gleder jeg meg veldig til. Vi har også meldt oss på valpekurs, så planleggingen er i alle fall god nok.
Hjemme har vi fått stadig bedre oversikt over rom, kott og skap etter at vi hadde den store ryddesjauen for et par uker siden. Fredrik og Nathalie har begynt å plukke med seg litt babyutstyr, og mesteparten av det som skal på hytta er enten kjørt dit eller gjort klart til flytting. Og gjett om jeg ser frem til neste tur på hytta – da er det vinterferie og vi skal kose oss der alle sammen, inklusive Lukas. Jeg tror sannelig mamma og pappa kommer også, de venter til etter mammas neste behandling (som forøvrig også går veldig bra!).
Joda, det er godt når ting går greit og ramler på plass. Nå er det litt sånn igjen – hva venter rundt neste sving når alt ser så bra ut…?
Driftsrapport
Etter kveldens velfortjente seier på volleyballbanen var det ganske morsomt å lese driftsvaktrapporten som Kolla (vakthavende og ballspiller) sendte ut:
Nett og linjer:
Nettet var oppe på Øya i kveld, men NTNU sleit med lag2. I en liten periode hadde de håp om å få kontroll over situasjonen, men måtte etter hvert innse at de ikke hadde nok å stille opp med. UNINETT sin delegasjon derimot klarte å se hvor linjene gikk, fikk kontroll på kanten, plukket opp det som NTNU sendte over nettet og forhindret at leveranser gikk i gulvet på vår side. Etter halvannen time var konklusjonen klar, og NTNU pakket likesågodt sammen hele nettet. Og om noen lurer nå, så er saken at UNINETT vant over NTNU sitt andrelag i kveldens kamp i bedriftserien i volleyball, en høyst fortjent seier etter mye jobbing og fantastisk opphenting i siste sett. Alltid trivelig å spille ball med NTNU. Beklager evt. forvirring 🙂
Vi vant forøvrig 3-1 etter at vi hentet hjem de siste tre settene. Juhuuuuu!
Den fryktelige dørstokkmila
I helgen hadde vi ryddesjau. Vi tømte kott, skuffer og skap og kastet til slutt en container full av skrot. Det var godt å få det gjort, det føles nesten lettere å puste her hjemme nå. Det var mye jobb, og jeg var tilsvarende sliten på søndag da helgen nærmet seg slutten.
Men så hadde vi jo volleyballkamp, og da må man bare ut. Det var til og med Kampen™ – prestisjeoppgjøret mot treningskameratene våre på EDB-laget. 
Det gikk strålende bra for vår del, vi vant 3-0 med settsifrene 25-23, 25-16 og 25-18. Jeg følte selv at jeg gjorde feil etter feil, og kan nok ene og alene skylde på meg selv og litt for lite trening. Selv om jeg ikke har noen nyttårsforsetter, så har jeg et mål om litt hyppigere treninger denne våren.
Men så er det denne dørstokkmila da. Den er fryktelig lang noen ganger. Spesielt på mandagskvelder, når jeg omsider finner igjen sofaen etter en lang arbeidsdag, middag, unger med lekser og alskens. I dag kjennes det nesten ikke ut som det har vært helg heller, så det er litt i meste laget tungt. Allikevel vet jeg at det vil være helt annerledes om noen få timer. Etter trening er jeg alltid kjempefornøyd, som regel passe høy på adrenalin og endorfiner. Og så er det jo veldig gøy å leke med ball. Nei, jeg kan ikke bli sittende her i dag heller – ut på trening!
Midlertidig kapitulasjon
Okei, så må jeg roe ned en stund da. Jeg har definitivt brukket et ribbein eller flere. Smertene bare økte de foregående dagene og i dag måtte jeg bare gå hjem fra jobb. Med en solid dose smertestillende og ikke noe husarbeid i dag håper jeg på en god natts søvn og kanskje muligheten til å puste normalt i morgen. Vi skal dra til Solfang, men hvis jeg ikke blir bedre er jeg redd hemstrappa ikke blir malt riktig ennå.
Og jeg må bli bedre i løpet av en uke, vi har neste kamp neste søndag. Jeg har ikke lyst å miste den.
Ingen trening i dag
I går tapte vi en kamp. Det var ikke fordi det andre laget spilte ekstremt bra, selv om de åpenbart gjorde det bedre enn oss. Men vi var bare helt på trynet. I tillegg til å spille fryktelig ukonsentrert og uten vilje til å vinne, hadde vi mer enn vår andel uflaks. På toppen av alt greide jeg å falle og fikk ikke bare én, men to svære mannfolk oppå meg. Så lenge jeg var varm og i bevegelse trodde jeg ikke det var så ille. Men i dag kunne jeg knapt gå. Og da har jeg ingenting på volleyballbanen å gjøre. Jeg hadde gledet meg til treningen i dag, spesielt for å vise at ingenting kan vøre dårligere enn gårsdagens kamp.
Kanskje jeg kan bli med i morgen. Jeg får prøve meg på trapper først.
Vi vant!
Vi spilte første kamp i serien i kveld, og vi vant 3-0! Dette var på ingen måte noe noen på laget gjettet på forhånd, og det gjorde seieren enda søtere. Treningene i høst har ikke gitt noen indikasjoner på at vi skulle gjøre en så bra kamp, men nå har vi ny energi og tro på laget. Vi kan klare alt vi bestemmer oss for. Jeg ♥ volleyballaget mitt!
Ballglede
I går var det volleyballkveld igjen. Dette var andre omgang for høsten, men litt flere møtte opp nå enn sist. Vi fikk spille nesten vanlig kamp, selv om det ble bare fire på laget mitt. Vi klarte oss ganske bra likevel, i alle fall når vi tar i betraktning den lange spillepausen vi alle har hatt. Feilene vi gjorde viser bare at vi har potensial for forbedringer. Jeg håper mange flere spillere møter opp neste uke, og snart starter serien – det ser jeg frem til. Og det beste av alt, armen var ikke vond mens jeg spilte denne gangen, heller ikke etterpå!
Livet er godt
Jeg er fornøyd, tilfreds, lykkelig. Dagene går, alt for fort selvsagt, men de triller ganske greit avgårde.
På jobb har jeg mer enn nok å gjøre, det er bra. Jeg liker å ha mye å gjøre, og jeg liker å løpe rundt for å fikse små og store ting, lete etter feil og rette dem, små hjernetrim-oppgaver og de ordinære oppgavene som går nesten automagisk. Selvsagt er det mest moro når ting ramler på plass, og for tiden ser det ut til å gå mest den veien. Jeg har det nesten mer travelt enn noensinne, men å jobbe sammen en gjeng fine kollegaer er virkelig inspirerende. Jeg får mye positiv feedback fra de som er nærmest. Det er uten tvil avgjørende for å ville fortsette innsatsen.
Landsleiren er nå bare 52 dager unna og planleggingen er intensiv på alle nivåer. Det er mange møter, både på IM, telefon og turer til Oslo for ordentlige møter. Jeg er ekstremt glad for at min stab nå jobber boritmot autonomt. Det er veldig flinke folk med en genuin interesse for sine ulike områderog de levere når de skal og når de må, og også på egne initiativ. Nå håper jeg bare at jeg ikke har glemt ett eller annet viktig område ettersom tiden er i ferd med å renne ut for ting som skal produseres. Det er noen blandede tilbakemeldinger her, men jeg er ikke bekymret – ennå.
Volleyball er fortsatt min favoritt-fritidsaktivitet. Det er morsomt å spille, det gir en del trening og mine beste venner er på samme lag. Jeg håper all treningen viser noen fremskritt hos med etter hvert, også for de andre. Innendørssesongen er over for denne terminen, men vi har to eller tre dager i uka en stund fremover som vi kan bruke til å spille for gøy. Og med sommeren kommer utendørsspill. Det gleder jeg meg til, til sol og varme og forhåpentligvis muligheten til å kombinere dette med noe sosialt og kanskje en grillkveld i nesten-midnattssolen.
Mamma er nok en gang litt bedre etter cellegift. Hun er nå halvveis i behandlingen, jeg tror den siste runden var tøff for henne. Men nå er hun tilbake og jeg håper hun snart er på vei til Vikan for litt hyttekos igjen!
Sist, men ikke minst er jeg kjempefornøyd med hyttebyggingen vår. Jeg har forresten regnet ut vekten av alt panelet vi bar forrige helg og det ble 2800 kg, altså 2,8 tonn! Ikke rart skuldrene mine er blå. Vi er nødt å hoppe over bygging kommende helg, ettersom 17. mai er her og ungene vil gå i tog og delta på aktiviteter på skolen etterpå. Jeg må innrømme at jeg heller ville hoppet over denne feiringen, men det er ungene som har bestemt i år. Så får jeg heller glede meg til to langhelger etter det. Nå skal vi starte på interiørjobben, jippi!
Noen ganger kan jeg være ganske svartsynt, og når alt ser så lyst ut som nå er jeg redd jeg skal falle ned i depressive hverdager og stress igjen. Jeg savner fortsatt positive tilbakemeldinger fra der hvor det teller. Men jeg sikter mot fred, prøver å være positiv og ignorerer det som kan ignoreres. Og livet er godt!
Jippi!
Vi vant! Å, det føles så godt å vinne en kamp når vi har jobbet for det! I kveld spilte vi mot det laget vi deler treningshall med og de kan virkelig slå oss. Jeg tror det var nerver på begge sider, og i noen perioder var vi skikkelig dårlige, så omtrent ut som zombies eller nedsnødd… Men noen timeout’er og kollektiv konsentrasjon gjorde at vi skjerpet oss akkurat nok og halte i land seieren med 3-2. Jippi!
Tabellen ser nå sånn ut, med bare én kamp igjen denne sesongen
