… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Ikke alltid så enkelt å være humle, antagelig! Jeg kjøpte et mygglys (med lokk som er dekorert med tegnet blomstermønster) og pussig nok ble dette hyppig besøkt av humler. Heldigvis fant de ekte blomster i umiddelbar nærhet, og det var gledelig å se at humlene var tallrikt til stede også denne sommeren!
Endelig kunne vi dra på hytta igjen! Lukas og jeg pakket den lille røde bilen så snart det var lov, og installerte oss for rekonvalesens, hjemme(borte)jobbing og etterlengtet vårrengjøring.
De første dagene var været aldeles nydelig, og et forsøk på å fange ivrige humler i blomstene var mulligens ikke helt vellykket, men jeg syns det var så koselig å se noe så normalt!
Gjensyn med mamma & pappa, søster og venner var også utrolig kjærkomment. I finværet kunne vi sitte sammen med anbefalt avstand, men likevel se hverandre og prate sammen.
Lukas er så heldig, får tur når han vil, og får bestemme helt selv hvor han vil gå! Bestemor har alltid vært en favoritt-turvenn.
Og selvfølgelig er det valgfri stol å sole seg i for selveste sjefen.
Bjørkeriset i vasen er rester etter årets frisering av tuntreet. Struttende hestehov og strikketøy innen rekkevidde gjorde dette til en perfekt start på hyttesesongen 2020 🌼
På Stokkhaugen har vi vår egen boulevard under lindetrærne. En fin liten allé som en gang gikk opp til gamle Øvre Stokkan gård. Om sommeren lukter det aldeles nydelig av disse trærne, og humlene surrer ivrig oppe i trekronene.
Hvert år dukker det opp diskusjoner om å felle slike trær fordi de “tar livet av humler”. Det var deilig å finne et vettugt innlegg fra en oppegående fagmann – Jan Wesenberg er biolog og botaniker og har kommentert slik:
Igjen dukker historier som dette opp i pressen. Humledød under lindetrær. For meg er dette absolutt nonsens.
– For det første: lind er et insektpollinert tre. Hva er poenget for et tre å forgifte sine viktigste pollinatorer? Enhver seleksjon må jo føre til at trærne med den beste og mest ufarlige nektaren vinner i konkurransen om humlene.
– For det andre: fokuset på parklind er meningsløst. Parklind er en hybrid mellom vanlig lind og storlind, og kan umulig produsere noen stoffer som ikke foreldreartene også inneholder. Parklinda har genene til vanlig lind og storlind.
– For det tredje: Humlene lever ikke evig. I løpet av sesongen produserer humledronningene stadig nye arbeidshumler, som jobber og jobber til de blir gamle og stuper på sin post. De har ingen pensjonsalder. Det dør humler hele tida. Gå så til et lindetre og se og hør hvor mange tusen humler som summer i treet. Lind er en av de aller største og mest effektive humlemagnetene. Når så en stor del av humlepopulasjonene oppholder seg en stor del av tida i lindetrærne, vil jo en stor del av den naturlige avgangen skje mens de er i et lindetre. Det må med nødvendighet regne døde humler ned fra lindetrærne.
– Og for det fjerde: på bakken under et tre, spesielt et tre langs en gangvei eller i en park, er døde humler lette å oppdage, mye lettere enn innimellom kløver spredt over en hel eng eller røsslyng spredt i en hel furuskog.
Lind som humledreper har alle kjennetegn på en biologisk umulig, metafysisk urban myte!
Og jeg håper han har rett, at trærne får stå og at det fortsatt summer hundrevis av humler i våre lindetrær også neste sommer.
Jeg har en stund tenkt litt på å lage humlekasse. Humler er noe av det triveligste jeg vet om når det er sommer. Jeg har funnet oppskrifter flere steder på nettet – for eksempel på La Humla Suse – og pappa har snekret kasser. Jeg har tørket gress og funnet litt ull. Første kasse er nå plassert på hytta og den neste skal ut i hagen hjemme. 
Hvis man ikke akkurat har et musebol liggende – hvordan skaffer man muselukt? Jeg krysser fingre for at det kommer beboere i kassene mine. Det er allerede masse blomster i emning i så-kassene mine, så mat skal humlene få.
Seks av humleartene i Norge er rødlistet, det betyr at de er i fare for å bli utryddet. 84 % av våre plantearter er avhengig av insektbestøvning, dør humlene ut så er det mange mange planter som også kommer til å dø ut.
Mange humlearter har gått tilbake de siste årene, både i USA, Europa og her i landet. Omfattende omlegginger i landbruket er en viktig grunn for det.
I Norge er det 34 humlearter. Av disse er 27 arter sosiale humler, det vil si at de lever i samfunn, mens sju arter er gjøkhumler som overtar bolet til sosiale humler. Seks av Norges 34 arter er nå sjeldne.
Humlene er avhengig av å finne blomster med pollen og nektar gjennom hele vekstsesongen. Om våren er seljeblomstringen særlig viktig, da det ikke er så mange andre blomster der humledronninga kan finne mat nok til å bli i stand til å bygge bol. Mange viktige planter for humlene vokser på det en kan kalle ”roteområder” og restarealer som bekkekanter, bakker og vegkanter. Det er derfor viktig å ta vare på slike områder og ikke bekjempe uønsket ugress med insektdrepende plantevernmidler.
Selv om sommeren har vært ubeskrivelig varm så har jeg ikke greid å legge fra meg strikketøyet. Både Mesterskapstrikk og generell iver etter å bli ferdig med pågående prosjekter har holdt meg i aktivitet. Litt nettshopping og besøk på Husfliden gjorde også sitt. Så nå har jeg fått ferdig en del greier (og begynt på noen nye).
Kauni-Fanajakka mi ble ferdig i forrige uke, den er jeg veldig godt fornøyd med! Det mørke Kauni-garnet kjøpte jeg på strikketreffet i mars, så det var jo på tide å få et ferdig produkt ut av det. Jeg har fulgt oppskriften fra Sandnes Garn sitt hefte Klassikere og det sorte garnet er Rauma Finull. Jakka er strikket på tradisjonelt vis, men klipt i fronten og til ermene uten maskinsømmer. (Den har fått alle knappene sine nå altså)
