Endelig kunne vi dra på hytta igjen! Lukas og jeg pakket den lille røde bilen så snart det var lov, og installerte oss for rekonvalesens, hjemme(borte)jobbing og etterlengtet vårrengjøring.
De første dagene var været aldeles nydelig, og et forsøk på å fange ivrige humler i blomstene var mulligens ikke helt vellykket, men jeg syns det var så koselig å se noe så normalt!
Gjensyn med mamma & pappa, søster og venner var også utrolig kjærkomment. I finværet kunne vi sitte sammen med anbefalt avstand, men likevel se hverandre og prate sammen.
Lukas er så heldig, får tur når han vil, og får bestemme helt selv hvor han vil gå! Bestemor har alltid vært en favoritt-turvenn.
Og selvfølgelig er det valgfri stol å sole seg i for selveste sjefen.
Bjørkeriset i vasen er rester etter årets frisering av tuntreet. Struttende hestehov og strikketøy innen rekkevidde gjorde dette til en perfekt start på hyttesesongen 2020 🌼
På Stokkhaugen har vi vår egen boulevard under lindetrærne. En fin liten allé som en gang gikk opp til gamle Øvre Stokkan gård. Om sommeren lukter det aldeles nydelig av disse trærne, og humlene surrer ivrig oppe i trekronene.
Hvert år dukker det opp diskusjoner om å felle slike trær fordi de “tar livet av humler”. Det var deilig å finne et vettugt innlegg fra en oppegående fagmann – Jan Wesenberg er biolog og botaniker og har kommentert slik:
Igjen dukker historier som dette opp i pressen. Humledød under lindetrær. For meg er dette absolutt nonsens.
– For det første: lind er et insektpollinert tre. Hva er poenget for et tre å forgifte sine viktigste pollinatorer? Enhver seleksjon må jo føre til at trærne med den beste og mest ufarlige nektaren vinner i konkurransen om humlene.
– For det andre: fokuset på parklind er meningsløst. Parklind er en hybrid mellom vanlig lind og storlind, og kan umulig produsere noen stoffer som ikke foreldreartene også inneholder. Parklinda har genene til vanlig lind og storlind.
– For det tredje: Humlene lever ikke evig. I løpet av sesongen produserer humledronningene stadig nye arbeidshumler, som jobber og jobber til de blir gamle og stuper på sin post. De har ingen pensjonsalder. Det dør humler hele tida. Gå så til et lindetre og se og hør hvor mange tusen humler som summer i treet. Lind er en av de aller største og mest effektive humlemagnetene. Når så en stor del av humlepopulasjonene oppholder seg en stor del av tida i lindetrærne, vil jo en stor del av den naturlige avgangen skje mens de er i et lindetre. Det må med nødvendighet regne døde humler ned fra lindetrærne.
– Og for det fjerde: på bakken under et tre, spesielt et tre langs en gangvei eller i en park, er døde humler lette å oppdage, mye lettere enn innimellom kløver spredt over en hel eng eller røsslyng spredt i en hel furuskog.
Lind som humledreper har alle kjennetegn på en biologisk umulig, metafysisk urban myte!
Og jeg håper han har rett, at trærne får stå og at det fortsatt summer hundrevis av humler i våre lindetrær også neste sommer.
Jeg har en stund tenkt litt på å lage humlekasse. Humler er noe av det triveligste jeg vet om når det er sommer. Jeg har funnet oppskrifter flere steder på nettet – for eksempel på La Humla Suse – og pappa har snekret kasser. Jeg har tørket gress og funnet litt ull. Første kasse er nå plassert på hytta og den neste skal ut i hagen hjemme.
Hvis man ikke akkurat har et musebol liggende – hvordan skaffer man muselukt? Jeg krysser fingre for at det kommer beboere i kassene mine. Det er allerede masse blomster i emning i så-kassene mine, så mat skal humlene få.
Seks av humleartene i Norge er rødlistet, det betyr at de er i fare for å bli utryddet. 84 % av våre plantearter er avhengig av insektbestøvning, dør humlene ut så er det mange mange planter som også kommer til å dø ut.
Mange humlearter har gått tilbake de siste årene, både i USA, Europa og her i landet. Omfattende omlegginger i landbruket er en viktig grunn for det.
I Norge er det 34 humlearter. Av disse er 27 arter sosiale humler, det vil si at de lever i samfunn, mens sju arter er gjøkhumler som overtar bolet til sosiale humler. Seks av Norges 34 arter er nå sjeldne.
Humlene er avhengig av å finne blomster med pollen og nektar gjennom hele vekstsesongen. Om våren er seljeblomstringen særlig viktig, da det ikke er så mange andre blomster der humledronninga kan finne mat nok til å bli i stand til å bygge bol. Mange viktige planter for humlene vokser på det en kan kalle ”roteområder” og restarealer som bekkekanter, bakker og vegkanter. Det er derfor viktig å ta vare på slike områder og ikke bekjempe uønsket ugress med insektdrepende plantevernmidler.
Selv om sommeren har vært ubeskrivelig varm så har jeg ikke greid å legge fra meg strikketøyet. Både Mesterskapstrikk og generell iver etter å bli ferdig med pågående prosjekter har holdt meg i aktivitet. Litt nettshopping og besøk på Husfliden gjorde også sitt. Så nå har jeg fått ferdig en del greier (og begynt på noen nye).
Kauni-Fanajakka mi ble ferdig i forrige uke, den er jeg veldig godt fornøyd med! Det mørke Kauni-garnet kjøpte jeg på strikketreffet i mars, så det var jo på tide å få et ferdig produkt ut av det. Jeg har fulgt oppskriften fra Sandnes Garn sitt hefte Klassikere og det sorte garnet er Rauma Finull. Jakka er strikket på tradisjonelt vis, men klipt i fronten og til ermene uten maskinsømmer. (Den har fått alle knappene sine nå altså)
Så ble det nok en dose Kauni i litt lysere farger og jeg valgte å starte på en hverdagsjakke (Ann Myhre, aka Pinneguri sin oppskrift) som strikkes ovenfra og ned. Det lyse garnet er igjen Rauma Finull. Jeg ble litt lei av denne underveis og etter å ha prøvd den på med halvstrikkede ermer fant jeg ut at den like godt kunne avsluttes der. Den har fått bare fire knapper øverst og kan henge åpen over magen. Dermed har jeg strikket en sommerkveldjakke – allerede prøvekjørt noen dager. Jeg er veldig fornøyd med den altså! Så får jeg heller finne noe annet garn og fullføre en hverdagsjakke siden en gang.
I tillegg til disse jakkene har jeg strikket kluter (som omtrent hele Norge har gjort i år). Jeg har gitt bort noen, men både hytta og heimen har nå fått en bra forsyning med deilige vaskekluter. På hytta har alle håndklær og vaskekluter farger etter humlebildet på veggen – gul, orange, grønn (og rød) – mens det går litt i alle nyanser hjemme.
Bier og humler dør over hele verden. Det er stor bekymring blant birøktere og bønder om kjempereduksjoner i bibestandene. Det er ikke bare mangel på honning som blir konsekvensen om biene dør ut.
En mengde helt vanlige matvarer er avhengige av bier; epler, appelsiner, jordbær, løk, gulrøtter, nøtter, kaffebønner og solsikker, for å nevne noen. En tredel av alt vi spiser ville ikke blitt til om ikke biene spredte plantenes pollen. Bomull til garn, stoff og klær ville vært historie, det samme ville blomsterengene og orkideene og en rekke fugler og dyr.
Min vakre humle som henger på badet på hytta
Hvorfor skjer det en sånn massedød? Mange teorier er fremmet – noen litt mer absurde enn andre, som at mobilstråling forstyrrer bienes velutviklede retningssans eller at det handler om et al-Qaida-angrep på amerikansk landbruk. Kanskje er det mangel på biemat fordi stadig flere naturlige blomsterenger forsvinner, eller midd og infeksjoner som gjør biene syke. De siste årene har særlig sprøytemidler i landbruket fått skylda. Sprøytemiddelprodusentene avviser at det er en beviselig sammenheng. Men økologisk landbruk, der alle former for kjemiske sprøytemidler er forbudt, er bevis på at det går an å lage mat uten å bruke gift.
Hittil er Europa det eneste kontinentet som har forbudt giftstoffene i sprøytemidlene som antas å bidra til at millioner av bier dør.
I USA fraktes bier i store trailere over hele kontinentet i takt med de ulike vekstsesongene. På tre uker har biene gjort unna pollineringen av mandeltreblomstene i California, så pakkes de sammen i milliontall i kubene og er på veien flere dager i strekk for å rekke blomstringen av de neste frukttrærne, og slik fortsetter det over hele USA. I løpet av ett år kan biene reise 1.700 mil. Underveis dør millioner og nye dronningbier kjøpes på postordre fra Europa. I Kina er biene allerede forsvunnet flere steder og menneskene har tatt over pollineringsjobben. Utstyrt med små børster og pollen kjøpt på butikken befrukter de frukttrærne.
Trolig er det en cocktail av forklaringer som til sammen forstyrrer økosystemet og ødelegger for biene. Verdenssamfunnets håndtering av bieproblemet ligner reaksjonene på klimaendringene. Vi vet hvor det bærer og at det haster å gjøre noe med det, men de største og katastrofale konsekvensene ligger fram i tid og vi står tafatte uten å handle. I tillegg er årsakene sammensatte og komplekse. Det er jo alltids enklere å fortsette som før.
Kan vi gjøre noe selv? På samme måte som vi i det små bryr oss om klimaet, kan vi også bry oss om humler og bier. Jeg har tenkt å bidra med å plante så mange nyttige blomster som mulig rundt hytta og hjemme. Noen setter opp bikuber for å få bestander til å etablere seg – dette kan jeg ingenting om så det blir nok ikke et snarlig tiltak. Men jeg synes i grunnen vi skal ta dette på alvor. La humla – og biene – suse, liksom.
Når det ikke er noe spesielt å gjøre – når jeg føler jeg har helt fri – da liker jeg å pusle med hagen. Her på hytta er det fortsatt mye bygningsområde, oppgravd og ubegrodd land. Men det begynner å grønnes der vi har herjet de siste tre årene, og det er så fint! I skråninga ved hundehuset har jeg så smått begynt å etablere det som skal bli hagen min. Der har jeg plantet noen stauder, fått noen av svigermor, funnet noen i området her og prøvd å ta vare på det som naturlig vokser (og som jeg ønsker å beholde). Rosenknoppene er snart sprekkeferdige, fredløsen blomstrer, markjordbærene sprer sine lange tråder og trives.
Noen av hagegledene mine
Timianplantene blomstrer, det er epler på epletreet, kassen med stemor bugner av blomster og humlebesøk. Nå gleder jeg meg veldig til vi er ferdig med veranda og tilbygg, for da skal jeg begynne planlegging og planting av klatreplanter rundt omkring. Og ikke minst skal alt som er grått bli grønt!
Jeg er – som tidligere nevnt – ikke noen særlig spesialist på interiør, moter, farger, design og alt det der. Jeg mangler vel ikke interesse, men å henge med i alle svingene koster for mye tid og penger til at jeg prioriterer det. I alle fall her hjemme. Jeg prøver, altså. En malingsskvett her og et teppe der, en ny duk og lysestake, en gardin eller rett og slett en rundvask. Det trengs nok mest av alt mer tid og konsentrasjon om interiøret her hvis det skal bli noe som monner. De bidragsyterne jeg deler adresse med er nok grundig under middels interessert, samtidig som det i seg selv er ganske krevende å holde en viss orden med mange familiemedlemmer i alle aldre.
På hytta er alt så annerledes. Det hjelper selvsagt at alt er nytt, og at det har tatt tid å bli ferdig. Tid som er brukt til planlegging. Og jeg har (i alle fall så langt) fått det aller meste sånn som jeg hadde tenkt det. Jeg ønsket helt fra starten å male panelet inne, jeg er ikke så veldig glad i trehvitt som blir mørkere og mørkere med årene. Så det første jeg gjorde var å tenke farger. Jeg endte med en (1137 Sjøsand – 2106-Y43R) som er lys uten å være for hvit – jeg ønsket kontrast til de hvite vinduene, dørene og listverket. Jeg bestemte meg tidlig for å male alle veggene i samme farge. Mange syntes nok dette hørtes kjedelig ut, men jeg er veldig fornøyd selv og synes det skaper en helhet.
Veggen mot soverommet, med trapp til hemsen
I samme fargeserie plukket jeg også ut to mørkere farger (1623 Marrakesh – 3606-Y29R og 2363 Solid – S6005-Y50R) som er brukt på noen detaljer – toppdrageren oppunder taket, bokhyllene, køyesengene til guttene og etter hvert rekkverket på hemsen. Alt i alt synes jeg dette har vært vellykket, og det gir masse rom for lek med annet interiør som møbler, gardiner og puter. Takene under hemsen (der jeg rakk opp) er hvitlakkert, men dessverre var jeg ikke forutseende nok til å forhåndslakkere panelet som skulle legges i skråtaket. Nå er det så høyt oppe og vanskelig tilgjengelig at det trolig blir lenge til det blir gjort noe med.
Bokhylle i mørkere farge, taket er ubehandlet
Alle beslag og håndtak er i sort eller krom. Gulvet er oljet med Møretyri-olje i fargen eik, det gir et ganske mørkt gulv, men også mye varme til inntrykket. Til sofagruppen kjøpte jeg et kuskinn som har samme fargetoner som gulvet, en artig detalj synes jeg.
Enda en bokhylle, her vises fargen litt bedre
Bakveggen på stua fikk ikke noe vindu ettersom det er bare bergvegg bakom der. I stedet kjøpte jeg et digert speil som gjør rommet mye luftigere og større.
Liksom-vindu på stua
Nattbord, kommoder, spisestue, sofabord og TV-benk er i sort, spisestuestolene i en sandfarge som passer godt til resten.
Stolene passer godt sammen de luftige gardinene
Kjøkkeninnredningen er fra IKEA og heter Ståt. Den er i hvitt, med sorte beslag. Benkeplaten er heltre eik, og vi kjøpte samtidig en krakk som ble oljet med gulvoljen. Dermed løfter jeg gulvfargen litt opp midt i hytta.
Kjøkkenet er litt nakent ennå – nå blir det snart gardiner
Badet er helt i samme stil som resten, men der har jeg kommet mer i gang med litt knæsje farger som staffasje. Utgangspunktet har vært humle-bildet mitt som jeg er veldig glad i. Med håndklær og vaskekluter i de skarpe fargene i gult, grønt og orange (supplert med litt rødt) blir det ganske friskt der.
En del av badet – her vises gulvet godt også
Jeg ser at det er ganske nakent de fleste steder fortsatt. Det mangler mye på å si at jeg er ferdig når det gjelder bilder på veggene og andre fargeklatter. Men det er jo det som er så gøy – jeg har en ganske blank interiørpalett å leke med. Det er mye igjen på soverom og hems. Og ennå har jeg ikke kommet i gang utendørs – det skal bli litt av et prosjekt!
Tenk at jeg omsider har tid til å strikke. Det er jammen lenge siden sist. Og tenk at jeg kan kombinere koselig strikking med noe praktisk – jeg strikker vaskekluter til hytta.
Foreløpig er inventar og interiør på hytta ganske greit; alle vegger er malt i samme farge (sjøsand), og all staffasje (dører, vinduer og listverk) er malt eggehvitt. Jeg er ganske glad i farger, så der det passer sånn prøver jeg å få inn noen muntre klatter.
På badet har jeg hengt opp et sommerbilde. Det er en humle som jeg knipset selv ute i hagen en sommerdag i 2004. Bildet har fått hvit ramme og et utsnitt som er litt uvanlig kanskje. Men fargene er muntre og disse har jeg utnyttet videre. Alle håndklær på badet er røde, grønne og gule (mulig det røde blir byttet ut med orange – men det var koselig med rødt i jula).
Rema har billig bomullsgarn, også i disse fargene, og nå har jeg begynt å strikke vaskekluter. Bomullskluter er beste sort – de tåler alt av vask, holder på fargen, de er myke og gode og de holder på vannet. En klut strikkes på en kveld, jeg bruker ulike mønstre med perlestrikk, ruter eller striper med enkleste rett-vrang-strikk og jobben kan godt kombineres med for eksempel å se en film.
Oppskrift? Legg opp 66 masker, på pinne 3-3,5. Jeg bruker forresten en rundpinne, så slipper jeg å holde styr på to. Strikk f.eks. 6 r, 6vr i 6 omg frem og tilbake, strikk motsatt (stor perle) i 6 omg og fortsett til du har 13 ruter i høyden. Fell av, hekle hemper i to av hjørnene og fest endene. Ferdig! 🙂
Gjensyn med mamma & pappa, søster og venner var også utrolig kjærkomment. I finværet kunne vi sitte sammen med anbefalt avstand, men likevel se hverandre og prate sammen.
