… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Vi har vært på avslutningsgrillfest for sjetteklassen på Sveberg skole. Ungene badet til og med, som skikkelige vikinger. Det var ganske spartansk utstyr vi hadde med oss, det meste av pikniksaker ligger nedpakket ett eller annet sted. Sondre så ikke så mørkt på det – æ gjør som i steinalder’n æ. Og det kan da neppe skade å spise med fingrene i blant!
Tobias har lånt en sparkesykkel. Og prøvd den nedover Dalabakkan. De som vet hvor bratt det er der vil forstå at det kunne gå gæli…
Men det gikk bra, altså. Ingen varige mén, ingen brudd og ikkeno blod.
Noen ganger kjennes det som følelsen av lykke alltid skal koste noe – en dose dårlig samvittighet for de som ikke er lykkelige, en bismak fordi det alltid er noe som er ugjort, tanker om utilstrekkelighet for det man ikke makter. Men jeg kan ikke løse alle andres problemer, mate alle som sulter eller trøste alle som er triste. Jeg kan ikke utføre mer enn et dagsverk om dagen og jeg orker ikke å gjøre alt på én gang. Jeg tror jeg vil tillate meg å være lykkelig likevel. For det er jeg faktisk.
Det er komplisert å definere hva som skal til for å være lykkelig – eller tilfreds. Jeg har i mange år, i flere perioder i livet, følt at jeg kunne øse av mitt overskudd og drive med frivillig arbeid, være med på å redde verden liksom. Etter et oppgjør med meg selv for et par år siden tok jeg et bevisst valg og sluttet med sånt. Ingen verv, ingen foreninger, ingen fritidsforpliktelser. Skal jeg føle meg egoistisk av den grunn? Jeg nekter å la dårlig samvittighet overskygge de gode tingene. Jeg vet at mye er vanskelig, også for mine nærmeste. Men la oss rette blikket mot det vi har, ikke alt som kunne vært eller som ikke lenger er. Jeg vil at mine skal se meg og vite at jeg er her for og med dem. Livet er kort, og jeg må prioritere. Det trenger vel ikke kalles egoisme, eller…?
Da jeg var lita jente og bodde på Stokkhaugen gikk det kyr på beite sånn omtrent sør for huset vårt. Og disse bakkete beitene døpte vi selvfølgelig Kubakkan. Jeg har ikke vært så mye på tur i boligfeltet siden jeg flyttet hjemmefra – det har liksom ikke vært noen grunn til å gå gatelangs. Men nå er det annerledes, Lukas og jeg er i ferd med å finne de nye stiene. Og det var et gledelig gjensyn med Kubakkan, som faktisk er bevart som grøntområde. Det regnet riktignok i bøtter og spann, men det syntes vi ikke hadde noe å si.
Jeg har igjen fått muligheten til å benytte arbeidsgivers helseforsikring, denne gangen for ryggproblemene mine. Den første tilbakemeldingen jeg fikk etter røntgen var:
Venstrekonveks lumbal scoliose med toppunkt over midtre avsnitt. Glidning forover av virvelcorpus L5 i forhold til os sacrum i bakkant utmålt til 9 mm. Buespalter i pars intraartikularis i L5. Spondylolyse L5 med spondylolistese L5/os sacrum
På menneskespråk betyr diagnosen at jeg har en utglidning av en av virvlene i ryggen på 9 mm, i tillegg til at det er tretthetsbrudd i denne virvelen. Dette bruddet kan bli verre, så det er helt klart ikke å anbefale å ramle på rumpa flere ganger. Jeg må også være forsiktig med å bære tungt. Jeg kan fortsatt gå, selvsagt. Jeg må bare vokte mine skritt. Og så er halebeinet mitt altså brukket.
Helseforsikringen lover rask behandling, men selv om jeg kom raskt til lege, så var det ikke spesielt likefrem å få gjort noe med dette. Behandlingen er en operasjon som skal stabilisere disse to skivene, men det utføres visst ikke hvorsomhelst, og det drøyer litt med flere svar fra forsikringsselskapet. Kan hende må jeg denne gangen bare stille meg pent i kø og vente på plass i vårt offentlige system. Det går bra det altså. Jeg vil bare bli bra. Jeg er i grunnen litt skremt ja. Det er ikke noe gøy å gå rundt med brukket rygg.
Det er årets guttebursdag igjen – Olav, Tobias og Sondre fyller år i dag og jeg stiller meg først i køen av gratulanter. Hipp-hipp-hipp for dere tre. Dagen ble feiret med litt flytting og masse kaker. Og enda litt mer flytting – jeg gjetter at det ble en bursdag å huske.
Både farmor og bestemor hadde bakt nydelige kaker, og vi fikk heldigvis ha selskap i sokkelen hos bestefar og bestemor – så slapp vi å sitte på gulvet 🙂
Vi skal nok ta igjen både feiring og oppfylle noen ønsker så snart vi har bare ett hus å bo i. Det går fremover med raske skritt, nå er det bare de siste skoledagene som skiller oss fra å fullføre nedpakking av gamlehjemmet.
Jeg har kjøpt meg lesestol! Og ikke nok med det – den skal stå i den nye lesekroken min. Eller biblioteket, som fintfolk kaller det. Tenk at jeg endelig skal få min egen bok-krok, det har jeg drømt om i mange år! Egentlig synes jeg stolen var så fin at jeg tror jeg skal kjøpe en til, så kan det stå en inni spisekroken også. Den passet liksom så innmari godt der.
Hyllene er ikke helt ferdigfylt ennå, men det begynner å ligne noe – ikke sant? Det kommer nok noen lamper og kanskje et lite bord inni kroken min også.
Lukas begynner å bli skikkelig husvarm på haugen. Han har funnet en ny (foreløpig) favorittplass – kanskje ikke så rart, ettersom (nesten) eneste møbel er en sittebenk under kjøkkenvinduet. Men der kan han stå og se ut, noe han stort sett gjør hele tiden når det ikke foregår annet enn skikkelig kjedelige ting. Sånn som maling, pussing og utpakking av pappesker.
Jeg har tenkt å kjøpe en hundeseng til ham når vi har kommet oss litt i system – men det må du ikke si til ham, det er en overraskelse!
Nok en kveldstur er unnagjort. Tobias ble med på hele runden denne gangen. Lukas er ertelysten som få når han har fanget en pinne. Hvem som vant? Jeg tror bildet taler for seg selv 🙂
