Pałac Kultury i Nauki

Velkommen til reisebrev #1 fra Warszawa. Kulturpalasset midt i byen dominerer både bybildet og denne rapporten. Det kommer trolig flere rapporter altså, men man må jo få tid til å summe seg litt.

Reisen startet i grunnen omtrent som jeg forventet – det vil si med alskens skjær i sjøen. For å ta det siste først; jeg fikk faktisk bagasjen min ved ankomst, det bruker jeg ikke å få! Men i stedet for en liten tur Trondheim-Amsterdam-Warszawa fikk vi en ekstra rundtur i europeiske hovedsteder med Trondheim-Oslo-Stockholm-Warszawa på menyen. Flyet vårt var nemlig kansellert og den eneste som visste det før jeg kom til flyplassen klokka fem om morran var taxisjåføren. Ingen informasjon fra bookingselskapet, ingenting på flyplassens nettsider og absolutt ingenting på flyplassen. Jaja – vi fikk kaffe mens vi sto i kø og ombookingen gikk relativt smertefritt. Reisen likeså, og vel fremme fikk vi til og med hotellrom med én gang.

Hanne studerer utsikten fra hotellet, Kulturpalasset dominerer sammen med finværet

Været var aldeles glimrende, nesten som den sommeren vi aldri fikk hjemme. Dermed var det bare å utnytte de resterende fritimene til trasking, shopping og spising. For min del ble det ganske snart påkrevd med nye sko, hovne flyturbein og uvant mye betongtråkking gjorde sitt. Men litt skoshopping har vel aldri skadet noen, særlig ikke når et glimrende par sko i semsket skinn koster under 200 kroner! Etter å ha gransket terrenget – og funnet frem til den polytekniske høgskolen vi skal holde til på de nærmeste dagene – investerte vi i et tredagers metrokort.

Metro er Metro – ikke særlig ulikt andre byer dette

Dagens middag inntok vi på en lokal restaurant på det svært så imponerende kjøpesenteret Zlote Tarasy, nydelig mat til en femtilapp inkludert vin. I det hele tatt er det meste kjempebillig her. Spaserturen mellom kjøpesenter og hotell er helt grei, med masse lokale, markedslignende sjapper i mellom. Turen går gjennom en park ved Kulturpalasset, særdeles vakkert i varm høstsol.

Tydelig høstfargede trær, men t-skjortevær likevel

Nå er vi midt i faglig og teknisk ganske heavy stuff, interessant men vanskelig. For de interesserte; EuroBSDcon 2012. Jeg skal absolutt ikke begi meg ut på noen presentasjon av dette, bare håpe at jeg absorberer noe av innholdet 🙂 Vi sees!

Arbeidskveld med arbeidsulykke

Så var det dags for kveldsjobb igjen – nysvitsj #2 skulle på plass. Som vanlig startet jobben med rigging av kamera, for vi må jo ha timelapse-film av slike begivenheter.

Jada, vi lurer på om kameraet virker denne gangen også

Neste steg var nedrøsking av den gamle kablingen (som egentlig ikke var så gammel, bare 2½ år) før den utrolig godt planlagte ny-patchingen ble gjennomført. Røsking viste seg å være litt riski bisniss altså, se bare på den utrolig kjipe skaden jeg pådro meg på venstre ringfinger!

Sånn kan det gå når man røsker kabler – hvor var plastergjenen egentlig?

Hele økta tok fem timer med fire spreke arbeidshelter, samt en engasjert discjockey som sørget for musikk tel arbe’. Gøy med litt ekstrainnsats når resultatet blir bra 🙂

Fænsi lysrekke og ferdig idriftsatt svitsj

Hårpynt og utsagn

Ida finner noen ganger ut at hun skal pynte seg, andre ganger passer det slettes ikke. Denne dagen passet det å prøve alle hårbåndene  som Oa hadde kjøpt, men ikke så mye mer.

Tre nye, stilige hårbånd på én gang

Mens vi var ute og lekte kom følgende erklæring klart og tydelig: Æ ska te Aten æ. Jeg funderte en stund på hva det skulle bety, men fant etter hvert ut at det var beskjed om at hun hadde kasta sten. Det er nemlig morsomt å kaste stein i sjøen. Og like etter, da vi satt inne og spiste brødskive kom neste melding: Æ e på A-laget. Jaha, tenkte jeg – det er jeg jo enig i, nærmest elitelaget. Veslejenta spiste jevnt og trutt av maten sin og da oppdaget observante hytteturister at hun selvsagt mente at hun hadde spist av pålegget – æ et pålegget. Ikke så greit for bestemora å forstå alt på første forsøk 🙂

Prosjekt PEIS i utvikling

Nå har jeg bestemt meg for at det skal bli ny peis i heimen. Vi har så hinsides mye ved, og den må jo utnyttes. Og når familien griner på nesa fordi det lukter bål i stua, ja da er det klart jeg må finne en løsning. Jeg har endt opp med en peisinnsats fra Peisselskabet som heter Vision Line. Innsatsen har lysåpning på to sider og omrammingen kan vi utforme selv. Peismannen i Oslo mente jeg klarer meg med en snekker og ikke trenger noen murer. Det gjør jo ting litt enklere – tror jeg. Det er noen steg som må passeres på veien;

  • et ja eller okei fra mannen i mitt liv
  • sleggelag og beskyttelsestelt for å rive den gamle peisen
  • enighet om hvordan den nye peisen skal se ut

men deretter tror jeg vi kan ta fatt på fyring for alvor. Forhåpentligvis før den svarteste vinteren er over oss!

Siste tilskudd til vedkolleksjonen, årets hagetrær!

 

Søndagshøsttur

For et fantastisk fint høstvær det er nå. Vi kan jo ikke la være å utnytte det – søndag, fri og greier. Tobias, Lukas, Olav og jeg tok en tur i marka og opp til Estenstadhytta. Vi var på ingen måte alene i skogen i dag, det var tjukt av folk, hunder, barnevogner og sykler. For et fantastisk privilegium å ha dette rett utenfor stuedøra!

Lukas er overlykkelig i marka, leder an langt der fremme
Oss tre på benken – Tobias er dyktig fotograf

Nå venter husmannskostmiddag – skikkelig hjemmelaga kjøttsuppe! God søndag 🙂

Høstferieminner

Vi har hatt noen aldeles nydelige dager på hytta, på slutten av høstferien. Været har tatt på seg gla’maska og vist frem både blikkstille sjø, fargesprakende skog og tindrende stjerneklar natthimmel. Med det klare været kom også kulda, men vi har hittil sluppet unna snø og frost.

Morgentåke på Vikan havn

Morgentåken gjorde stemningen svært så spesiell. Er det ikke vakkert? Lukas funderer kanskje på hvor det ble av den vanlige utsikten…

Pappa og Olav på tur i River’n

Vi var superoptimister og satte sildegarn. Julesild, vettu. Men det ble dessverre ingen fangst. Enten må vi kjøpe sild, eller så får vi håpe på flere slike fine dager med garnoptimister på riktig sted til riktig tid 🙂

Fredrik og Ida skyter trær

Ungene engasjerte seg en stund med både luftgeværskyting og båtkjøring. Fredrik og Ida var på besøk, og den vesle frøkna skulle selvsagt prøve hun også. Men det var minst like morsomt å hoppe i senga til bestemor!

Ida Sofie hopper i senga

Nå venter den sedvanlige hverdagen for fullt en stund. Jammen var det godt med ferie denne gangen også!

Det er så travelt

Jeg har ferie ennå, og det er så fryktelig travelt. Jeg har jo nesten ikke tid til å blogge eller noe… Vel – jeg har en del strikkearbeider på gang, og det er ganske vanskelig å legge dem fra seg. Det er enda vanskeligere å holde sånt hemmelig, for dette skal jo bli gaver.  En av gavene er overlevert litt på forskudd, nemlig genseren til Fredrik. Han har ikke bursdag før den 29. oktober, men vi tjuvstarta litt med vaffelfest og gave allerede nå vi.

Ganske fornøyd med denne genseren
Tror Fredrik likte den også, den ble fin på ham!

Grønne tomater

Det ble ingen røde tomater i år heller. Men i det minste ble det tomater. Massevis av tomater. Og jeg har sett på film at de kan stekes. Jeg har brukt dem både i salater og andre matretter, og gode er de. Så får vi satse på varmere sommer neste år, mer sol i drivhuset og minst like mange tomater som forhåpentligvis blir røde!

Grønne tomater i hopetall

Gammel benk

En gang for riktig lenge siden satt søster og jeg på denne benken. På trappa til gamle Solfang, med epletreet i bakgrunnen. Jeg tror det er den samme benken jeg har plukket opp fra skogen, blant kubæsj og brennesler. Nå står den på nye Solfang, neste sommer skal jeg pusse den opp litt. Og sette den foran det nye epletreet.

Meg og lillesøster en gang på 60-tallet
Spor av gammel, gul maling under det røde tyder på at det er samme benk